Et stikkeredskap gjennom øyehulen like inntil øyeeplet, et lite snitt i frontallappen helt fremst hjernen, og så er du lobotomert.

Inngrepet ble på midten av 1900-tallet ansett som en mirakelkur innenfor psykiatrien, og særlig i behandlingen av schizofreni. Pasientene ble angivelig medgjørlige og rolige etter operasjonen.

Og Skandinavia var i verdenstoppen. Danmark døpt operasjonen «det hvite snittet». Minst 11 500 mennesker ble lobotomert i Norge, Sverige og Danmark i perioden 1939 til 1983.

Hvordan det gikk med flesteparten av dem, er uklart. Noen ble sendt hjem, og forsvant for historien. Andre fikk epilepsi, ble aggressive, apatiske eller sengeliggende. Flere døde.

Men én norsk skjebne har blitt gjenoppdaget de senere årene, nemlig Ellinor Hamsun, datter av den verdensberømte forfatteren Knut Hamsun.

Fant gamle journalnotater

– Vi var egentlig opptatt av epilepsiens historie, og så kom vi over noen artikler som forklarte at epilepsi var en bivirkning av lobotomi, sier Mia Tuft til Psykologisk.no.

Hun er nevropsykolog, og jobber til daglig med sjeldne, epilepsirelaterte diagnoser på Oslo universitetssykehus.

Nylig ga hun ut boken Epilepsi. Et vindu inn i hjernen, sammen med nevrolog og tidligere medisinsk ansvarlig ved Spesialsykehuset for epilepsi i Sandvika, Karl Otto Nakken.

– Etter å ha gravd en del, kom jeg over forskningen til Jesper Vaczy Kragh, som har skrevet mye om psykiatrihistorien i Danmark. Og der er Ellinor Hamsun nevnt. Vi fant flere journalnotater på henne.

I 2017 publiserte Tuft og Nakken en artikkel om Ellinor i det vitenskapelige tidsskriftet Epilepsy & Behavior Case Reports.

– Hun er absolutt en illustrasjon på Skandinavias lobotomihistorie, på flere måter, understreker Tuft.

Tatt ut av grunnskolen

Ellinor Hamsun ble født i 1916, og var det tredje barnet til Knut Hamsun med hans andre kone, forfatter og tidligere skuespiller Marie Hamsun.

Ellinor vokste opp på Nørholm, en herregård på Grimstad som fremdeles tilhører Hamsun-familien.

– Det er ikke så mye som kommer fram om Ellinor som barn, men hun blir beskrevet som en livlig og glad jente, sier Tuft.

Ellinor skal ha hatt mange venner, vært godt sosialisert, og trivdes i skolen.

Men som 13-åring valgte Knut å ta henne ut av den norske grunnskolen, like før hun tok sine endelige eksamener.

Kvinner skulle være som blomster, mente faren. De skulle bli kultivert og beundret, og ikke brys med å måtte ta eksamener.

I stedet ble Ellinor sendt på kostskoler i Tyskland, Frankrike og Belgia, hvor hun lærte språk. Senere aspirerte hun til å bli skuespiller – en drøm hun muligens fikk fra moren, som selv ga opp skuespillerlivet da hun fikk barn.

Alkoholen og spiseforstyrrelsene

Ellinor skulle senere leve et turbulent voksenliv.

På et tidspunkt skal moren, Marie, ha sagt at om Ellinor ønsket å bli skuespiller, kunne hun ikke spise for mye. Denne kommentaren er en mulig forklaring på hvorfor Ellinor senere utviklet bulimi.

Til en venn skal Ellinor ha fortalt at når hun spiser, blir «alt bare for mye», og hun måtte stikke fingeren ned i halsen for å kaste opp igjen.

– Det kommer heller ikke så tydelig fram, men leser man historien gjennom brevene mellom Ellinor, Marie og andre familiemedlemmer, er det mye som tyder på at hun også hadde et alkoholproblem, sier Tuft.

Fra 1936 til 1940 jobbet Ellinor som skuespiller i Tyskland. Der gikk hun òg på en respektert dramaskole.

– Hun satt på kneiper i Berlin og drakk øl mens hun spiste, og senere kastet opp. I perioder drakk hun visst veldig mye. Både Knut og Marie skal ha vært veldig fortvilet.

Ekteparet gjennom krigen

I 1938 giftet hun seg med den tyske regissøren Richard Schneider-Edenhohen.

Samtidig sympatiserte hennes far, Knut Hamsun, med nazistene hjemme i Norge – noe som senere skulle prege hans omdømme.

Ellinors ektemann produserte filmer under krigen, men til Ellinors fortvilelse fikk hun ikke delta som skuespiller i produksjonen.

Etter krigen skilte de seg, og Schneider-Edenhohen giftet seg med sekretæren sin.

