Riksrevisjonen har talt: Barn og unge har mer psykiske plager og lidelser enn før, og mange får ikke hjelpen de trenger.
Basert på spørreundersøkelse blant kommuneansatte konkluderer de med at barn som ikke får tidlig helsehjelp kan utvikle mer alvorlige symptomer og problemer over tid.
Og alle roper at vi trenger mer ressurser. Men hva hvis premisset er feil?
Hva hvis det er samtiden som skaper lidelse hos våre barn?
Hva hvis symptomene barna våre viser ikke er uttrykk for en individuell helsetilstand som krever behandling, men et holdningsproblem som gjennomsyrer samfunnet?
Frihet og bevegelse
En gang på 1970-tallet dro en antropolog til en småby i USA for å undersøke hvordan barn oppførte seg helt uten voksne tilstede.1
I ett år gjemte han seg i skogen og bak busker med opptaker og notatblokk og spionerte på byens barn. Ja, etisk betenkelig etter dagens standard, men informativt.
Han lagde kart over deres bevegelser, og observerte en barneverden blottet for de voksnes blikk. En verden med mye større areal enn antatt. Til og med de minste på 3-4 år kunne oppholde seg flere hundre meter unna voksne. De samlet seg, og lagde prompelyder i skogen (også dette hadde han på opptak).
Noen tiår senere skulle han gjenta studien i samme by. Barna var nå foreldrene. Men denne gangen måtte studien avbrytes etter kun en uke, fordi ingen av barna var ute alene, og de forlot aldri skolegården eller hagen. Friheten og bevegelsen var borte.
Det er ikke kun media som har skylda
Foreldrene hadde inntrykk av at verden var blitt et farligere sted, men objektivt er ikke dette riktig. Det var langt farligere å være barn på 1970- og 1980-tallet enn i dag; flere skader, ulykker og dødsfall.
Det var blottere, og ingen brukte setebelte. Barn badet og tok baklengs salto uten oppsyn. Om vinteren hoppet de fra isflak til isflak. Altså reelle farer, men mye mer frihet. De var oftere på legevakten enn i psykiatrien.
Antropologen landet på at endringene vi så, var medieskapt gjennom skremselspropaganda. Mord og fordervelse på TV hele døgnet hadde ført til at de som vokste opp frie, hadde blitt skremt til å låse sine barn inne.
Jeg, derimot, er ikke så sikker på at kun media har skylda.
Sikkerhetsansvarlig fra krybbe til død
Einar Førde døde av lungekreft etter blant annet å ha røyket et langt liv.
Rett før skrev han en fin kronikk, der han problematiserte at han skulle kjenne ansvar for sin egen død.
Underforstått at dersom han ikke hadde røyka, så hadde han aldri dødd? Det er latterlig. Klart vi skal dø, men han beskrev en holdning om at vi bør skamme oss hvis vi på noe som helst måte har forårsaket det selv, ved å leve.
Og dette gir oss et uendelig stort ansvar:
- Ansvar for å følge med på alt (være i beredskap).
- Planlegge eventualiteter som kan oppstå (tenke fremover med sikkerhet som målsetting).
Selv i situasjoner som i utgangspunktet fremstår som ufarlige. For eksempel å spise en ultraprosessert is, som kanskje, vi vet ikke, men muligens, en dag viser seg, å føre til kreft. Og da vil man kanskje en dag dø.
Beredskap sitter i kroppen som spenninger og tunnelsyn. Tankene blir til bekymringer og grubling som holder oss våkne om natta. Og her ser vi hvordan ansvaret vi fødes inn i, blir til selve definisjonen av angst.
Vi mennesker er sikkerhetsansvarlige i eget liv. Vi må skaffe mat og ly for å overleve, og beskytte oss fra andre farlige rovdyr. I vår moderne tid har kunnskapen om mulige farer dessverre utvidet seg fra det konkrete, til det abstrakte.
Og som gode sikkerhetsansvarlige er det vår jobb å se for oss mulige farlige scenarier og planlegge for alle eventualiteter.
Angst er en heltidsjobb
Dette funker delvis hvis jobben er satt bort til profesjonelle som kan gå hjem på kvelden og tenke på noe annet. De lager retningslinjer og passer på at det er grenser og gjerder og puter og nok hender og varme og sunn mat og opplæring og medisiner. Og rettigheter.
Vår hverdag er fylt med retningslinjer som hele tiden utvikles for å forutse enhver fare og ethvert svik. Men foreldre og barn får aldri fri på kveldstid eller helg.
Det forventes at omsorgspersoner har full oversikt over barnet til enhver tid, og dømmes hvis det er uten oppsyn eller skader seg.
Og da er det lettere enten å se barna hele tiden, også via skjerm når de er i barnehage eller på snapchat, eller gi dem statisk underholdning som fanger deres kropp og oppmerksomhet.
Våre barn blir smittet av denne underliggende abstrakte angsten for bevegelse og frihet. Etter pandemien er de til og med redd for å drepe sine egne besteforeldre.
Henholdsvis 20–25 % av ungdom globalt rapporterte om angst og depresjon i forbindelse med Covid-19-pandemien. Med så høye tall er det rimelig å anta at symptomene er forårsaket av miljøet og ikke hører til individet primært.
Et gyllent fengsel er likevel et fengsel
Våre barn vokser opp i et samfunn der det ikke skal finnes ulykker. Og skjebne – det har vi gått vekk fra. Alt kan, og bør, forebygges.
