Det å være forelder er en vanlig erfaring, men representerer likevel en sammensatt og krevende rolle. Mange foreldre føler seg usikre på hva som er lurt å gjøre og hva som er de rette måtene å forholde seg til barnas behov og reaksjoner på. Det er vanlig å søke inspirasjon, råd og veiledning gjennom ulike kanaler som nettportaler, diskusjonsforum, bøker om oppdragelse med mer. Offentlige myndigheter har sett og anerkjent at mange foreldre ønsker råd og veiledning, og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) lanserte nylig nettportalen foreldrehverdag.no, som gir kvalitetssikrede råd og tips til foreldre.

Noen foreldre opplever å ha større utfordringer knyttet til foreldrerollen og søker derfor profesjonell foreldreveiledning. Andre ganger blir profesjonell foreldreveiledning anbefalt som ledd i behandlingen av psykiske helseplager hos barn. Nasjonalt Folkehelseinstitutt (2009) anslår at 15–20 % av norske barn og unge opplever nedsatt funksjon som følge av psykiske helseplager. Foreldre har stor betydning som utviklingsstøtte for sine barn, og foreldrenes tro på egen innflytelse og mestring (jf. mestringsforventning; Bandura, 1997) er ansett som viktig for å bedre kommunikasjon og redusere foreldre–barn-konflikter (Hafstad & Øvreeide, 2011). Det er utviklet flere foreldreveilednings­programmer som har som mål å styrke foreldrenes posisjon slik at de fungerer som utviklingsstøtte for sine barn, bedre foreldre–barn-relasjonen og styrke foreldrenes forventning om å mestre oppgavene forbundet med foreldrerollen. Eksempel på slike foreldreveilednings­programmer er De Utrolige Årene (DUÅ; Webster-Stratton, 2007), Parent Management Training Oregon Model (PMTO; Askeland, Apeland & Solholm, 2014) og Emosjonsfokusert foreldreveiledning (EFFV; Robinson, Dolhanty & Greenberg, 2015).

Forskningen på foreldreveilednings­programmer er i all hovedsak kvantitativ og orientert rundt spørsmål om effekt av intervensjonene. Denne forskningen har vist at flere ulike metoder har dokumentert positiv effekt. Det er for eksempel dokumentert at foreldres deltakelse i DUÅ fremmer barns psykisk helse (Reedtz, 2012), mens foreldres deltakelse i PMTO er forbundet med reduksjon i rapporterte atferdsvansker hos barna (Drugli, Larsson, Fossum & Mørch, 2010). Det finnes i mindre grad systematisk dokumentasjon på effekten av EFFV. En canadisk pilotundersøkelse viste lovende resultater ved at 33 foreldre til barn med spiseforstyrrelser viste signifikant økning i mestringsforventning etter et todagerskurs i EFFV (Robinson, Dolhanty, Stillar, Henderson & Mayman, 2014). Men hvordan opplever foreldre å motta denne typen veiledning? Og hvordan opplever de at veiledningen påvirker foreldrerollen og relasjonen til egne barn?

Det finnes relativt få kvalitative studier som utforsker disse spørsmålene, men forskere har intervjuet foreldre som har deltatt på DUÅ (Furlong & McGilloway, 2014) og PMTO (Holtrop, Parra-Cardona & Forgatch, 2014). Foreldrene i disse studiene fortalte om hvordan de gjorde en bevisst og aktiv innsats for å bruke det de har lært, i sin egen kontekst, og at de opplevde at dette arbeidet endret måten de forholdt seg til barna sine på (Holtrop et al., 2014). Furlong og McGilloway (2014) rapporterer også om foreldres erfaringer med at opplevelsen av vansker i foreldrerollen kan variere over tid, også etter mottatt foreldreveiledning (DUÅ), og hvordan sosial støtte og standhaftighet i bruk av lærte ferdigheter bidro til opplevd effekt av foreldreveiledningen.

