– Det finnes ikke noe premiss i livet som er viktigere enn å overleve. Det er jo sånn vi som art har overlevd gjennom historien, sier Mari Kjølseth Bræin til Psykologisk.no.
Hun er psykologspesialist og faglig leder ved Senter for Stress og Traumepsykologi, hvor hun møter mange pasienter som sliter med traumer. I tillegg er hun ansatt ved Vestre Viken HF, der hun holder på med et forskningsprosjekt om sansemotorisk traumebehandling for barn.
For tiden er hun òg aktuell med boken Små og store traumer: Prisen vi betaler for å overleve (Cappelen Damm, 2026).
– Når vi står overfor overveldende ting som utfordrer tryggheten vår, går vi inn i overlevelsesmodus. Og da har vi en enorm evne til å tilpasse oss, sier Bræin.
– Det var noe av det viktigste jeg ville formidle med denne boka: Alle de tilpasningene vi mennesker gjør når vi er utrygge, og de omkostningene som følger med, legger hun til.
Traumenes omkostninger
Bræin forklarer at når vi utsettes for skremmende eller overveldende hendelser, settes det i gang en rekke overlevelsesresponser i oss.
– Vi kaller ofte slike hendelser for potensielt traumatiserende hendelser, men det det kan også være giftig stress, belastninger, eller fravær av nødvendige erfaringer som omsorg i oppveksten – altså neglekt, sier hun.
Kroppen mobiliserer seg i møte med slike trusler, og vi går inn i en såkalt fight-flight-or-freeze-respons – på norsk omtalt som kamp-flukt-eller-frys-responser.
– Dette er helt primære overlevelsesresponser, som vi deler med andre dyr. Det er en rent instinktiv tilpasning, sier Bræin.
Men denne tilpasningen kan også bli et vedvarende mønster i kroppen. Bræin forklarer at nervesystemet kan lære seg at verden er et farlig sted, og dermed forsøke å beskytte seg mot nye trusler – også når vi er i trygge omgivelser.
– Det kan noen ganger gi symptomer på posttraumatisk stresslidelse, som alarmberedskap og unngåelse av steder, tanker eller følelser som minner om det som skjedde, sier Bræin.
– Slike symptomer er tilpasninger som er ment å beskytte oss mot at det samme skal skje igjen, men det kan også få en del omkostninger, legger hun til.
To stressresponser
Når nervesystemet blir stående lenge i overveldesmodus, begynner det å oppføre seg annerledes, forklarer Bræin videre.
– Det aktiveres lettere, så etter hvert skal det mindre til for å utløse en stressreaksjon, sier hun.
Den amerikanske psykiateren Bruce Perry, som blant annet er kjent for boken The Boy Who Was Raised As A Dog, har kalt dette «en sensitivering av stressresponssystemet».
Da blir toleransevinduet vårt smalere, noe som vil si at det er mindre som skal til før vi forsvinner ut av sonen der vi har best tilgang til refleksjon og god kontakt med andre mennesker.
– En type stressrespons er hyperaktivering, hvor du kjenner uro, at hjertet slår fortere og pusten går raskere. Kroppen kan innstille seg på kamp, og du kan bli sint og få lyst til å kritisere andre, eller du kan bli skremt og gjøre deg klar til flukt, sier Bræin.
I en sånn tilstand blir man veldig rigid, og verden oppleves svart-hvitt, legger hun til.
– Eller du kan ha motsatt respons, altså en hypoaktivering. Her skrur nervesystemet ned tempoet, du kan bli nummen, få vondt i magen eller kanskje hodepine, og det kan kjennes som om ingenting betyr noe. Mange kan bli helt apatisk og kjenne seg hjelpeløs.
Bræin understreker at det er mulig å være i en «kombinert» tilstand – en form for frystilstand der man kan kjenne på uro, men samtidig ikke klarer å bevege seg.
– Hjernestammen, eller PAG, har ulike områder som aktiverer disse responsene, og de kan også settes i gang samtidig. Før trodde vi at man enten var overaktivert eller underaktivert, men i klinisk sammenheng er vi godt kjent med denne kombinasjonen av aktive og passive forsvarsresponser.
Endringer i hjernen
Det å være utsatt for gjentatte belastninger i oppveksten, er forbundet med en rekke tilpasninger i hjernen, forklarer Bræin videre.
