Vold i nære relasjoner er komplekst og kan og bør forstås ut ifra ulike perspektiver: fra strukturelle og kulturelle forståelsesmåter (Dobash & Dobash, 1979; Eckhardt et al., 2013) til en individualpsykologisk vektlegging av tilknytning og affektregulering (Dutton, 2007; Dutton & White, 2012). Ingen perspektiver gir tilstrekkelige forklaringer alene, de utfyller snarere hverandre. Samtidig legger de ulike føringer for behandling av personene som utøver volden. Denne artikkelen ser på to terapiforløp som gjennomføres ved Alternativ til Vold (ATV), og avgrenser seg følgelig til de perspektivene og antagelsene som er med inn i terapirommene (se under).

En gjennomgang av forskningen på behandling av voldsutøvelse viser noen felles momenter. For det første finner man en høy grad av drop-out fra terapi, både internasjonalt (Daly & Pelowski, 2000; Jewell & Wormith, 2010) og ved ATV (Askeland & Heir, 2013). Det er pekt på flere mulige årsaker til dette. En mulig forklaring er at klienten og terapeuten strever med å finne et felles prosjekt og en felles forståelse som kan danne grunnlag for en god allianse. For det andre er utøvelse av vold i nære relasjoner knyttet til skam og stigma. Motivasjonen for endring kan derfor bli utfordret av nettopp klientens behov for å beskytte eget selvbilde og unngå skam. I tråd med dette påpekes det ofte at klientene snakker om egen voldsbruk på måter som gjør den mindre personlig betydningsfull og alvorlig, gjennom bagatellisering, fragmentering og minimalisering av volden samt ved at ansvaret for den eksternaliseres (Cavanagh, Dobash, Dobash & Lewis, 2001; Isdal & Råkil, 2002). Både voldshandlingenes natur og slike måter å snakke om volden på kan bidra til at det blir mer krevende for terapeuten å kjenne empati i møte med klienten, noe som igjen kan vanskeliggjøre arbeidet med å skape en god terapeutisk relasjon. Til slutt har et flertall av menn som oppsøker ATV selv vært utsatt for vold i barndommen, noe som har gjenklang i forskning på voldsutøvelse generelt (Askeland, Evang & Heir, 2011; Fonagy, Gergely, Jurist & Target, 2018). Gjennomgangen viser også få prosessorienterte og kvalitative analyser av psykoterapeutisk behandling av menn som utøver vold mot partner.

Disse momentene reiser spørsmål om hvordan klient og terapeut samskaper et felles endringsprosjekt gjennom dialog. Sentralt her er samskapte forståelser og opplevelser av ansvar for voldshandlingene. Med ansvar sikter vi her til både det å erkjenne virkningen av egne handlinger på andre og å agere i samsvar med bevisstheten om dette. Ansvar kan forstås som sentralt i endringsarbeidet, samtidig som sosialt stigma og klientens egen skam kan gjøre det vanskelig for vedkommende å erkjenne ansvar ovenfor et annet menneske. Videre forstår vi opplevelse og anerkjennelse av egen agens som en viktig forutsetning for ansvar. Agens konseptualiseres på ulike måter av forskjellige forskere (Mackrill, 2009), men kan forstås som et transteoretisk begrep (Coleman & Neimeyer, 2015). Bandura (2006) definerer det som en persons evne til å «influence intentionally one’s function and life circumstances» (s. 164). Til grunn for dette beskriver han kognitive og atferdsmessige komponenter. Vi argumenterer for at også emosjonelle prosesser knyttet til affektbevissthet og toleranse er relevante. Å oppleve en handling som intensjonell forutsetter innsikt i de affektene som motiverte den (Monsen & Monsen, 1999; Solbakken, Hansen & Monsen, 2011). Vold som oppvekstbetingelse kan bidra til mangelfull utvikling av affektbevissthet og -toleranse, mentaliseringsevne og empati (Fonagy et al., 2018). Slike intra- og interpersonlige ferdigheter kan være en viktig forutsetning for å oppleve agens og ansvar i tilknytning til egen voldsbruk og i terapi.

Et slikt fokus kan være fruktbart å utforske ut fra et sosialkonstruksjonistisk perspektiv (Gergen, 2015a, 2015b). Vi samskaper vår forståelse av oss selv i dialog med betydningsfulle andre, og denne forståelsen legger føringer for hva slags handlingsrom vi opplever å ha. Terapi er en slik arena for samskaping, der klient og terapeut står sammen i møte med utfordringene som er beskrevet over. Det finnes gode observasjonsstudier av alliansedannelse i individualterapi ved ATV (Lømo, Haavind & Tjersland, 2016; 2019). Denne artikkelen baserer seg på en kasusstudie av to vellykkede terapier ved ATV, og komplementerer de overnevnte analysene ved å gå nærmere inn på språklige strategier klient og terapeut bruker i dette felles arbeidet.

Vi formulerte følgende problemstilling: «Hva kjennetegner samskaping av felles forståelser rundt ansvar og agens i terapi med menn som utøver vold mot sine partnere?»