Mens foreldreveilednings­programmer som DUÅ og PMTO er etablerte og forsket mye på, er EFFV et relativt nytt tilbud i Norge. Også internasjonalt er det lite forskning på dette foreldreveilednings­programmet. EFFV skiller seg fra mange andre foreldreveilednings­programmer ved kort varighet (todagerskurs), ved at inklusjon ikke er knyttet til barnets spesifikke symptomuttrykk og ved et vedvarende og dyptgående fokus på følelser og disses rolle i psykisk helse og uhelse. EFFV er bygget på rasjonale for Emosjonsfokusert Terapi (EFT; Greenberg & Paivio, 1997), som har dokumentert effekt ved en rekke psykiske helseplager (Greenberg, 2015). I tråd med EFT fokuserer EFFV på å styrke foreldrenes emosjonelle kompetanse, slik at de blir bedre i stand til å styrke sine barns emosjonelle kompetanse – bli deres emosjonsveiledere. Man antar at dette bedrer relasjonen mellom foreldre og barn og minsker risikoen for psykiske vansker. Vi vet imidlertid lite om effekten av EFFV, og det er så vidt vi vet ikke gjort noe systematisering av hvordan foreldre opplever å motta denne type foreldreveiledning og hvordan de opplever at veiledningen påvirker relasjonen til egne barn. Gitt fokuset på å styrke foreldrenes emosjonelle kompetanse i EFFV og den antatte sammenhengen mellom dette og relasjonen mellom foreldre og barn, er det viktig å systematisere foreldres erfaringer med EFFV og hvordan disse påvirker relasjonen til egne barn. I denne artikkelen utforsker vi: Hvordan opplever foreldre som har mottatt EFFV at dette har påvirket relasjonen til egne barn?

Metode

Denne studien støtter seg på en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming (Binder, Holgersen & Moltu, 2012; Smith, Flowers & Larkins, 2009). Forskningsspørsmålet fokuserer på foreldres erfaringer (fenomenologi): Vi er opptatt av å komme nær foreldrenes opplevelser og meningsdanning knyttet til foreldrerollen i etterkant av EFFV. Samtidig anerkjenner vi at vi som mennesker og forskere alltid vil være bundet av et kontekstavhengig perspektiv, der for-forståelse, erfaringer og fortolkning uunngåelig vil påvirke vår forståelse av deltakernes erfaringer (hermeneutikk). Gjennom å velge en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming kunne disse perspektivene integreres, slik at vi kunne holde oss nær deltakernes erfaringer, og samtidig reflektere rundt egne kontekstavhengige perspektiver. Forskingsfunn innenfor denne tilnærmingen blir gjerne ansett som en sammensmelting av deltakernes og forskernes opplevelseshorisonter (Binder et al., 2012; Smith et al., 2009).

Kontekst
Alle potensielle deltakere i studien hadde deltatt på et todagers kurs i EFFV (Robinson et al., 2015) som ble holdt av terapeuter ved psykologfellesskapet Institutt for psykologisk rådgivning (IPR). Intervjuer var ikke terapeut ved dette psykologfellesskapet og hadde ikke kjennskap til deltakerne fra før. Intervjuer deltok heller ikke på kursene og hadde derfor ingen erfaring med deltakernes prosess og opplevelser før intervjuene fant sted. Intervjuer hadde teoretisk kunnskap om innholdet i kursene, men ingen kjennskap til de spesifikke erfaringene i de kursene deltakerne ble rekruttert fra.

