I barnevernstjenesten møter vi foreldre, fosterforeldre og ansatte som virkelig forsøker å være følelsesbevisste. De ønsker å se, forstå og gjøre det riktige.
Likevel er det et gjennomgående mønster: Selv med god intensjon faller vi ofte tilbake i gamle reaksjonsformer.
Ikke fordi vi mangler kunnskap, men fordi vi er mennesker med egne erfaringer, behov og sårbarheter.
For å være den støttende relasjonen barn trenger, må vi derfor se mønstre – både barnas og våre egne.
Vi kan ha omfattende faglig innsikt, og likevel handle på autopilot.
Vi kan kjenne barnets historie, men glemme hvordan denne historien påvirker barnets tilgjengelighet for kontakt.
Vi kan være bevisste i teorien, men ubevisste i praksis. Det er sjelden intensjonen som svikter; det er justeringen i øyeblikket.
Når vi ikke forstår
Det er lett å validere et barns opplevelse når barnets reaksjon gir mening for oss. Når følelsen samsvarer med det vi selv ville kjent.
Men barn reagerer ikke alltid innenfor våre rammer for hva som er «forståelig». Og når reaksjonene deres faller utenfor det vi intuitivt kjenner igjen, skjer det noe i relasjonen. Situasjonen blir ofte noe helt annet når andre ikke forstår deg.
Hos barn og ungdom som har andre reaksjonsmønstrene enn det voksne forventer, blir dette ekstra tydelig.
Reaksjoner kan komme raskt: en stemme som blir løftet høyere enn ventet, en frustrasjon som bryter gjennom uten synlig forvarsel, eller en endring i planen som oppleves langt mer krevende enn voksne registrer.
For de som står rundt, kan det se ut som om situasjonen eskalerer uten grunn.
Det er lett å tenke at reaksjonen er unødvendig sterk, eller at den handler om mangel på kontroll. Og ja – noe ganger handler det delvis om regulering som glipper.
Samtidig viser slike øyeblikk ofte noe annet enn det som er synlig på overflaten.
Det handler ofte om barnets kapasitet. Når voksne svarer med setninger som «Dette er ikke så farlig», «Du må ikke bli så sint» og «Du kan ikke holde på sånn», kan ordene treffe i feil retning.
De kommenterer det som skjer utenpå, mens det som skjer inni kroppen allerede er i full gang.
Reaksjonen er som regel ikke et uttrykk for dramatisering eller vilje til konflikt, men et tegn på at noe ble for brått, for tett på, eller for uforutsigbart.
Det som for voksne virker som små endringer, kan for barn eller ungdommen bli et brudd i rytme, struktur eller trygghet.
Å forstå slike øyeblikk handler derfor ikke om å vurdere om reaksjonen er «riktig» eller «galt», men om å se at den forteller oss noe om belastning, ikke intensjon.
Barnets reaksjon viser hvor mye som skjer i et ungt nervesystem lenge før ordene kommer. Følelser er aldri feil. De er informasjon. Det gjelder dine, så vel som deres.
Når våre egne behov blander seg inn
Det som ofte skjer i krevende situasjoner er noe subtilt, men avgjørende: Vi flytter fokus fra den andres behov til våre egne.
Kanskje er vi slitne. Kanskje ønsker vi oss videre. Kanskje kjenner vi at den unges væremåte er feil, eller at vi har et så sterkt ønsker om at barnet skal bli møtt at vi mister oss selv i forsøket.
Og i alt dette mister vi evnen til å møte barnet slik det faktisk er i øyeblikket.
For i disse situasjonene møtes validering og selvregulering.
Det er vanskelig å validere et annet menneske når vi ikke er regulert selv. Det krever at vi klarer å sette vårt eget perspektiv på pause. Ikke undertrykke det, men utsette det.
Dette er krevende. For det er så lett å ville fikse. Så lett å trøste med egne erfaringer. Så lett å si «Jeg kjenner meg igjen», og dermed flytte samtalen over på oss selv, selv med de beste intensjoner.
