Pasienten lener seg litt fram. Stemmen er et hakk lavere enn ellers i konsultasjonen. «Du… tror du jeg har ADHD?»
Det som har interessert meg mest i ADHD-debatten her hjemme er ikke prevalenstallene, ikke medisindebatten, ikke spørsmålet om hvorvidt vi diagnostiserer for mye eller for lite. Det er dette øyeblikket. Sekundene etter at spørsmålet har landet i romme, både hos den som spør og hos den som skal svare.
For begge reagerer. Og reaksjonen forteller, etter min erfaring, mer om vår tids forhold til lidelse, identitet og selvforståelse enn de fleste innleggene i Aftenposten eller klippene på TikTok.
Fire reaksjoner
La meg begynne med klinikeren.
Når noen spør om de har ADHD, har jeg sett kolleger reagere på minst fire måter:
Den ene er avvisningen, nesten ufrivillig, ofte med et lite smil: «Alle tror de har ADHD nå.» Bak ligger en sliten portvakts tretthet og en bekymring for inflasjon.
Den andre er det motsatte: imøtekommelsen som ikke spør tilbake. Pasienten beskriver konsentrasjonsvansker, ASRS deles ut, og prosessen er i gang, kanskje av redsel for å ta fra noen en forklaring, kanskje av tidsmangel.
Den tredje er den umiddelbare bureaukratiseringen. Skjemaene tar over før det egentlige spørsmålet er stilt. Det er ofte forsvarlig, men når det skjer for raskt, fungerer det som en flukt fra det som skjer i rommet.
Og den fjerde, kanskje den mest sjarmerende, men ikke alltid den klokeste, er terapeutens bortvending: «La oss heller snakke om hvorfor du lurer på dette nå.» Det kan være riktig og dypt. Det kan også være en måte å gjøre diagnosen om til et symbol som skal tolkes vekk.
Felles for alle fire er at de er reaksjoner mer enn møter. De røper at vi som behandlere har et komplisert forhold til diagnostikken, til vår egen rolle som autoritet, og til den kulturelle samtalen vi står midt oppe i.
Flere ting skjer samtidig
Så er det den som spør.
Når svaret blir ja, skjer det ofte to ting samtidig. Det er en lettelse, nesten alltid. En slags kollaps i kroppen, en gråt som har ligget på lager, et «endelig».
Men under lettelsen merker jeg ofte noe annet: en uro for hva diagnosen nå skal gjøre med selvforståelsen. Var jeg dette hele tiden? Hva med alt det jeg har fått til? Er det egentlig mitt? Ja-et lukker ett spørsmål og åpner ti nye.
Når svaret blir nei, er bildet enda mer sammensatt.
Mange tenker at nei er det vanskelige svaret fordi det tar fra pasienten en forklaring.
Det stemmer noen ganger.
Men oftere ser jeg det motsatte: Pasienten reiser seg, sier takk, og forsvinner ut døren med spørsmålet sitt fortsatt ubesvart. For spørsmålet var aldri egentlig «Har jeg ADHD?». Spørsmålet var «Hva er det med meg?». Og det kan ikke en negativ utredning svare på.
Et håp om et sted å høre til
Dette tror jeg er kjernen, også når jeg ser meg selv i det. Når noen spør om de har ADHD, er det sjelden et nøytralt diagnostisk spørsmål.
Det er som regel et forsøk på å sette ord på et strev som har vært for tungt og for privat for lenge.
På å få en ramme rundt noe som ellers blir forvirrende.
På å høre at noe er gjenkjennelig, navngivbart, delt med andre.
Diagnosen blir et håp om et sted å høre til. Når vi svarer ja eller nei på det spørsmålet pasienten faktisk stilte, har vi noen ganger glemt å høre hvilket spørsmål de kom med.
Dette er ikke en kritikk av diagnostikken. Tvert imot.
ADHD er en reell tilstand med betydelige konsekvenser for liv, læring, relasjoner og helse, og en grundig utredning er ofte både medisinsk og menneskelig nødvendig. Som flere av oss har påpekt det siste året, er underdiagnostikk hos voksne et minst like stort problem som overdiagnostikk hos unge.
Når nysgjerrigheten overstyres
Men nettopp fordi diagnosen betyr noe, betyr også møtet rundt den noe.
Om vi lar reaksjonen vår, avvisningen, imøtekommelsen, skjemaet, terapeutfluktene, overstyre nysgjerrigheten, mister vi den kliniske informasjonen som ligger i selve spørsmålet.
Et bedre utgangspunkt enn ja eller nei kan være enkelt: «Fortell meg hvorfor du lurer på dette nå.» Ikke som en avvisning av diagnosen, men som en åpning. Hva har skjedd det siste året? Hva håper du på hvis svaret er ja? Hva er du redd for hvis det er nei?
Det er i de svarene den egentlige utredningen begynner. Både den vi skal gjøre med skjema og kriterier, og den som handler om å hjelpe et menneske til å bære noe som er blitt for tungt å bære alene.
Diagnoser er nyttige. Men de er ikke møter. Og når et menneske spør om det har ADHD, spør det sjelden bare etter en kode. Det spør om noen kan hjelpe det å forstå sitt eget liv.