Hensikten med kursene var å bedre foreldrene sine forutsetninger til å inngå i konstruktivt samspill med barna og gjennom dette redusere vanskene til barna. Innenfor EFFV går en via fokus på barnets følelser for å oppnå dette. Dette ble gjort både gjennom psykoedukasjon om følelsenes funksjon og praktiske øvelser. Foreldrene ble trinnvis veiledet til å se følelsen hos barnet, sette ord på følelsen, validere følelsen og møte følelsens tilhørende behov. De praktiske øvelsene innebar to-stols- dialoger der foreldrene både skulle innta foreldreposisjon og sette seg inn i barnets perspektiv ved å «være» barnet i dialogen. I løpet av disse øvelsene snakket foreldrene høyt og øvde på konkrete måter å snakke til barnet på som bekrefter og anerkjenner barnets følelser. De gjennomførte også konkrete øvelser i å si unnskyld på en uforbeholden måte, da som en del av intervensjoner som tar sikte på å reparere sår i relasjonen og styrke båndet mellom foreldre og barn.

Refleksivitet og etikk
Prosjektet ble sendt inn til fremleggingsvurdering ved Regionetisk komite vest (REK Vest), hvor det ble vurdert som ikke søknadspliktig. Prosjektet ble derfor søkt inn til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD), hvor det ble godkjent.

Som fortolkende vesen møter og forstår vi alltid verden med utgangspunkt i vår for-forståelse og erfaringsbakgrunn. Det å identifisere for-forståelsen vi drar inn i prosjektet og reflektere over hvordan dette påvirker forskningsprosessene og resultatene, er derfor en viktig del av den refleksive prosessen (Binder et al., 2012; Malterud, 2001). Begge forskerne har en solid forankring i psykologisk kunnskap om barns utvikling og har selv erfaring som foreldre. Dette, sammen med førsteforfatters fascinasjon for EFFV, gjør at vi kanskje overvurderer/favoriserer psykologiske intervensjoners betydning for endring. For å unngå dette har vi hele tiden holdt fokuset på dataene og vurdert funnene kritisk gjennom en kontinuerlig refleksiv prosess. Forøvrig er det positivt for studien at andreforfatter ikke har en preferanse for EFFV som metode, og det at vi begge selv har erfaring med foreldrerollen, hjalp oss til å tone oss inn på foreldrene og deres respektive opplevelser samt det de formidlet gjennom intervjuene. Dermed ble det lettere for oss å fokusere konsekvent på materialet og ikke abstrahere for raskt.

Rekruttering
Vi inviterte foreldre fra to EFFV-kurs til å være med i studien – gjennom muntlig og skriftlig informasjon ved kursets slutt og via epost i etterkant av kursene. Det første kurset, som hadde 19 deltakere, var for terapeuter som ønsket å jobbe med relasjonen til sine egne barn. Det andre kurset, hvor det var åtte deltakere, var for foreldre generelt som ønsket å jobbe med relasjonen til egne barn. Alle deltakerne fra begge kursene ble invitert til å delta.

Deltakerne
Seks foreldre, fem kvinner og en mann, ønsket å delta i studien. To av dem hadde gått på kurset for foreldre som jobbet som terapeuter, og fire hadde gått på kurset for foreldre generelt. Alle disse ble inkludert i studien ettersom vi mente de hadde relevante erfaringer for forskningsspørsmålet.

Deltakerne var i 30- og 40-årene. De hadde alle egne barn, men det var stor variasjon i antall og alder. Den minste familien besto av én voksen og et barn, den største av to voksne og seks barn. Tre familier hadde barn i tenårene. Én familie hadde barn i grunnskolealder og én familie barn i førskolealder. Det var også to aleneforeldre blant informantene og et gift par med felles barn. Disse to ble intervjuet hver for seg. Informantene bidro altså med erfaringer med fra fem familier.

Familiene hadde ulike typer vansker, men felles for alle var at foreldrene opplevde vansker i relasjonen til barnet. I noen familier var det mye aggresjon og stor forekomst av problematferd hos barna, mens andre familier slet mer med problemer med å kommunisere og taus avvisning.

Tre av foreldrene hadde også mottatt foreldreveiledning individuelt utover todagerskurset, to stykker hadde fått veiledning før kurset og en ønsket å starte individuell veiledning etter kurset. 