Metode

Metodisk tilnærming
Vårt formål var å berike forståelsen av psykoterapeutisk behandling av voldsutøvelse, med fokus på det Miller (2009) beskriver som «moral theories» – praksisnær kunnskap. Vi valgte kasusstudier fordi de er særlig egnede for et slikt formål (Stiles, 2009; 2015). Videre gikk vi inn i materialet med et bredt blikk og beskrev fenomener som fremsto som klinisk viktige i våre fortolkninger av materialet. Vi ønsket å utforske materialet med et så åpent analytisk blikk som mulig, uten å definere analyseenhet eller spesifikke analysestrategier i forkant. Derfor valgte vi konstruktivistisk Grounded Theory (Charmaz, 2011) som overordnet analysestrategi. Gjennom analyseprosessen ble vi opptatt av å utforske språkhandlinger og hvordan de utspilte seg i korte sekvenser av mikroendring. Vi lot oss derfor også inspirere av mikroanalyse (De Jong, Bavelas & Korman, 2013). For å gi leseren innblikk i vår fortolkningsprosess vil vi nedenfor kort beskrive kontekst for studien og de to klientene. I tillegg gir vi rikelig med eksempler fra det empiriske materialet.

Kontekst for studien
ATV er en voldsfokusert psykoterapeutisk tilnærming som tilbys som gruppe- og individualterapi. Deltagelse er frivillig. På et overordnet plan bygger den på fire hovedtemaer, formulert som Vold, Ansvar, Konsekvenser og Sammenhenger (Raakil, 2002). Behandlingen er integrativ, i den forstand at den benytter ulike terapeutiske tilnærminger og metoder som er tilpasset hver enkelt klient. Terapiens mål er at klienten slutter å bruke vold, og oppgavene er bl.a. å snakke om volden, øve på sinnemestring, utforske sammenhenger mellom vedkommendes livsopplevelser, følelser og voldsbruk, erkjenne konsekvensene av volden og reparere relasjonene til dem som har vært utsatt for den.

Dataseleksjon
Vårt materiale ble utvalgt fra en database med lydopptak fra 84 individualterapier ved ATV, som del av et større forskningsprosjekt i regi av ATV og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Prosjektet er godkjent av Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK) region øst, og samtlige deltagere gav skriftlig, informert samtykke. Navn og detaljer som kan identifisere deltakerne er fjernet eller erstattet med pseudonymer i det transkriberte materialet. Målsettingen med dette delprosjektet var å undersøke terapeutisk endring i vellykkede terapiforløp. Vellykket ble forstått som forløp der klient og terapeut var blitt enige om å avslutte terapien på grunnlag av at målet for terapien var oppnådd, og der både klient og partner rapporterte om klar nedgang i voldsutøvelse og en bedring i relasjonell fungering både etter siste samtaletime og 18 måneder senere. Voldsutøvelse ble kartlagt med en oversatt og forkortet versjon av Violence Questionnaire besvart av både partner og klient (Askeland et al., 2011; Strandmoen, Askeland, Tjersland, Wentzel-Larsen & Heir, 2016) og relasjonell fungering ble målt med Outcome Questionnaire-45 (OQ-45) besvart av klient (Lambert et al., 1996; Wells, Burlingame, Lambert, Hoag & Hope, 1996). Både voldsutøvelse og relasjonell fungering ble også belyst gjennom åpne spørsmål til klient og partner om hvordan klienten hadde endret seg og ikke endret seg ved terapislutt og etter 18 måneders oppfølging. For å kunne gå i dybden valgte vi ut to slike terapier av lengre varighet (25 og 31 timer), der vi kunne følge forløpet gjennom lydopptak hele veien.

Vi valgte syv timer fra hvert forløp: første og siste samt timer gjennom terapien som terapeut og klient fremhevet som særlig nyttige eller viktige. Det endelige materialet (14 terapitimer) ble transkribert verbatim.

Deltagere
Hans er i begynnelsen av tredveårene, har to barn og har aldri gått i terapi før. Hans bestilling er å lære seg å kjenne igjen hva som fører til at han begår voldshandlinger og hvordan han kan forstå andre på en mer positiv måte. Hans har brukt fysisk, psykisk og materiell vold mot både partner og barn, og kan oppføre seg aggressivt mot kolleger og ansatte i sin rolle som leder. Etter terapi beskriver han å ha lært seg å kjenne igjen hva det er i ham som trigger volden, å bli mindre krenket av andres handlinger og å kommunisere egne følelser tydeligere. Han opplever også å ha fått en bedre relasjon til barna. Partner bekrefter disse endringene. Umiddelbart etter terapi forteller verken partner eller Hans om tilfeller av ny vold, ved oppfølging forteller begge om en episode der han dyttet partner.

Knut er i slutten av femtiårene på det tidspunktet han oppsøker ATV. Han har gått i terapi før, men ikke knyttet til voldsutøvelse. Gjennom samlivet har han brukt fysisk, psykisk og materiell vold mot partner, og hun har fått alvorlige skader av det. Knut er åpen om egen vold i terapien, og gir uttrykk for at han vil lære seg å løse konflikter med partner på en annen måte. Han har en senior lederstilling, og beskriver ikke voldsbruk utenfor samlivet med partner. Etter endt terapi beskriver både Knut og partner at Knut har blitt roligere i konflikter, at han lytter bedre og tar mer initiativ til å formidle egne følelser og forhindre misforståelser. Knut har nye voldsepisoder underveis i terapien, men ved oppfølging beskriver verken Knut eller partner ny vold.

