I 1911 skulle Marie og Knut Hamsun feire sin første jul sammen på gården Skogheim på Hamarøy.
Fru Hamsun var gravid rundt sjette eller syvende måned med sitt første barn. Hun gledet seg til en julefeiring som hun gjorde seg i flid med å forberede.
I hennes selvbiografi «Regnbuen» fra 1953, skriver hun:
«Under jul. Første julen på vår egen gård. Det skulle bli en riktig landsens jul med sylte og pølse, lefse og alle slags kaker. Vårt livs første julegris hadde ladet sitt liv. Juletreet skulle være furu.
Visse narraktige personer fikk gran lenger sørfra, det var i det hele tatt alminnelig, mente Knut, å finne mangler ved Nordland og overse fortrin. Han ville skrive en artikkel om det på flekken, han ble så opplagt da han hørte om disse juletrærne sørfra.
Lille julaften la jeg nestsiste hånd på juleforberedelsene og bakte fattigmann. Piken stod ved komfyren og kunne ikke se om de ble gule eller brune oppi gryten.
Da vi snakket om dagens hendelser om aftenen, sa jeg til Knut: i dag måtte vi henge lampen over komfyren og brenne rundt, vi kunne ikke se oppi smultgr…
Han fór opp, jeg måtte si det om igjen, hadde jeg virkelig brent lampe hele dagen? Så hadde jeg altså ødelagt artikkelen hans.
Han hadde sittet og skrapet sammen fortrin. Kanskje det ikke var så mange, han hadde i alle fall ingen å miste. Og nå hadde han skrevet at i hans hus, så og så langt nordenfor Polarsirkelen, der hadde vi aldri vært nødt om å brenne lampe døgnet rundt, men hvordan var det i Kristianiatåken? Så dette med mørke i Nordland var sterkt overdrevet. Det hadde han skrevet. Men det ante jeg ikke.
Dagen etter, julekveld. Stumt og stille. Min arme brennende lampe var verdens kullsvarte midtpunkt. Han lot meg være alene i stuen da kvelden kom, han hadde slått en sirkel rundt seg, en stor sirkel, jeg holdt meg utenfor, det ble ingen julekveld hos oss.
Vi hadde fått en julekaktus … den stod midt på spisebordet og gråt blod, den var det eneste som stod der.
Litt uti romhelgen var det som om sirkelen hans ble noe mindre, til slutt sa han, forurettet på det alvorligste: Nå har jeg gått og vært sint i flere dager, og du har ikke lagt to pinner i kors for å gjøre meg blid igjen!
Pinner i kors – som en eneste stokk kunne løst hele floken av tømmer i elven hjemme, så kunne stundom et eneste ord løse knuten i hans sinn. Men hvilket ord?».
Etter alt dramaet, skapt av Knut, tror og håper Marie fortsatt at det er muligheter for å komme med et forløsende ord og at forholdet kanskje kan bli bedre. Men det kan det ikke.
For som psykologen Harald Vestgöte Kirsebom så godt formulerer det i boken «Uelskbar – om narsissister, psykopater og andre relasjonstyranner»: Poenget er at det ikke er noe poeng.
Stor ståhei for ingenting
Knut skaper, som så mange ganger før og etter denne hendelsen, et drama rundt noe som er ingenting.
Fra utsiden kan han fremstå som komisk, ved måten han snakker om mørket i nord, Kristianiatåken, gran og furu. Men den psykiske volden Marie utsettes for er blodig alvor.
Hun er fanget sammen med den nye mannen i sitt liv, gravid, langt borte fra venner og familie i Oslo og Elverum etter at hun har oppgitt en skuespillerkarriere ved Nationaltheatret og flyttet etter mannens ønske.
Knut skaper et narrativ, Marie får skylden uten å ha gjort noe galt. Hun «straffes» ved å tilbringe julen alene og undrer seg om det er noe hun kunne gjort eller sagt annerledes.
Det kan kalles stor ståhei for ingenting, men det kan også kalles psykisk misbruk.
I en artikkel om Ellinor Hamsun, Hamsuns datter, fremkommer den samme dynamikken. Noen uker før Knut og Maries datter Ellinor skulle fullføre grunnskolen og gjøre sine endelige eksamener, bestemte Knut at hun skulle tas ut av skolen, hvilket medførte at hun ikke fikk papirer på gjennomført skolegang.
Det finnes ikke et poeng, annet enn at det er mulig å utvise makt og kontroll som familiefar.
I artikkelen «Knut Hamsuns varige svekkede sjelsevner» stiller psykiaterne som gjennomfører den rettspsykiatriske vurderingen av Knut Hamsun etter andre verdenskrig spørsmål av typen: «…jeg (har) inntrykk av at De er svært sensitiv – sårbar. Er det riktig?».
Det er bortkastet å stille slike spørsmål til en person som ser på seg selv som ufeilbarlig, har manglende empati og som hele sitt voksne liv har utøvet makt og kontroll over andre. Det siste han ville ha innrømmet i en slik situasjon er å være sårbar, vil jeg tro.
Det ville gitt mer mening å gå inn i faktiske handlinger. Tilregnelig vil jeg anta at han var, til tross for hans «sjelelige» begrensninger.
Sa det han sa og gjorde det han gjorde
Rettspsykiatriske vurderinger har endret seg over tid. Personlighetstrekk knyttet til manipulasjon, makt og kontroll var mindre omtalt og annerledes beskrevet på Knut Hamsuns tid enn i dag.
I begrepet «varige svekkede sjelsevner» kan vi kanskje tillate oss å bake inn dagens kunnskap om personlighetstrekk som manglende empati, emosjonell umodenhet og behov for å utøve makt og kontroll.
Det er personlighetstrekk som har en bekostning for samfunnet og for mennesker som lever tett på.
En teori som nesten kan minne om en konspirasjonsteori, går ut på at Knut Hamsun ble dømt for landssvik som et bestillingsverk av den norske staten. At rettssaken mot Hamsun var et bestillingsverk virker søkt, mener jeg, etter å ha lest mer om saken.
Knut Hamsun sa det han sa og gjorde det han gjorde.
LES MER:
Knut Hamsuns varig svekkede sjelsevner