Datainnsamling
Ettersom semistrukturerte intervjuer gir oss tilgang til informantenes livsverden og dermed et viktig grunnlag for fortolkningen (Kvale & Brinkmann, 2015), mente vi dette var en hensiktsmessig fremgangsmåte med tanke på formålet med denne studien. Alle intervjuene ble gjennomført individuelt ansikt til ansikt på IPR to til fire måneder etter kursene. Det ble gjort lydopptak av intervjuene, som varte omtrent en time. Intervjuguiden var veiledende og tok utgangspunkt i problemstillingen. Intervjuene åpnet ganske likt, men utviklet seg forskjellig avhengig av deltakerens erfaringer og historie. Gjennom åpne spørsmål som oppfordret til utforsking, refleksjon og beskrivelse av opplevelser av konkrete situasjoner, forsøkte vi å få tak i foreldrenes genuine erfaringer med foreldrerollen i etterkant av EFFV. Eksempler på spørsmål fra intervjuguiden er:

• Hva var det som gjorde at du ble interessert i å gå på dette foreldrekurset?
• På hvilken måte har veiledningen påvirket måten du forstår og forholder deg til vanskelige situasjoner som oppstår i familien?

Etter det første intervjuet ble det tydelig at opplevelsen av hvordan EFFV påvirker relasjon til partner og den øvrige familien var et relevant tema. Dette ble derfor mer eksplisitt integrert i oppfølgingsspørsmålene i de neste intervjuene.

Datamaterialet
Intervjuene ble transkribert ordrett kort tid etter de var gjennomført. Auditive non-verbale uttrykk, som toneleie, sukk og gråt, ble beskrevet i parentes. Også lengre pauser ble notert. Selv om alle intervjuene ble gjennomført på omtrent en time, ga intervjuene ulik mengde tekst på grunn av variasjoner i informantenes verbale rytme, som for eksempel språklig tempo og pauser.

Dataanalysen
Analysen var eksplorativ og styrt av forskningsspørsmålet. I en hermeneutisk-fenomenologisk fortolkningsramme innebærer analysen prosesser der en beveger seg fra det partikulære til det delte og fra det deskriptive til det fortolkende. Prosessen kan beskrives som sirkulær da forskeren hele tiden går fram og tilbake i materialet og veksler mellom utforsking og abstraksjon. Den opprinnelige helheten i intervjuet brytes opp i en mengde små deler gjennom analysen og skaper til slutt en ny helhet i forskerens tekst (Binder et al., 2012; Malterud, 2011; Smith et al., 2009).

Vi førte logg under hele forskningsprosessen hvor vi noterte våre umiddelbare inntrykk etter intervjuene. Den reflekterende og fortolkende prosessen begynte altså allerede der. Vi startet eksplorativt og identifiserte hvilke tema som kom fram i hvert intervju etter tur. Disse temaene ble kodet i meningsenheter som lå tett opptil informantenes beskrivelser.

Vi brukte det digitale analyseverktøyet NVivo 11 for Mac (QSR International, 2016) som hjelpemiddel for å kode meningsenheter i teksten. Videre fordypning i analysen ble styrt av problemstillingen. Vi sammenstilte intervjuene for å finne strukturer i meningsenhetene, og fant at disse dannet meningsmønstre. Vi fikk da 15 temaer som etter videre abstrahering utgjorde fire hovedtemaer. Meningsmønstrene reflekterte altså hva vi tolket som viktigst for informantene sett i lys av problemstillingen.

Identifisering av meningsmønstre kombinerer det hermeneutiske aspektet med det fenomenologiske i og med at vår intensjon var å sette oss inn i meningen i deltakernes opplevelse av egne erfaringer, og samtidig abstraherte vi disse slik at de kunne uttrykkes i form av undertema og hovedtema (Binder et al., 2012).

Vi identifiserte meningsmønstre gjennom å sammenstille relevante meningsenheter for problemstillingen, og sammenlignet erfaringene til flere informanter. I denne studien har vi altså abstrahert materialet med utgangspunkt i overensstemmelse mellom informantene.