Dataanalyse
I første steg leste vi gjennom transkripsjonene hver for oss, på leting etter dialoger som handlet om forståelse av voldsutøvelse og ansvaret for dette. Slik var ansvar et sensitiverende begrep (Charmaz, 2011) vi hadde med oss i analysen. Ansvar kan, ut fra vår forståelse, beskrives som både et mål for og en prosess i terapi. Vi fokuserte ikke på samtaler der klienten eksplisitt snakket om ansvar, men på samtaler som mulig- eller vanskeliggjorde klientens opplevelse av det. I denne fortolkende gjennomlesningen vakte det vår interesse at klientenes språkvendinger la føringer som åpnet og lukket for videre utforskning av agens og ansvar, og hvordan det noen ganger skjedde en veksling mellom slike åpnende og lukkende språkvendinger i samme utsagn. Begrepene åpnende og lukkende er her definert ut fra den umiddelbare føringen de la for videre samskaping. Oppmerksomheten er altså på ulike sider ved den språklige formen og ikke på eventuelle intensjoner og motiver som måtte ligge bak ytringene. Gjennom drøftinger av det vi så, begynte konturene av tre kategorier å ta form: åpnende, lukkende og ambivalente språkvendinger. Vi gikk gjennom materialet på nytt hver for oss, sammenlignet nye utsagn med de tre kategoriene og drøftet tvilstilfeller. Dette arbeidet utdypet kategoriene, men resulterte ikke i nye. Kategoriseringen dannet utgangspunkt for den videre analysen av samspillet mellom klient og terapeut.

Neste steg var så å se etter hvordan terapeutene responderte på klientenes språkvendinger. Spørsmålet vi stilte oss, var om det var noen typer av responser som syntes å bidra til at ansvarstemaet ble ført videre og at klienten åpnet opp for refleksjoner om egne reaksjoner og bidrag i samspillet med andre. Dette arbeidet med mikroanalyser foregikk i flere runder, der vi vekselsvis analyserte materialet separat og i felleskap. Vi så etter både enkeltstående invitter og responser fra terapeutene, og etter litt lengre mikrosekvenser.

Resultater

Gjennom analysene ble det tydelig hvordan formen på og innholdet i klientenes og terapeutenes språkvendinger la føringer for den videre dialogen. I det følgende defineres og presenteres eksempler på slike språkvendinger og sekvenser der disse spilles ut. I tillegg drøftes det hvordan de bidro til eller vanskeliggjorde endringsarbeidet i dialogen.

Åpnende språkvendinger
Denne kategorien beskriver språkvendinger fra klienten som åpner for muligheter til å utforske egen opplevelse og rolle i samspillet med andre, og slik også for muligheter til å ta kontroll over egne voldshandlinger.

Det er derfor jeg bragte på banen dette her med min sønn. Jeg ville jo ikke lære videre min væremåte til han. Altså, jeg må klare å bryte det for å hjelpe han da. (Hans i time 7.)

 Nei, jeg trekker meg vel egentlig unna. (Knut i time 1.)

I disse sitatene retter klientene oppmerksomheten mot sine egne motiver og mål for terapien, og egen rolle i samspillet. Dette forstår vi som å vise eierskap til egne handlinger, som igjen åpnet for et fokus på mannens opplevde og reelle muligheter for endring, og slik både for å ta ansvar og for å finne bedre alternativer.

Videre kunne åpnende utsagn komme til uttrykk som en erkjennelse av den andres perspektiv:

 Men da ble [de] jo selvfølgelig – på grunn av det som har skjedd, det er jo grunnen til at jeg går her – så da ble jo selvfølgelig de redde. Sånn fordi at de trodde jo at nå er det de som får gjennomgå. (Hans i time 26.)

I dette sitatet viser klienten til sin kone og barns opplevelse av en situasjon der han ble sint, og begrunner dette med sin egen tidligere voldsutøvelse. Utsagnet forstås her som åpnende fordi det understreker hans ansvar for sin innvirkning på andre.

Lukkende språkvendinger
Motsatt forstår vi det som lukkende når språkvendinger gjør slik utforskning vanskeligere. Dette kunne utrykkes ved at klienten på ulike måter fratok seg selv et valg i situasjonen – jeg har ikke kontroll, det er bare sånn jeg er, jeg er et offer for omgivelsene.

Så det er nok en nøkkel for meg som person, at jeg er nok aggresjonshemmet sånn det beskrives i lærebøkene, holdt jeg på å si. Og da er det vel også sånn at når plata koker over, så koker`n. (Knut i time 1.)

I dette sitatet beskriver klienten sin måte å håndtere sinne på som en følge av uforanderlige trekk ved seg selv. Vi fortolker det som lukkende fordi det ikke legger føringer for videre utforskning av handlingsalternativer for ham.

En annen variant av tillukkende språkhandlinger er når klienten beskriver sine handlinger som styrt direkte av situasjonen eller andres handlinger:

Ja, for hvis du skal ta plass, så må du jo på en måte signalisere noe (T: mhm), og hvis du blir møtt med at det du signaliserer er dumt (T: mhm), så, så kan man eh, rett og slett, eh, trekke seg tilbake. (Knut i time 25.)

I dette sitatet beskriver klienten samspillet mellom ham og partner – og fremstiller tilbaketrekning som en direkte konsekvens av hennes kritikk. I en slik virkelighet er det nærliggende å tenke at ingenting kan gjøres med dette i terapien.

Til lukkende språkvendinger har vi også regnet utsagn som fjernet subjektet fra setningen – enten i fortellinger der jeg ikke inngikk eller der samspillet ble fremstilt som automatisert.

[…] og så utartet det seg til et basketak som gjorde at, eh, hennes barn ble skadet, for hun skulle prøve å bryte oss, bryte oss opp, eh … (Hans i time 1.)

I dette sitatet usynliggjøres subjektet i situasjonen, noe som vanskeliggjør en utforskning av hans rolle og valg.