Å gjøre det øyeblikket kan kreve, blir ofte en umulig oppgave.
Og i det må vi være rause med oss selv at dette vil vi ikke alltid lykkes med.
For i ettertid kan vi minne oss selv på at det som regel kommer nye muligheter, og at vi alltid kan bidra med reparasjon.
For det er vanskelig å bli stå i andres uro. Å tåle et øyeblikk uten å fylle det med egne erfaringer, egne løsninger eller egne behov for å roe ned stemningen. Å gi rom nok til at den som strever får være der de er, også når det er ubehagelig.
For når et menneske får lov til å bli i sin egen uro et lite øyeblikk, kan noe viktig skje. De kan begynne å kjenne etter selv. De kan få tak i hva som rører seg på innsiden, før de må skynde seg videre til å forklare, forsvare eller tilpasse seg.
Å holde dette rommet krever mer av oss enn å dele egne historier. Det krever tilstedeværelse, tålmodighet og en villighet til å la stormen få være en storm, slik at den som står i den kan lære noe om sitt eget vær.
Sansenes kraft i små øyeblikk
Det finnes øyeblikk der språk, selv med de beste intensjoner, kan gjøre verden mindre. Som barn og som voksen kan man kjenne hvordan ord som skulle åpne, i stedet snevrer inn.
Vi er så opptatt av det verbale at vi glemmer hvor mye av livet som foregår utenfor språkets rekkevidde. Det er ikke tilfeldig at vi har to ører og én munn, eller at vi er utstyrt med øyne, hud og en hel kropp som registrerer langt mer enn ordene som sies. Likevel vender vi oss igjen og igjen mot språket, som om det er der alt må løses.
I hverdagsmøter oppstår det ofte et behov hos den som lytter: et ønske om å bidra, dele noe fra eget liv, komme med råd for å vise at vi forstår.
Det kan komme fra varme og velvilje, men i forsøket på å være nær kan samtalen skifte retning. Den andres rom fylles opp av våre ord, våre erfaringer, og våre forklaringer. Og det som egentlig trengtes, glipper.
For barn lever mye nærmere kroppen sin enn vi voksne kanskje er bevist på. De merker stemninger, blikk, pauser og tonefall – ofte lenge før ordene kommer.
Når vi fyller opp rommet med språk fordi vi tror det trengs, kan vi overskygge det barnet faktisk prøver å formidle.
Å møte et barn handler derfor ikke først og fremst om å si noe riktig. Det handler om å gi nok plass til at barnets uttrykk får lov til å finnes, uten at vi straks flytter det over i vårt språk, vår logikk og vår mening.
Noen ganger er det lyttingen – den stille, åpne, sansende lyttingen – som gjør at barnet endelig kan høre seg selv.
Ikke en teknikk, men en holdning
Ekte validering handler ikke om å forstå alt, være enig eller finne løsninger. Det handler om å gi rom. Om å være til stede i det som er vanskelig, uten å gjøre det mindre eller større enn det er.
Når vi klarer dette, skjer det noe viktig: Vi viser hvordan validering ikke en teknikk, men en holdning – noe vi gjør i praksis.
En måte å møte mennesker på som bygger trygghet, selvforståelse og kontakt.
Det er i øyeblikkene: i justeringen, i pausen og i blikket at relasjonen skapes.
Barn trenger ikke voksne som forstår alt eller som gjør alt «riktig». De trenger voksne som gir rom og tid.
Og selv om det ofte kan kjennes som om ingen av delene finnes i nok mengde, er det nettopp de små mikroøyeblikkene som betyr mest. Et blikk som blir værende et par sekunder lenger. En pust før vi svarer. En hånd som legges på en skulder. Et kort øyeblikk av ro midt i alt som haster.
Ingen av oss klarer å gi dette hele tiden. Men når vi er flere mennesker rundt et barn, er det totaliteten som bærer. Det ene øyeblikket du har overskudd til, kan møte øyeblikket jeg ikke fikk til.
Slik bygges trygghet på tvers av hverdager, voksne og situasjoner – i små strekninger av nærvær som til sammen blir nok.