De temaene som kom fram i intervjuene, gjenspeilte en struktur som i grove trekk kan deles i tre: informantenes kontekst og deres utgangspunkt for å oppsøke veiledning, informantenes erfaringer med å være på kurs og foreldrenes opplevelse av endringer i relasjonen til barna i etterkant av kurset. I denne artikkelen presenterer vi funn knyttet til det analytiske fokuset: Hvordan opplever foreldre som har mottatt EFFV, at dette har påvirket relasjonen til egne barn?

Resultat

Gjennom analyseprosessen kom vi fram til fire hovedtemaer. Erfaringene til de som hadde mottatt individuell foreldreveiledning i forkant av kurset, skilte seg ikke fra de andre, og vi har derfor valgt å presentere dem sammen. De fire hovedtemaene er: (1) økt forståelse for barnet, (2) større trygghet i foreldrerollen, (3) økt oppmerksomhet på følelser bedrer relasjonen og (4) bedre kommunikasjon med barnet.

1. Økt forståelse for barnet
Alle foreldrene opplevde at de forsto barnet sitt bedre etter kursene Foreldrene opplevde også at de forsto de spesifikke vanskene i relasjonen til barnet sitt bedre. Disse vanskene omfattet til dels destruktiv atferd blant alle barna, slik foreldrene fortalte det. Samtlige foreldre hadde slitt med å forstå dette. De hadde strevd med å se en mening i de vanskelige situasjonene de opplevde sammen med barna. Denne mangelen på mening var for mange vond og tung å bære på: «For det er fryktelig tungt å ikke forstå».

Flere foreldre uttrykte behov for å finne en forklaring. Felles for alle var at de i større grad opplevde at de fant en trigger til vanskene, en mulig forklaring på hva som utløste den negative spiralen.

Men vi har mer forståelse … for ting. For at jeg føler i hvert fall at vi er inne på et spor til hva som kan være årsaken, en liten tråd vi kan begynne å nøste i, til å begynne å finne ut av ting, så … Som ikke vi hadde, som ikke jeg hadde i hvert fall. Jeg tror ikke [kona] hadde det heller, så.

Det å ta tak i det bakenforliggende, eller det grunnleggende, opplevdes som spesielt lærerikt for alle foreldrene. De beskrev det både som interessant, meningsfullt og trøstefullt å fokusere på barnets grunnfølelse.

For det med å forstå at det ligger andre følelser, at det ligger følelser der, og gjerne andre følelser enn de du der og da får … får følelsen av. Altså, det ligger ofte noe annet bak enn … at det er en væremåte, en reaksjon. […] skadet seg … det er en fortvilelse der … og hun er skamfull selv og har skyldfølelse og …ja … det har jeg egentlig lært, at det kan hun faktisk ha selv om hun utad vil virke kald og mer sånn … med en mur mellom oss.

Det å komme fram til større forståelse for barnet var likevel ikke noe som kom av seg selv. Foreldrene brukte ord som «forferdelig vondt», «skummelt» og «grusomt» i sine beskrivelser av prosessen med å forstå. Alle foreldrene fortalte at de hadde krysset noen barrierer og beveget seg langt utenfor sin komfortsone for å komme til en økt forståelse for barnet. Dette var innsikter som var tøffe å møte, både hos seg selv og de andre på kurset. For flere handlet det om en erkjennelse av hvor vondt det må ha vært for barna å ikke bli sett av foreldrene sine. Det kunne også være en erkjennelse av at det barna hadde opplevd, var så vondt at de ikke kunne sette seg inn i det, som for eksempel fysisk mishandling. Alle foreldrene opplevde det som smertefullt å erkjenne hvor alene barna deres hadde vært i denne mangelen på forståelse.