Vi fant også eksempler på at klientene beskrev egne voldshandlinger på måter som fremsto som ufarliggjørende, for eksempel ved å bruke vage eller minimerende beskrivelser.

Det var det berømte begeret som flyter over (T: mhm, mhm), eh, hvor jeg hadde oppsamlet mye graps. (Hans i time 1.)

Nei, det var jo ikke så, jeg holdt ikke noe lenge (om at han tok kvelertak på kona). (Knut i time 15.)

Vi fortolker disse beskrivelsene som lukkende fordi de på ulike måter finner en vei rundt alvoret i situasjonen og handlingene.

Ambivalente språkvendinger
Ofte så vi at klienten kunne bruke åpnende og lukkende språkvendinger i ett og samme utsagn. Vi valgte å beskrive dette som ambivalente språkvendinger. Analyseenheten blir dermed ikke den lukkende eller åpnende språkvendingen, men utsagn som preges av vekslingen mellom disse.

[…] eh, så hun er ikke, hun er ikke redd meg på noen som helst måte, men, men, jeg har jo ikke kontroll på hva hennes innerste tanker er. (Hans i time 1.)

Men, men, eh, så begynner man å tenke at, eh, kanskje jeg burde vært mer oppmerksom da og, og … Men, men det er i hvert fall en overdrivelse det hun kommer med. (Knut i time 2.)

Disse ambivalente utsagnene gir på den ene side en åpning for endring ved at en språkhandling retter fokus mot den andres perspektiv eller klientens egne bidrag i samspillet. På den annen side tones dette ned ved at en forutgående eller følgende språkhandling sår tvil om, motsier eller modererer den.

Terapeutens måter å møte klientens språkvendinger på
Det er et gjennomgående trekk ved terapeutene i de to sakene vi har fulgt, at de inviterte til en dialog med klienten som var preget av respekt, støtte og utforskning. Formen var ikke inkvisitorisk, den bar snarere preg av nysgjerrig og utforskende interesse. Når klienten svarte med åpenhet, ettertenksomhet og undring, kunne dialogen fortsette på denne måten.

Når responsen tok karakter av tillukking, fant vi også noen karakteristiske likhetstrekk ved terapeutenes svar på dette:

Hva skjer med deg da, Knut, når du, her har du gjort noen ting, og virkelig anstrengt deg, og så får du det tilbake. Hva kjenner du inni deg da tror du? (Knuts terapeut i time 8.)

I dette sitatet retter terapeuten oppmerksomhet mot klientens perspektiv og opplevelse, hvor konteksten er at klienten beskriver en samspillsituasjon med partner som umulig. Slik vi forstår dette, finner terapeuten en vei inn til klientens agens uten å rette pekefingeren mot ham.

Basketak, hva betyr det? (Hans’ terapeut i time 1.)

I dette sitatet møter terapeuten vaghet med utforskning av hva klienten forstår med begrepet «basketak». Vi fortolker dette som en måte å hjelpe klienten snakke om volden på, og å gå foran ved å vise at dette ikke er et tema terapeuten er redd for å utforske.

Andre typiske temaer for slik utforskning handlet om klientens opplevelser i situasjonen (hva tenkte du da?, hvordan hadde du det da?) og hvordan han forsto den andres og egne forventninger til seg selv. Terapeutene kunne også utforske mannens tanker om muligheter og valg i situasjonen, og hva han tenkte om partnerens opplevelse av det som skjedde. Disse formene var mer fremtredende på senere stadier i terapiprosessen.

Hadde du kunnet sagt det? Altså, hvis vi snur tilbake tiden, bare stopper litt opp. Så står du ved bordet, og så kommer disse tingene, og da går du resolutt, for å si det sånn, mot henne. Hadde du der kunnet sagt «dette finner jeg meg ikke i», gått ut, hadde det vært mul… kan man tenke det? (Knuts terapeut i time 15.)

Mikrosekvenser av samskaping
Hvordan inngikk lukkende og åpnende språkhandlinger i arbeidet med å samskape nye forståelser av klientens agens og ansvar? I det følgende gir vi noen eksempler på dette i små øyeblikk av endringsskapende dialog.

Fra lukkende til ambivalens:

1 K: Da kjente jeg at, altså i den situasjonen der altså, fy faderen altså… da var jeg, da var jeg sint! (opprømt)

2 T: Så var [eldre datter] og [yngre datter] midt oppi det?

3 K: Ja, [yngre datter] hun lå og sov, men [eldre datter] hun, altså hun, helt sånn … (sukker) … Automatisk så skal jo hun gå og beskytte mora. Så hun var jo stressa og fikk nok ikke sove så godt hun heller …

4 K: … men … jeg kjente altså … Fy fader, altså … jeg reagerte så sterkt!

5 T: Har du fått snakket med de andre etterpå?

6 K: Har ikke prata ordentlig ut om det.

7 K: Men. Jeg tok jo ikke … altså, det var liksom …

8 K: Vi fikk tatt den turen videre, og vi koste oss og sånn som det, såå. Også hadde vi jo to uker på [sted] etterpå. Som, jeg skulle til å si, gled smertefritt … og vi fikk kost oss og hygget oss og hadde gode frokoster og gode turer og bada på stranda og tulla og … sånt, så … det gikk i ett.

9 K: Men det er klart det, vi burde jo kanskje få satt oss ned og prata om det, så … Jeg vet liksom ikke hva jeg skulle si.

(Hans i time 26.)