Våre biologiske reaksjoner på farer har altså ikke endret seg, men det har vår tilværelse gjort. Det er som å være sikkerhetsansvarlig i et akkurat passe varmt yogastudio fylt med myke puter og vakker utsikt. Hvis du er der lenge nok så skvetter du når en fugl flyr forbi, og blir irritert hvis andre lager støy. Og da er kanskje angst prisen vi betaler for å leve fysisk trygt?
Vi og våre barn lever i en kultur som forsterker forventninger om fullstendig oversikt og kontroll, noe som gir en overdreven ansvarsfølelse, og som medfører en naturlig fryktreaksjon.
En reaksjon som vi deretter omdøper til angst, fordi vi liksom ikke skal være redde i yogastudioet. Jeg er ikke opptatt av hvorfor barna våre har angst. Jeg lurer på hvordan det kan ha seg at noen barn ikkehar angst? Hva er de laget av? De er i hvert fall ikke normale.
Barna er symptombærere
Det å normalisere barnas reaksjon fremfor å patologisere den er et viktig skifte, og noe vi bør være opptatt av både i behandlingen og ellers i samfunnet. Dessverre har vi altfor lenge gått i motsatt retning, personifisert angsten og uroen i vår kultur, og deretter løst problemet med diagnoser og medisiner.
Bruk av ADHD-medisiner hos barn har økt med 100 % på fem år. Altså, vi velger å medisinere våre barn ut av eksistensiell uro.
La det ikke være noen tvil – det finnes barn som trenger psykisk helsehjelp fordi de har alvorlige plager. Andre igjen lever i stor fare, de må bli sett og hjulpet. Dette har samfunnet vårt ressurser til og bør prioritere.
Men det er også normalt å kjenne frustrasjon ved mangel på frihet, og angst for abstrakte farer. Vi har omdefinert disse naturlige emosjonelle reaksjoner på kulturelt betingete holdninger til behandlingstrengende psykiske lidelser. Dermed individualiserer vi et kollektivt problem, og barna blir symptombærere i vår tid.
En tid preget av overdreven individualisme, sterkt kontrollbehov og effektivitetstyranni. Dette samtidig med en nullvisjon for smerte og lidelse.
Vi kan ikke «behandle» vekk grunnleggende kulturelle verdier som kan forårsake og opprettholde problemet. Verdier som veves inn i identitetsutviklingen til våre barn, som dermed tror at de er problemet.
Å henvise barnet til psykisk helsehjelp kan forsterke og sementere denne antagelsen.
Hjernen er ikke alene
Hjernen er et prediksjonsverktøy. Den skanner verden for farer og finner stort sett det den leter etter. Hva en hjerne under utvikling vurderer som farlig avgjøres av det sosiale, kulturelle og teknologiske landskapet den utvikles i.
Et voldsomt og overdrevent fokus på psykisk helse i samfunnet generelt, og på nett, skole og hjemmet spesielt, programmerer hjernen til å være oppmerksom på alle vanskelige og frustrerende følelser og tanker.
Litt som rapporten til Riksrevisjonen. Vi finner det vi ser etter.
Men vi kan endre spørsmålene:
- Hvordan er samtiden med på å gjøre våre barn redde, urolige og triste?
- Hvilke holdninger opprettholder eksistensiell angst?
- Bør vi være mer nysgjerrig på barns grunnleggende ressurser og kreativitet, altså hva de kan bidra med, mer enn hvordan vi skal forhindre lidelse?
Hvis barn først kommer til terapi, er det dette vi sikter på: en holdningsendring – å hjelpe barn og unge med å normalisere og akseptere livets farer og lidelser, forstå hvordan hjernen har blitt programmert til å være oppmerksom på tanker og følelser på en måte som skaper unødvendig lidelse, og gi rom til sin egen stemme fremfor å være et ekko av samfunnets normer.
Balansekunst
Min påstand er at økningen av psykisk lidelse hos våre barn ligger i kulturen, og ikke i barna.
Heldigvis kan holdninger endres, og jeg lurer på om det er en sunnere «behandling» av dette problemet enn økte ressurser til psykiske helsetjenester.
At vi voksne får til en bedre balanse mellom å beskytte og slippe fri. At vi lar barna forsøke å utvikle sine egne løsninger før vi setter oppgaven bort til kommunen og helsepersonell (eventuelt KI). Holdningsendring hos oss selv som selve kjernen i det forebyggende arbeidet.
Så, dersom du mistenker at barnet ditt har angst, uro eller depressive tanker, bør du kanskje ikke bli bekymret og gå rett på nett og google lavterskeltilbud, eller løpe til fastlegen og be om henvisning til BUP.
Kanskje du heller burde si: «Det er sannelig ikke rart, vennen. Du kjenner på et overdrevent ansvar for å ha gjennomtenkt alt som kan medføre fare i en abstrakt fremtid. Og når det gir uro i kroppen, blir du bedt om å sitte stille. Det er det slutt på nå!»
- Altså, dette har jeg fra en podcast som jeg hørte for lenge siden, som jeg ikke finner tilbake til. Derfor er gjenfortellingen fritt etter minnet, og dere må bare stole på meg. Og dersom du vet hvilken studie jeg refererer til, vennligst ta kontakt. [↩]