Prosessen med å få en større forståelse for barna utspant seg på forskjellige måter blant foreldrene. Noen omtalte den økte forståelsen som en aha-opplevelse, andre som en katalysator for noe de hadde en fornemmelse av, men ikke hadde erkjent helt. Flere forsto også i ettertid at de hadde fått signaler fra barna tidligere, men ikke fanget dem opp. Samtlige foreldre opplevde den økte forståelsen som sann eller meningsfull, uavhengig av måten de hadde kommet frem til den på. For de fleste var det en blanding av plutselige øyeblikk av forståelse og en mer langsom prosess.

Kjernen i denne prosessen var en større forståelse av følelsenes funksjon. Innsikten i hvordan følelser generelt styrer og påvirker oss hjalp foreldrene til å se det normale og sunne i barna sine. Foreldrene opplevde også en større forståelse for at både problematferd blant barna og vansker i relasjonen til foreldrene kunne relateres til sterke følelser, og at disse følelsene kunne skape negative tanker som det ikke var så lett for barna å bli ferdig med. Dette ga mening og retning til vonde opplevelser i relasjonen til barna og gjorde at de fikk et annet blikk på de utfordrende egenskapene hos barna. Denne perspektivendringen opplevde de også gjennomgående som en lettelse, selv om vanskene i seg selv ikke var vesentlig bedret for alle. Det var altså forståelsen i seg selv som skapte denne lettelsen, ikke nødvendigvis de konkrete endringene.

Men jeg føler i hvert fall at innsikten i hvorfor ting er som de er, og hvorfor hun har så anstrengte følelser til oss foreldre, og spesielt til meg, det har gitt meg større forståelse. Det har gitt meg hjelp til å få innsikt i … spesielt i følelsene og hvordan følelsene styrer oss.

Flere foreldre beskrev at den økte forståelsen hadde fått dem til å fortsette å reflektere, at det satte i gang en prosess hos dem som vedvarte. En informant omtalte denne prosessen som å «oppdage noe nytt hele tiden». Refleksjonene kunne også komme som en mer indirekte følge av foreldrenes innsats med å møte barnet på en ny måte. Flere opplevde det som vanskelig å finne de rette ordene i vanskelige situasjoner, men samtidig satte dette i gang en prosess hos foreldrene hvor de stoppet opp og tenkte seg om. Økt forståelse for barnet gjorde også foreldrene oppmerksomme på det å prøve å stoppe automatiserte handlingsmønstre. Den økte forståelsen for barnet gjorde at foreldrene også reflekterte mer over sin egen rolle.

Men det skjer noe i den prosessen, med å lete etter ordene, å tenke «hva er det som skjer her, hvorfor er hun så frustrert og hvorfor er hun så sint og hvorfor reagerer jeg sånn på det». Ja. Det skjer jo noe i den prosessen der og, selv om du ikke alltid klarer å sette ord på det, sant. Så jobber jo hjernen din med det, og … så kan du kanskje nyttiggjøre deg det seinere …om ikke akkurat i den situasjonen du er i.

2. Større trygghet i foreldrerollen
Med unntak av én forelder ga alle sterkt uttrykk for at kurset hadde gjort dem tryggere i foreldrerollen. Alle beskrev at de møtte utfordringer når de inntok foreldrerollen i de konkrete øvelsene på kurset, men nesten alle opplevde å bli styrket gjennom disse utfordringene. En forelder fortalte spesifikt at kurset hadde utfordret henne når det gjaldt vansker med å komme i lederposisjon overfor barnet, men at kurset i seg selv ikke hadde gjort henne tryggere som forelder. For denne forelderen hadde kurset tydeliggjort et behov for å jobbe med egen selvfølelse, men dette temaet var så omfattende at hun ble anbefalt egen terapi.

Alle de andre foreldrene opplevde at kurset hadde satt i gang en positiv prosess hos dem som handlet om å bli tryggere i foreldrerollen og få større tro på sin egen betydning som forelder. Denne endringen handlet i hovedsak om en større tro på sin egen påvirkningskraft og at det var mulig for dem å skape en bedre relasjon til barnet: «Vi fikk tilbake … eh … jeg føler at vi … det var en som brukte, jeg vet ikke hva det heter på norsk, empowered (med latter). At …Vi kom litt tilbake i førersetet tror jeg.»