Denne sekvensen handler om en episode under Hans’ ferie med familien, der han ble meget sint og opprørt og var nær ved å bruke fysisk vold. Både partner og den eldste datteren var til stede, og det synes som at de opplevde situasjonen som skremmende. I denne sekvensen ser vi at Hans lukker på to måter: for det første ved å ufarliggjøre situasjonen (7), fokusere på at det ikke kom til fysisk vold og på at resten av ferien var fin (8), og for det andre ved å holde fokus på egen opplevelse av hvor sterkt han reagerte på det han opplevde som å bli urettferdig anklaget, og slik være offer for omgivelsene (1,4). Terapeuten møter dette ved å rette oppmerksomheten mot partner og stedatters opplevelse av situasjonen (2), og mot Hans’ ansvar for å snakke med dem om det i etterkant (5). Slik vi fortolker sekvensen reagerer Hans med ambivalens – på den ene side erkjenner han at denne situasjonen også var belastende for familien, og at han, fordi han tidligere har utøvd vold, har et særlig ansvar for å ta initiativ til å reparere. På den annen side er det krevende for ham å sette til side både sin egen opplevelse av sinne og ønsket om å legge hendelsen bak seg. Særlig det siste utsagnet (9) speiler denne ambivalensen – en nølende anerkjennelse av behovet for å snakke om det, etterfulgt av det som både kan fortolkes som et lukkende utsagn om avmakt og som en invitasjon til å jobbe med nettopp hva kan kunne si for å reparere.

Fra ambivalens til åpnende:

1  K: Ja, ja, for jeg er, jeg er ikke så tydelig på akkurat de der følelsene der (skuffelse) …

2  T: … (overlappende) nei, det er det …

3  K: … for jeg tenker at, at hun må jo se på andre ting enn det verbale, at jeg er skuffet over det, altså, for det …

4  K: … og jeg vil vel kunne si noe sånt som at «det var da som søren», liksom.

5  T: Men du er skuffet.

6  K: Men, å si at jeg er skuffet, det er egentlig en måte å være tydeligere (T: ja) på, ja. Mhm.

(Knut i time 21.)

Her åpner Knut med å ta inn over seg sin egen rolle og den andres perspektiv – han er utydelig (1). Han veksler imidlertid snart tilbake til et lukkende fokus – partners ansvar for å forstå ham (3,4). Her forsvinner han som agent ut av samhandlingen. Terapeuten møter dette ved å rette oppmerksomheten tilbake mot klientens opplevelse og rolle (5). Knut følger opp ved både å ta imot terapeutens invitasjon til fokus på hans opplevelse og ved å koble dette til hans ansvar og rolle i samspillet – han kan være tydeligere (6).

Fra lukkende til åpnende:

1 T: Hva skjer med deg da, Knut, når du, her har du gjort noen ting, og virkelig anstrengt deg, og så får du det tilbake. Hva kjenner du inni deg da tror du?

2 K: Nei, jeg kjen… kjenner en sånn veldig skuffelse da? (opprømt)

3 T: Ja.

4 K: Så jeg føler jo at jeg egentlig har like stor grunn som henne til å være misfornøyd (T: ja), eller såra! (T: ja). Men, men det er det hun som har enerett på.

5 T: Så du får ikke ha, du skal ikke være såret eller skuffet eller lei deg … eller?

6 K: Men det er litt meg det altså, hvis det [handler om] en eller annen, holdt [jeg] på å si: [Jeg] skulle levere bilen i dag tidlig. Så var det en, en polakk som satt bak skranken, og da er det på en måte han, eh, han jeg skal informere, ja, det er jo det. Og så har vi bil fra Oslo (T: ja), kjøpt bruktbil som har da, eh …

7 T: Har Bergenskilt.

8 K: Bergenskilt, ja! SM i steden for SN (T: Mm) (ler kort). Nei … Nei, SN i steden for SM (T: ja). Også sa jeg SN, jeg sa riktig, også leste han opp, nei han fant nå ikke det han. Også begynte han å hisse seg opp. Også gikk vi også og så på bilen og «å ja, det var sikkert i orden» [sa han]. Men jeg følte, han begynte å bli litt sånn ekkel, eller? (T: ja). Han er ikke noen god kundebehandler da, rett nok (T: nei). Men jeg føler … føler da ikke noe trang til å, altså jeg begynner å føle meg heller ille berørt jeg, enn sint (T: ja). For det er noen som ville sagt «din jævla tufs (T: mm), nå må du høre hva jeg sier her!» (T: mm). Men fordi han, jeg var liksom, det er han som skal hjelpe meg (ler) (T: ja).

9 K: Så det er noe, jeg har noe, og det, vi har jo ikke fått snakket om bakgrunnen min.

10 T: Nei, vi skal gjøre det.

11 K: Men det er noe der altså, at jeg er generelt er litt … stiller meg selv og mine følelser litt i bakgrunnen (T: ja), det …

12 T: Jeg tror også det.

(Knut i time 8.)

Terapeuten åpner gjennom å rette oppmerksomhet mot klientens opplevelse (1), noe både Knut og terapeut følger opp (2, 3). Knut kommer deretter med et lukkende utsagn, der han gir partner definisjonsmakt over følelser og dermed setter seg selv i en avmakts- og offerposisjon (4). Terapeuten utfordrer ved å indirekte fokusere på hans valgmuligheter (5). Knut følger denne åpnende føringen ved å gi et eksempel på at han i en situasjon med noen andre enn partner også hadde valgt samme strategi – og dermed at dette er et mønster hos ham (6, 8). Terapeuten støtter (7). Knut fortsetter så å åpne og vise agens i endringsprosessen ved å rette fokus mot å utforske sammenhengen mellom hans relasjonelle strategier og hans tidligere erfaringer (9, 11). Igjen følger terapeuten opp denne åpningen (10, 12). Her ser vi at samtalen går fra et lukkende fokus (offerrolle) til en åpnende samtale der det er rom for at terapeuten og Knut kan samskape forståelser som gjør Knuts innvirkning på samspillet tydeligere. Dette kan i neste omgang åpne for å snakke om hva som skal til for å oppnå endring.

