Debatten om ADHD og uforsvarlig diagnostikk er i vinden som aldri før. Og bra er det. Men bare i den grad debatten evner å romme nyansene.
For i enhver polarisert ende finnes korn av sannhet. Det er den sannheten som må komme pasientene til gode.
Risiko ligger på begge sider: Noen får en diagnose de ikke skulle hatt, andre får ikke diagnosen de faktisk trenger.
I begge tilfellene er det er pasienten som bærer kostnaden.
Når ADHD ikke blir oppdaget
Pasienten som faktisk har ADHD, men som har kompensert og presset seg til den store gullmedaljen. Prisen kan være gjentatte episoder med utbrenthet, depresjon, smerter og søvnproblemer.
Og ikke minst konsekvensen av å ikke fremstå funksjonssvekket nok på den mest åpenbare måten, og dermed ikke kvalifisere for en diagnose og den helsehjelpen den utløser.
Småbarnsmoren som holdt balansen så lenge hun bare hadde seg selv å holde styr på, men hvor hele systemet av strategier raknet da familieliv, jobb og fritid skulle balanseres. Hun er noe mer enn utbrent.
For henne kan ADHD-behandling være avgjørende. Likevel risikerer hun å ikke få hjelp nettopp fordi hun klarte seg akkurat litt for bra helt til belastningen ble for stor.
Hun fungerte akkurat litt for godt som barn og ungdom. Eller rettere sagt: Ingen så strevet hennes. Men hun levde med det fra dag én. Litt antidepressiva og noen måneder med kognitiv terapi vil ikke hjelpe henne med ADHD-en.
Når utbrenthet og depressive episoder melder seg gang på gang fordi hjernen hennes må leve i et samfunn som kolliderer med hvordan den fungerer, kan håpløshet vokse frem. For noen går det så langt at de slutter å tro på behandling.
De slutter å tro at noe kan hjelpe dem.
Når ADHD er feil svar
Og så har vi pasienten som presenterer et symptombilde som virkelig ser ut som ADHD, men som ikke har det.
Mange som strever med sviktende oppmerksomhet, rastløshet og impulsivitet, har ikke nødvendigvis ADHD.
En god del med disse plagene har ingen diagnose i det hele tatt, men reaksjoner på langvarig overbelastning og livsvilkår som ikke går opp.
For disse pasientene kan det være like problematisk å få sentralstimulerende medikasjon som det er for pasienten med ADHD å ikke få den.
Gutten med omfattende traumer. Mannen med epilepsi. Kvinnen med bipolar lidelse. Personen med alvorlige søvnforstyrrelser.
Hvis vi i for tidlig fase bestemmer oss for én diagnose, dreier vi samtidig blikket bort fra andre mulige forståelsesrammer.
Disse menneskene får ikke bare legemidler med avhengighetspotensial. De får heller ikke den hjelpen de i utgangspunktet trenger.
I verste fall kan problemene forsterkes eller kamufleres dersom symptomene feilaktig tilskrives ADHD. Denne pasientgruppen er underkommunisert.
God diagnostikk er krevende
Å fange opp de mindre åpenbare pasientene med ADHD, samtidig som vi skal filtrere ut dem som plages av andre tilstander med et symptombilde som ligner ADHD, er et kunststykke.
Slike kunststykker bør ikke utøves alene. De bør skje i tverrfaglige team, med tydelige rutiner og kvalitetssikring i tråd med nasjonale retningslinjer.
God diagnostikk er omfattende arbeid som tar tid.
God diagnostikk innebærer ikke bare å lete etter vedvarende tegn og funksjonsvansker som taler for ADHD, men også aktivt undersøke hva som kan forklares bedre av andre lidelser, somatiske sykdommer eller situasjonsbetingede forhold.
Like viktig er systematisk vurdering av samsykelighet.
Faglige blindspor
Jeg har møtt kolleger med urovekkende lav terskel for å konkludere med de fire bokstavene. ADHD-utredninger uten mange bein å stå på, er en praksis vi bør holde oss for gode for.
Det er en grunn til at utredningen er så omfattende som den er. ADHD-utredning må aldri bli en reduksjonistisk øvelse hvor komplekse menneskelige erfaringer og plager reduseres til én diagnose.
På samme måte har jeg møtt kolleger som avviser hele ADHD-diagnosen som noe vås. Når sunn faglig skepsis blir ideologisk, risikerer man å avvise reell lidelse.
Da tenker jeg på gutten som havnet på kjøret med rus fordi han ikke fikk hjelp tidlig nok i sin kamp for å finne ro.
Jeg tenker på kvinnen som fikk diagnosen i overgangsalderen, og som sørger over et liv hvor hun forstod seg selv som lat, hemningsløs og dum.
Og ikke minst tenker jeg på alle pasientene som nylig har fått en ADHD-diagnose de ikke kan være trygge på stemmer.
Pasientsikkerhet trenger flere blikk
Mens fagpersoner drar i hver sin ende av tauet, står vi i fare for å undergrave kompleksiteten som ligger i diagnostikk.
Sterke og velbegrunnede faglige ytringer, tilsyn og kvalitetssikring er ikke noe helsepersonell bør frykte, men noe vi bør ønske velkommen som en del av pasientsikkerheten. Kollegers kritiske blikk kan bidra til å avdekke blindsoner. Disse kollegene skal vi være glad for.
Kanskje kan du som utreder ekstra mye om traumer eller personlighetsforstyrrelser. Kanskje om bipolar lidelse og epilepsi. Eller kanskje har du valgt å fordype deg i ADHD-diagnosen.
Den som kan mest om traumer vil lettere se traumereaksjoner. Den som kan mest om ADHD vil lettere se ADHD.
Derfor må vi vokte oss for å bli «forelsket» i diagnosen vi kan best. Det kan skape bekreftelsesbias, hvor pasientens symptomer lett tolkes som tegn på det man selv kan mest om.
Nettopp derfor bør utredninger utføres i team. Av samme grunn bør vi lytte når kolleger uttrykker faglig bekymring for en praksis. Det gjelder både dem som ikke driver med ADHD-utredninger, og dem som har gjort slike utredninger til en sentral del av sin praksis.
Ikke bare hjelp, men riktig hjelp
Alle pasientgrupper har rett til redelig, grundig utredning, og viktigst av alt: korrekt diagnostikk.
Dette gjelder også pasienten som er overbevist om at svaret er ADHD, men hvor konklusjonen blir en annen.
Også disse menneskene trenger hjelp. De kom til utredning av en grunn. Men hjelpen må noen ganger se annerledes ut enn den de så for seg.
Og til alle dere som bedriver utredning og diagnostikk: Se på skarpe meningsskifter og faglig motstand som muligheter til å oppdage egne blinde flekker. Ønsk dem velkommen.