At foreldrene følte en større grad av trygghet, ble også synlig i holdningen til de utfordringene de hadde i relasjonen med barna. Foreldrene fortalte om en mye større grad av ro og tillit til både seg selv og barnet enn tidligere. De beskrev at de følte seg tryggere på at de kom til å finne ut av de problemene de møtte, og på at de var gode nok foreldre: «Og at jeg er en god mor for datteren min, det er jeg sikker på at jeg er. Det var jeg ikke helt sikker på før. I hvert fall ikke når vi holdt på sånn som vi gjorde.»

Flere hadde også blitt tryggere på at barnet brydde seg om dem. Dette var en viktig opplevelse for de foreldrene som opplevde mye avvisning fra barna. De følte seg sikrere på at de betydde noe for barna, selv om de var kommet inn på et spor hvor barnet konsekvent provoserte foreldrene med å si det motsatte av dem. Foreldrene stolte mer på at relasjonen til barnet faktisk var der.

Og det gjør meg litt roligere, for jeg forstår mer hvor hennes reaksjoner kommer fra. […] Det å ha tro på at ungen faktisk bryr seg om oss … eller at vi faktisk er de viktigste for henne … selv om hun har prøvd å egentlig si i mange år at vi er helt ubetydelige, vi betyr egentlig ingenting og at hun er bare tvunget til å være med oss, fordi at hun er født inn i denne familien. Det har hun jobbet veldig hardt med å si, å uttrykke både verbalt og fysisk.

Foreldrene trakk spesielt fram betydningen av å ha en konkret metode som hjelpemiddel for å få større tro på sin egen mestring. Dette gjorde også at de skiftet fra å fokusere mye på skyld og utilstrekkelighet til å fokusere på å gjøre en innsats. En forelder hadde for eksempel i lang tid trukket seg vekk fra kommunikasjon med barnet fordi barnet reagerte som om alle forsøk på tilnærming var et forhør. Men ved å se forbi avvisningen og bevisst rette oppmerksomheten mot barnet klarte denne forelderen å bryte dette handlingsmønsteret og oppsøke barnet mer aktivt:

Nei, det er jo … som når jeg kommer hjem, sant, så tidligere kunne jeg … selv om jeg visste at hun kanskje var hjemme, sant, så ville hun jo ikke ha kontakt, så jeg trakk meg unna, sant, så. Men at jeg nå heller banker på og så, ja, vise at jeg er der og hvordan går dette her og alt sånt, så. Ja i hvert fall ha litt dialog og sånt, så …

Intervjuer: Så da banker du på til den låste døra til rommet hennes og …

Ja.

Intervjuer: … med sånn «nå er jeg kommet hjem»?

Ja, «nå er jeg hjemme». Så, ja, da, jeg får jo som regel respons, sånn noenlunde.

Intervjuer: Ja. Hun svarer da?

Hun svarer (glad stemme, latter).

Det å ha et konkret verktøy hadde styrket opplevelsen av håp og handlekraft. Flere foreldre trakk fram dette som det viktigste de hadde fått ut av veiledningen: «Jeg kjenner, det meste jeg kjenner på, er tryggheten i meg selv. At vi har en metode som vi kan bruke videre.»

3. Økt fokus på følelser bedrer relasjonen
Alle foreldrene hadde hatt mange konflikter med barna. Samtlige opplevde en reduksjon i disse konfliktene etter veiledningen, men det varierte hvor stor endringen var. Noen opplevde at de var i begynnelsen av en ny måte å løse konflikter på, andre opplevde at de løste konfliktene betydelig bedre. Flere foreldre fortalte om mange erfaringer med langvarige kamper og voldsomme scener. Etter å ha møtt barna angående hvordan det føltes for dem, ble disse situasjonene snudd på hodet. Der de tidligere hadde kjempet hardt med barna for å løse dagligdagse problemer, opplevde de nå at barna i mye større grad løste problemene selv.