Diskusjon

I det følgende skal vi drøfte klientens og terapeutenes språkvendinger, og hvordan disse kan påvirke samskapingen av endring nærmere. Vi forstår endring som en bevegelse hos klienten i retning av å anerkjenne egen agens og den andres perspektiv – forståelser som åpner for ansvarstagen og nye måter å handle på. Dette kan ha noen kliniske implikasjoner.

For det første blir vi som forskere opptatt av egen språkbruk. Begrepene lukkende og åpnende ble brukt for å beskrive språkvendinger basert på føringene de la for umiddelbar videre samskaping i terapien. Samtidig er det viktig å unngå at kategorien lukkende tillegger klienten lukkende intensjoner eller tegner et bilde av at terapeut og klient har ulike motiver. I analysen la vi til grunn at klienten er der fordi han ønsker å slutte med vold, og vi søkte å belyse noen aspekter ved det felles arbeidet med dette. Et utsagn i lukkende form kan være intensjonelt i den forstand at klienten inviterer til å snakke om noe annet, eller en åpnende intensjon kan komme til uttrykk ved at klienten bringer et viktig tema på banen, men likevel snakker om det på lukkende måter. Når klienten snakker i språklige vendinger som lukker for ansvarsopplevelse, kan dette også reflektere vedkommendes oppriktige forståelse av situasjonen, og dermed være en invitasjon til terapeuten om sammen å lete etter en åpnende forståelse. Formålet med begrepsparet er å rette søkelyset mot måter å snakke på som kan virke fastlåsende og muliggjørende i det terapeutiske prosjektet, og mot hvordan de kan forstås og møtes på konstruktive måter.

I en klinisk hverdag kan ikke terapeuten utelukkende fokusere på form uten tanke på klientens mulige intensjoner og motiver, slik vi har gjort i vår analyse. Likevel håper vi at disse begrepene kan gi klinikeren et utvidet blikk på hvordan språkvalg legger føringer for videre samhandling uten at det trenger å innebære spekulasjoner om hvor bevisst denne språkbruken er. En slik oppmerksomhet kan være klinisk nyttig i den forstand at det hjelper terapeuten til å utfordre fastlåsende språkvendinger og forståelser, samt til å bruke de mulighetene åpnende språkvendinger innebærer.

For det andre har de ambivalente utsagnene vekket vår nysgjerrighet. At ambivalensen kjennetegnet hele forløpet kan bety at det er en del av endringsprosessen og ikke en preliminær og bevisst vurdering av endringsprosjektet «wherein the person experiences motivations both for and against change» (Miller & Rose, 2015, s. 127). I våre analyser finner vi at innholdet i ambivalensen ikke karakteriseres av for eller imot voldsbruk, men snarere av veksling mellom en åpnende og lukkende språkform knyttet til ulike temaer, som egen rolle i samspillet, beskrivelse av voldshandlingene og erkjennelse av konsekvensene av volden. En slik forståelse har gjenklang hos Ribeiro et al. sin definisjon av ambivalens som «a cyclical movement between two opposing parts of the self» (2014, s. 346). Hvordan kan vi som klinikere forstå dette på en konstruktiv måte? En mulighet er å se på ambivalens som en bevegelse i åpnende retning. Klienten har våget å gå ut av de trygge, men lite hensiktsmessige forståelsene som opprettholder hans vansker, og kjemper med å finne og eie nye måter å forstå på. Et annet perspektiv er ambivalens som en mulighet til å få erfaring med å tåle og å romme motstridende perspektiver, motiv og følelser i seg selv innenfor en trygg ramme (Shaffer & Simoneau, 2001). Ambivalens kan også forstås som et utrykk for klientens agens ved at han tar opp temaer der noe står på spill for ham, temaer som han selv har vært fastlåst i og ber om hjelp til å finne løsninger på (Todd-Kvam, Lømo & Tjersland, 2019). Slike fortolkningsmåter kan være klinisk nyttige gjennom å hjelpe terapeuter til å møte klientens ambivalens med endringsfremmende toleranse og utforskning.

Vi har også gjengitt sekvenser vi forstår som mikroendring. Med disse viser vi hvordan språkvendinger kan forstås som en innfallsport til å se og møte klientens endringsarbeid, og hvordan ambivalens kan være en del av endringsprosessen. Vi har vist hvordan forståelse av ansvar og agens kom til uttrykk på forskjellige måter, og hvordan samskapingen av forståelse gjentok seg gjennom hele terapiforløpet. Endringsarbeidet tok form av stadige nyanseringer og bearbeidinger, parallelt med endringer i klientens voldsadferd. Mange av utsagnene og sekvensene er hentet fra timer en god stund etter oppstart – etter at begge klienter allerede har fått til betydelig nedgang i sin voldsadferd. En viktig klinisk implikasjon av dette kan være å forstå gjentagelsene som en del av endringsarbeidet og som en mulighet for endring heller enn en repetisjon.

