Jeg skriver dette som mor til en voksen sønn med tung rusavhengighet og alvorlig psykisk lidelse. Jeg står alene som forelder, og familien vår har vært hardt prøvet over lang tid.
Likevel opplever jeg at systemet som skal sikre både behandling, rettssikkerhet og vern, i altfor liten grad tar inn over seg hvordan dagens praksis faktisk virker i livet til dem som lever tett på alvorlig rus og psykisk sykdom.
Sønnen min har vært tvangsinnlagt gjentatte ganger. Like ofte har han blitt skrevet raskt ut igjen, noen ganger etter bare få dager, med den samme vurderingen: «rusutløst psykose».
Og hver gang avsluttes behandlingen med det samme ordet, «samtykkekompetent».
Samtykkekompetent. Dette begrepet har i praksis fått en avgjørende makt. Det veier tyngre enn den langvarige sykdomshistorien, tyngre enn gjentatte reinnleggelser, og tyngre enn konsekvensene for dem som står igjen.
For oss som lever tett på, er det vanskelig å forstå hvordan et menneske kan vurderes som samtykkekompetent over tid, når virkelighetsoppfatningen er preget av psykose, paranoia og gjennomgripende mistillit.
Likevel brukes dette som et endelig juridisk svar, og som begrunnelse for å avslutte tvungent vern, uten at det samtidig sikres sammenhengende og varig behandling.
Grove beskyldninger publiseres på nett
Konsekvensene stopper ikke ved utskrivningsdøra. Tvert imot.
Ikke bare mellom innleggelsene, men også mens han har vært innlagt i psykiatrien, har sønnen min publisert grove beskyldninger, løgner og svært personlige opplysninger om oss på TikTok og Snapchat.
Dette skjer offentlig, ufiltrert og gjentatte ganger.
I sykdommens indre logikk blir familien definert som motstandere eller fiender, og sosiale medier gir denne forestillingen både talerør og publikum.
Det som ofte omtales som «DramaTok», altså dramatisert og konfliktbasert innhold, fungerer i slike situasjoner ikke som underholdning, men som et våpen.
Når private forhold gjøres offentlige, får den som publiserer definisjonsmakten i øyeblikket. Familien mister enhver reell mulighet til å korrigere uten å eskalere.
Algoritmer belønner sterke følelser, sinne og anklager, og innholdet spres videre. For et menneske i psykose kan dette oppleves som en bekreftelse på egne forestillinger, snarere enn som et uttrykk for sykdom.
Kollektiv uthenging i sosiale medier
Belastningen begrenser seg heller ikke til det sønnen min selv legger ut. Vi opplever også at følgere og en slags fanskare rundt ham aktivt deltar i trakasseringen. Fremmede mennesker kommenterer, hetser og forsterker narrativet.
I enkelte tilfeller hentes det bilder fra foreldres Facebook-profiler og brukes i ond hensikt. Private mennesker blir gjort til mål for kollektiv uthenging, uten beskyttelse og uten mulighet til å forsvare seg.
Jeg har bedt behandlingsstedene om å ta fra ham telefonen mens han er innlagt. Svaret har vært at de ikke kan pga. lovverket. Det er en for stor inngripen i pasientens frihet.
Samtidig forventes det at jeg som pårørende skal tåle hele belastningen, også når krenkelser og trakassering skjer mens han er innlagt på en psykiatrisk institusjon og mottar behandling.
Dette er ikke et nøytralt valg. Det er en aktiv beslutning som legger risiko og skade direkte over på familien.
I møte med psykiatrien har dette over tid blitt enda vanskeligere. Gang på gang har jeg opplevd å bli møtt av behandlingspersonell uten synlig empati, uten omsorg og uten forståelse for den situasjonen jeg står i.
Et umulig spenn mellom omsorg og selvbeskyttelse
Mine forsøk på å beskrive konsekvensene for familien blir ofte møtt med faglige eller juridiske forklaringer, men sjelden med menneskelig anerkjennelse.
Jeg har gjentatte ganger klaget på opphør av tvungent vern. Klager som har vært saklige, dokumenterte og begrunnet i erfaringer som gang på gang har vist seg å være riktige. Jeg har aldri fått medhold. Ikke én gang.
I stedet har disse prosessene gitt meg en sterk opplevelse av å ikke bli trodd, ikke bli lyttet til og ikke bli sett som en legitim part i et forløp jeg lever midt inne i.
Dette gjør ikke bare belastningen tyngre. Det forverrer også relasjonen mellom meg og sønnen min.
Når systemet konsekvent avviser foreldres bekymringer, skyves ansvaret tilbake til familien, samtidig som relasjonen allerede er ekstremt sårbar.
Jeg blir stående i et umulig spenn mellom omsorg og selvbeskyttelse, mellom nærhet og nødvendige grenser, uten støtte fra dem som har makt til å handle.
Sosiale plattformer sprer gift
Her må også et større ansvar adresseres. Jeg kjenner et dypt raseri mot plattformer som TikTok og Snapchat.
Jeg opplever dem ikke som nøytrale teknologier, men som kanaler som systematisk forsterker konflikt, psykisk sykdom og lidelse. De er bygget for å belønne drama, krenkelser og eksponering av andres smerte.
Når sårbare mennesker brukes som råstoff i et oppmerksomhetsøkonomisk system, er det et samfunnsproblem. For oss som står på innsiden av dette, oppleves disse plattformene som gift.
Forskning viser at foreldre til personer med alvorlige rusproblemer er en særlig utsatt gruppe, med økt forekomst av psykiske plager, høyere sykefravær, svakere tilknytning til arbeidslivet og økt bruk av helsetjenester for angst, depresjon og stressrelaterte lidelser.
Samtidig beskrives denne gruppen ofte som pårørende i randsonen av systemet, med store omsorgsoppgaver, men med begrenset tilgang til støtte og beskyttelse.
Belastningen strekker seg også inn i det sosiale livet.
Jeg vet at flere jeg kjenner ser det sønnen min legger ut på TikTok. Denne vissheten gjør noe med hvordan jeg lever livet mitt. Jeg isolerer meg stadig mer. Jeg unngår sosiale sammenhenger, ikke fordi jeg ikke ønsker fellesskap, men fordi jeg aldri vet hva jeg risikerer å bli møtt med.
Spørsmålene om hvordan det går med sønnen min kan komme av omsorg, men også av nysgjerrighet og en ubehagelig dragning mot andres lidelse. Denne usikkerheten gjør at jeg trekker meg tilbake og gradvis utvikler en sterk sosial utrygghet.
Et spørsmål om ansvar
Jeg elsker sønnen min. Samtidig er jeg utslitt, redd, sint og dypt såret. Disse følelsene eksisterer samtidig. Likevel finnes det lite rom i psykiatrien for denne kompleksiteten. Det forventes enten grenseløs forståelse, eller taushet.
Dette handler ikke om å bruke tvang ukritisk. Det handler om ansvar.
Om å revurdere hvordan samtykkekompetanse forstås og praktiseres ved alvorlig psykisk lidelse kombinert med rus.
Om å anerkjenne at digital atferd og digital trakassering kan være en del av sykdomsbildet.
Og om å gi pårørende et reelt vern mot vedvarende psykisk vold, offentlig uthenging og sosial isolasjon.
Når et menneske skrives ut av tvungent vern, skrives i praksis også familien ut av systemets ansvar.
Det er dette jeg ber ansvarlige myndigheter ta på alvor. For spørsmålet står fortsatt ubesvart:
Hvem tar ansvar når systemet konkluderer med samtykkekompetanse, samtidig som familien sakte går i stykker?