Det første inngrepet

Allerede i 1939 ble Ellinor anbefalt å reise tilbake til Norge for å hjelpe med spiseforstyrrelsene, men det var først etter skilsmissen at hun dro tilbake til hjemlandet, nå også med depresjonssymptomer.

I 1952 – samme året som faren døde – veide hun ikke mer enn 40 kilo, og moren skal ha kommentert at hun så ut som en levende død.

I denne perioden er hun beskrevet som venneløs og ulykkelig, og hun ble derfor sendt til Danmark for å få psykiatrisk behandling.

Journalnotatene hennes skildrer henne som rolig og stille, og depresjonen skal ikke ha blitt sett på som alvorlig. Allikevel ble hun lobotomert i 1953.

– Lobotomi var i utgangspunktet en behandling for alvorlige, psykiske lidelser, men kriteriene ble ofte utvidet, og særlig for kvinnelige pasienter, som ble lobotomert oftere enn menn. Ellinor Hamsun er et eksempel på det, sier Tuft.

Hun legger til at lobotomeringens uttalte hensikt var å roe de psykiske plagene til innlagte på de psykiatriske institusjonene.

Tuft mistenker riktignok at metoden hadde en annen hensikt, òg.

– Det var nok for å skape orden på avdelinger som ellers var i fullstendig kaos. Pasientene der fikk på ingen måte tilstrekkelig behandling til å begynne med, og det var mye hyling og skriking. De ansatte gjorde nok det de kunne for å roe ned forholdene.

Lobotomi ble også brukt som en trussel, påpeker Tuft. Pasientene visste at dersom de ikke oppførte seg, var det den veien det bar. Ofte gjorde dette vondt verre for de innlagte.

Resten av livet

I perioden etter den første lobotomeringen, fikk Ellinor klorpromazin, et legemiddel som skal dempe psykotiske symptomer blant annet ved schizofreni.

Det skyldes sannsynligvis postiktal psykose, altså psykose som forekommer etter epileptiske anfall. Symptomene kan være hallusinasjoner, søvnforstyrrelser, hukommelsestap og irritasjon.

I 1956 ble hun lobotomert for andre gang, denne gangen med mer radikale inngrep. I etterkant av operasjonen, beskrev en venn Ellinor som «fullstendig initiativløs.»

Hun fortsatte å ha epileptiske anfall gjennom hele resten av livet, og familien hennes holdt ikke løftet om å la henne komme tilbake til familiegården Nørholm.

Ellinor levde sine siste 34 år på et pleiehjem i Jylland, hvor hun døde i 1987, 70 år gammel.

Et mørkt kapittel for psykiatrien

Dersom Ellinor hadde vært innlagt i Norge istedenfor Danmark, er det ikke like sikkert at hun fått den samme behandlingen.

– Mens Sverige og Danmark speilet resten av den vestlige verdenen, ved at flere kvinner enn menn ble lobotomert, hadde Norge en jevnere kjønnsfordeling, sier Tuft.

Grunnen til dette er man ikke sikker på. Tuft forteller riktignok at overlegen ved Gaustads kvinneavdeling på 1950-tallet, Johan Bremer, var ytterst negativt til lobotomeringsmetoden. Han nektet operasjonen på hans pasienter.

Akkurat som at småbarn ikke skal leke med skarpe gjenstander, skal ikke psykiatrien gjøre det heller, skal han ha sagt.

– Med våre øyne er inngrepet grusomt, men selv den gangen visste de om de negative konsekvensene, sier Tuft.

Opptil en tredjedel døde som en følge av lobotomering, da metoden først ble allment praktisert. Tuft beskriver det som en av de mørkeste sidene ved psykiatriens historie i nyere tid.

– Vi vet lite om de som overlevde og ble sendt hjem, men en historie vi kom over, er om en gutt som gledet seg til at moren skulle komme tilbake etter en lobotomering. Da hun sto i døra, sprang gutten mot henne og ga henne en klem, men moren ble bare stående, helt apatisk, og klemte ikke gutten tilbake.

Ikke gjentatt siden 1979

Allikevel fortsatte operasjonene. António Egas Moniz, den portugisiske legen som først oppdaget metoden, vant Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1949.

Den siste lobotomioperasjonen i Norge ble utført i 1979, og i 1990 bestemte norske myndigheter seg for å undersøke skjebnene til de mange lobotomiofrene som fremdeles levde.

– Ved hjernekirurgi i dag er etterundersøkelser av pasienten rutine, så man har jo lært av historien, sier Tuft.

I 1996 ble det bestemt at de som ble utsatt for inngrepet, kunne søke om økonomisk erstatning. Omtrent 500 personer mottok til slutt det.

Dette var ni år etter Ellinor Hamsuns død.

– Knut Hamsun hadde en stor tro på vitenskapen, og dette smittet nok over på Marie. Det er sannsynligvis noe av forklaringen på at familien hadde tro på at lobotomering kunne hjelpe Ellinor, avslutter Tuft.