I det terapeutiske samspillet er det verken klienten eller terapeuten som skaper endring, den skyldes det de får til sammen. Mikrosekvensene er eksempler på hvordan dette utspiller seg; språklige vendinger legger føringer som kan følges, utforskes og utfordres – både av klient og terapeut. Gjennom å være bevisst på dette kan klinikeren finne nye innfallsvinkler for å bevege dialoger som synes fastlåste, og for å se klientenes invitasjoner så vel som hans behov for å bli utfordret. Dette samspillet er komplekst, men vi tror at vårt fokus kan gi nyttig kunnskap om endringsprosesser i terapi.

Et viktig spørsmål i en analyse med lavt deltagerantall er alltid om kunnskapen vi har utviklet kan overføres til lignende kontekster. For å gi våre funn troverdighet har vi søkt å tydeliggjøre og begrunne våre ontologiske, epistemologiske og metodiske veivalg, og å vise frem rikelig av det empiriske materialet som ligger til grunn for våre fortolkninger (Levitt et al., 2018).

Konklusjon

Formålet med denne analysen var å utforske noen kjennetegn ved endringsarbeidet i psykoterapi med menn som utøver vold mot parter, med det siktemål å bevisstgjøre og inspirere klinikere. Med dette som utgangspunkt ønsket vi å legge grunnlag for videre vitenskapelig utforskning. Vi har belyst hvordan språkhandlinger kan legge åpnende og lukkende føringer for samskaping av forståelser rundt ansvar og agens.

Eksemplene varierer i form og innhold, men har til felles innenfor hver kategori at de krever en oppfølging fra terapeuten, som enten spiller videre på åpningen for utforskning eller finner en måte å invitere til å åpne samtalen på. For å belyse hvordan disse tre kategoriene av språkhandlinger kan se ut i samskapingen av forståelser som gir mer handlingsrom, har vi vist noen måter terapeutene inviterer til å åpne samtalen på og hvordan endring skjer i små sekvenser av endringsskapende dialog.

I artikkelen legger vi oss så nær det kliniske materialet som mulig, for slik å kunne gi praksisnære beskrivelser. Samtidig har vi løftet blikket fra innholdet i det klienten sier, til form. Den åpnende, lukkende og ambivalente formen på klientenes språkvendinger fremsto som sentralt for oss i disse terapiforløpene, men vil også være relevante i terapier med andre problemstillinger. Vår fortolkning er én av mange mulige måter å forstå dette komplekse kliniske materialet på. Vi håper den gir et perspektiv og en bevissthet som er nyttig for å «gi praktikere idéer som de selv må utforske og utprøve på sin egen måte og i sine egne sammenhenger» (Reichelt, 1995, s. 142).

Referanser

Askeland, I. R., Evang, A. & Heir, T. (2011). Association of violence against partner and former victim experiences: A sample of clients voluntarily attending therapy. Journal of Interpersonal Violence, 26(6), 1095–1110. doi:10.1177/0886260510368152

Askeland, I. R. & Heir, T. (2013). Early dropout in men voluntarily undergoing treatment for intimate partner violence in Norway. Violence and victims, 28(5), 822–831. doi:10.1891/0886-6708.VV-D-12-00137

Bandura, A. (2006). Toward a psychology of human agency. Perspectives on psychological science, 1(2), 164–180. doi:10.1111/j.1745-6916.2006.00011.x

Cavanagh, K., Dobash, R. E., Dobash, R. P. & Lewis, R. (2001). ‘Remedial work’: Men’s strategic responses to their violence against intimate female partners. Sociology, 35(3), 695–714. doi:10.1177/S0038038501000359

Charmaz, K. (2011). Grounded theory methods in social justice research. I Norman K. Denzin & Yvonna S. Lincoln (red.), The SAGE handbook of qualitative research (s. 359–380). Thousand Oaks: Sage.

Coleman, R. A. & Neimeyer, R. A. (2015). Assessment of subjective client agency in psychotherapy: A review. Journal of constructivist psychology, 28(1), 1–23. doi:10.1080/10720537.2014.939791

Daly, J. E. & Pelowski, S. (2000). Predictors of dropout among men who batter: A review of studies with implications for research and practice. Violence and Victims, 15(2), 137–160. doi:10.1891/0886-6708.15.2.137

De Jong, P., Bavelas, J. B. & Korman, H. (2013). An introduction to using microanalysis to observe co-construction in psychotherapy. Journal of systemic Therapies, 32(3), 17–30. doi:10.1521/jsyt.2013.32.3.17

Dobash, R. E. & Dobash, R. (1979). Violence against wives: A case against the patriarchy. New York: Free Press.

Dutton, D. G. (2007). The abusive personality: Violence and control in intimate relationships (2. utg.). New York: Guilford Press.

Dutton, D. G. & White, K. R. (2012). Attachment insecurity and intimate partner violence. Aggression and Violent Behavior, 17(5), 475–481. doi:10.1016/j.avb.2012.07.003

Eckhardt, C. I., Murphy, C. M., Whitaker, D. J., Sprunger, J., Dykstra, R. & Woodard, K. (2013). The effectiveness of intervention programs for perpetrators and victims of intimate partner violence. Partner Abuse, 4(2), 196–231. doi:10.1891/1946-6560.4.2.196

Fonagy, P., Gergely, G., Jurist, E. L. & Target, M. (2018). Affect regulation, mentalization and the development of the self.New York: Routledge. doi:10.4324/9780429471643

Gergen, K. J. (2015a). Constructing the real and the good. An invitation to social construction. (3. utg., s. 34–58). London: Sage.

Gergen, K. J. (2015b). The helping profesions: co-construction in action. An invitation to social construction. (3. utg., s. 167–190). London: Sage.