Blant annet har den kanadiske forskeren Ruth Lanius sett at sanseområder i hjernen kan få sterke koblinger til overlevelsesnettverk, og svakere koblinger til områder i hjernen som er viktige for å kjenne seg til stede her og nå.
Selve sansingen av kroppen kan bli koblet til fare, forklarer Bræin, og helt kroppslige fornemmelser som berøring, bevegelse og indre uro kan sette i gang sterke – og noen ganger uforståelige – responser.
– Traumer kan være et angrep på sansene. Når vi er i overlevelsesmodus skjerpes sansene våre, og det endrer hvordan vi tar inn omgivelsene, sier hun, og legger til:
– Lyder kan bli høyere, og farger kan bli skarpere. Ansiktsuttrykk kan oppfattes som strengere, eller avvisende, selv om de egentlig er nøytrale. Det er så vi raskere skal kunne beskytte oss.
Hele kroppen aktiveres
Traumeminner skiller seg fra vanlige minner ved at de ikke primært huskes, men gjenoppleves. For mange blir gjenopplevelsen av traumatiske minner en svært sanselig opplevelse. Spesifikke lukter eller lyder trigger livaktige minner, og det er som man er tilbake til traumatiske hendelsen.
På sikt er det svært krevende for nervesystemet å bli stående i overlevelsesmodus.
– Det er veldig godt dokumentert at hva du har med deg av belastninger, øker risikoen for alt fra psykiske lidelser, til hjerte- og karsykdommer og for kreft, sier Bræin, og fortsetter:
– Kroppen bruker veldig mye energi på å opprettholde tilpasningene. Man anslår at barn som er utsatt for giftig stress, kan bruke fem til seks ganger mer energi på alt de gjør; energi som barn trenger til utvikling og læring.
Mange med traumer sliter med tankekjør, og får derfor ikke hvilt eller sovet ordentlig. Så blir man utmattet, men klarer fortsatt ikke å finne roen, sier Bræin videre.
Da øker risikoen for fysisk sykdom eller utbrenthet.
– Belastninger og traumeerfaringer er en fellesnevner for veldig mange tilstander, både innen somatisk helse og psykiske plager.
En australsk studie fra 2024 slår for eksempel fast at opptil 40 prosent av all psykisk lidelse, kan spores tilbake til traumatiske barndomserfaringer.
– Stressresponser er i stor grad fysiologiske prosesser som involverer hele kroppen, og påvirker oss helt ned på cellenivå. Det kan være som å ha gassen og bremsen på samtidig, og det kan bli vanskelig å puste ordentlig, og vanskelig å gjenvinne roen.
Jobber med kroppen
I den nye boken legger Bræin frem flere måter å roe ned et sensitivert nervesystem på.
– Det finnes ikke noen quick fix, men det handler om å få litt mer forståelse for reaksjonene dine, forståelse for hvordan du har tilpasset deg før, og hva du trenger nå. På sikt vil du få mer energi til å gjøre det du har lyst til å gjøre, sier hun.
Hun understreker at selv om det føles som kroppen hele tiden jobber mot deg, er den egentlig på laget ditt.
– Kroppen vil gjerne ha endring, for det er en slitsom tilstand å være i. Men ofte holder det ikke å bare snakke om det som har skjedd, for vi vet ofte med hodet at det vonde er over, men kroppen henger ikke alltid med.
Bræin jobber ofte med sanseinntrykk og bevegelser med pasientene som føler at nervesystemet har hengt seg opp.
Hun forklarer at når vi jobber bevisst og trygt med sansene, kan vi gradvis gi kroppen nye erfaringer, og dermed bygge nye forbindelser i kroppen.
Det å erfare trygghet i kroppen, kan virke mer sant enn tanken på at du er trygg, mener hun.
– Jeg opplever at mange psykologer som jobber med traumer, etter hvert ender opp med å jobbe med kroppen, for stressresponser er så utrolig fysiologiske. Det var også noe jeg ønsket å få frem i boka, sier Mari Kjølseth Bræin, og avslutter:
– Jeg hadde ikke egentlig lyst til å skrive en selvhjelpsbok, men så blir det jo litt av det likevel.