Isdal, P. & Råkil, M. (2002). Volden er mannens ansvar – behandling av mannlige voldsutøvere som tiltak mot konemishandling. I Marius Råkil (Red.), Menns vold mot kvinner-behandlingserfaringer og kunnskapsstatus, (s. 100–128). Universitetsforlaget, Oslo.

Jewell, L. M. & Wormith, J. S. (2010). Variables Associated With Attrition From Domestic Violence Treatment Programs Targeting Male Batterers A Meta-Analysis. Criminal Justice and Behavior, 37(10), 1086–1113. doi:10.1177/0093854810376815

Lambert, M. J., Burlingame, G. M., Umphress, V., Hansen, N. B., Vermeersch, D. A., Clouse, G. C. & Yanchar, S. C. (1996). The reliability and validity of the Outcome Questionnaire. Clinical Psychology & Psychotherapy: An International Journal of Theory and Practice, 3(4), 249–258. doi:10.1002/(SICI)1099-0879(199612)3:4<249::AID-CPP106>3.0.CO;2-S

Levitt, H. M., Bamberg, M., Creswell, J. W., Frost, D. M., Josselson, R. & Suárez-Orozco, C. (2018). Journal article reporting standards for qualitative primary, qualitative meta-analytic, and mixed methods research in psychology: The APA Publications and Communications Board task force report. American Psychologist, 73(1), 26–46. doi:10.1037/amp0000151

Lømo, B., Haavind, H. & Tjersland, O. (2016). From Resistance to Invitations: How Men Voluntarily in therapy for intimate partner violence may contribute to the development of a working alliance. Journal of interpersonal violence, 33, 2579–2601. doi:10.1177/0886260516628290

Lømo, B., Haavind, H. & Tjersland, O. A. (2019). Finding a common ground: Therapist responsiveness to male clients who have acted violently against their female partner. Accepted for publication in Journal of Interpersonal Violence. doi:10.1177/0886260519862271

Mackrill, T. (2009). Constructing client agency in psychotherapy research. Journal of Humanistic Psychology, 49(2), 193–206. doi:
10.1177/0022167808319726

Miller, R. B. (2009). The logic of theory and the logic of practice. Pragmatic Case Studies in Psychotherapy, 5(3), 101-107. doi:10.14713/pcsp.v5i3.980

Miller, W. R. & Rose, G. S. (2015). Motivational interviewing and decisional balance: contrasting responses to client ambivalence. Behavioural and cognitive psychotherapy, 43(2), 129–141. doi:10.1017/S1352465813000878

Monsen, J. T. & Monsen, K. (1999). Affects and affect consciousness: A psychotherapy model integrating Silvan Tomkin’s affect- and script theory within the framework of self psychology. I Arnold Goldberg (Red.), Pluralism in self psychology: progress in self psychology (s. 287–306). Hillsdale, New Jersey: The Analytic press.

Reichelt, S. (1995). Hvilken nytte praktikere har av epistemologi. Fokus på familien, 23(3), 131–144.

Ribeiro, A. P., Ribeiro, E., Loura, J., Gonçalves, M. M., Stiles, W. B., Horvath, A. O. & Sousa, I. (2014). Therapeutic collaboration and resistance: Describing the nature and quality of the therapeutic relationship within ambivalence events using the Therapeutic Collaboration Coding System. Psychotherapy Research, 24(3), 346–359. doi:10.1080/10503307.2013.856042

Raakil, M. (2002). A Norwegian integrative model for the treatment of men who batter. Family Violence & Sexual Assault Bulletin, 18(1), 8–14.

Shaffer, H. J. & Simoneau, G. (2001). Reducing resistance and denial by exercising ambivalence during the treatment of addiction. Journal of Substance Abuse Treatment, 20(1), 99–105. doi:10.1016/S0740-5472(00)00152-5

Solbakken, O. A., Hansen, R. S. & Monsen, J. T. (2011). Affect integration and reflective function: Clarification of central conceptual issues. Psychotherapy Research, 21(4), 482-496. doi:10.1080/10503307.2011.583696

Stiles, W. B. (2009). Logical operations in theory-building case studies. Pragmatic Case Studies in Psychotherapy, 5(3), 9-22. doi:10.14713/pcsp.v5i3.973

Stiles, W. B. (2015). Theory building, enriching, and fact gathering: Alternative purposes of psychotherapy research Psychotherapy Research (s. 159-179). New York: Springer. doi:10.1007/978-3-7091-1382-0_8

Strandmoen, J.-F., Askeland, I. R., Tjersland, O.-A., Wentzel-Larsen, T. & Heir, T. (2016). Intimate Partner Violence in Men Voluntarily Attending Treatment: A Study of Couple Agreement. Violence and victims. 31(1), 124–134. doi:10.1891/0886-6708.VV-D-13-00193

Thoresen, S. & Hjemdal, O. K. (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Oslo: NKVTS.

Todd-Kvam, M., Lømo, B. & Tjersland, O. A. (2019). Braving the elements: Ambivalence as opportunities for change in individual psychotherapy with men using intimate partner violence. Frontiers in psychology, 10, 1–15. doi:10.3389/fpsyg.2019.01693

Wells, M. G., Burlingame, G. M., Lambert, M. J., Hoag, M. J. & Hope, C. A. (1996). Conceptualization and measurement of patient change during psychotherapy: Development of the Outcome Questionnaire and Youth Outcome Questionnaire. Psychotherapy: Theory, Research, Practice, Training, 33(2), 275–283. doi:10.1037/0033-3204.33.2.275