For det var akkurat som det var det viktigste i episoden, at jeg bare kom inn og ga hun … liksom … full forståelse for hvor frustrert hun var og hvorfor hun var frustrert. Det var akkurat som hun falt til ro med det. […] Og det har vært episoder etterpå, men nå har vi jo … Ikke skriker hun til meg og ikke sparker hun og ikke slår hun … hun er bare super.

Flere opplevde at de i utgangspunktet hadde hatt en nær og god relasjon til barnet, men at de var kommet inn i en negativ spiral der de gjensidig forsterket konflikten. Barnets aggressive og trassige atferd provoserte foreldrene slik at de også ble sinte, noe som gjorde barnet enda sintere. Flere beskrev mye skam og dårlig samvittighet for slike episoder. Dette skapte også motivasjon for å finne et annet perspektiv på konfliktløsning. Flere foreldre uttrykte overraskelse over hvor stor effekt det hadde å anerkjenne følelser hos barnet i de konfliktfylte situasjonene. Mange fortalte om episoder der barnet viste en umiddelbar positiv respons på anerkjennelsen av følelser. Ikke alle opplevde at barnet verbalt bekreftet foreldrenes validering av følelsene deres, men alle foreldrene opplevde at dette traff barnet på andre måter. Bekreftelsen kunne komme i form av smil eller blikk, eller at barnet roet seg ned. Flere opplevde også at barnet kom bort til dem og for eksempel krøp opp i fanget.

… situasjoner der han … har vært lei seg og sint, for at han føler seg urettferdig behandlet i forhold til søsken. Eller at han har fortalt noe som har skjedd. Der jeg har kunnet sette meg ned i sofaen med han og har sagt til han at nå ble du veldig lei deg fordi at … ja at han på en måte ikke … ja, jeg kommer ikke på noen ting … (latter). Men det har hjulpet han til å roe seg i hvert fall, så det ikke har blitt det store utbruddet.

Intervjuer: Hvordan reagerer han på deg når du har gjort det?

Da ser jeg ofte et sånt lite smil i munnviken (lett, glad).

4. Bedre kommunikasjon med barnet
Samtlige foreldre fortalte at de hadde fått bedre kommunikasjon med barnet etter veiledningen. Noen foreldre opplevde en stor forandring ved at barnet ble mer åpent og utforskende. Disse barna begynte å spørre mer og begynte å bruke flere beskrivelser av tilstander og opplevelser. Foreldrene opplevde å nå bedre fram til barnet gjennom å uttrykke forståelse for barnets følelser, og de opplevde at barna i mye større grad snakket med dem. Flere trakk fram dette som det mest meningsfulle med veiledningen. De opplevde at de hadde fått tilbake kommunikasjonen i familien og at de kom nærmere barnet gjennom en bedre kommunikasjon: «Ehm … Ja, så det har nok vært det mest meningsfulle. Å få opp kommunikasjonslinjene igjen. Å vite at det er der.»

Foreldrene hadde noe ulik erfaring med hvor stor innsats som krevdes og hvor eksplisitt de måtte uttrykke anerkjennelse for barnet. En informant hadde erfart at det å benevne barnets aggresjon kunne fungere som «å kaste bensin på bålet». For å dempe konfliktene måtte hun også eksplisitt anerkjenne dette sinnet. En annen informant erfarte at hun ikke trengte å gjøre mer enn å beskrive den følelsen barna hadde: «for da sier de resten selv». Men alle foreldrene opplevde at validering av følelser hadde fått kommunikasjonen i gang igjen: «… altså, den måten å kommunisere på, at du validerer det andre sier, at du lytter litt mer, i stedet for å snakke, rett og slett, veldig stor effekt.» En annen forelder fortalte at barnet i større grad brukte ord når han var sint, og at dette regulerte aggresjonen.

… Nå er raseriutbruddene sjeldne. På en uke så kan jeg telle de på en hånd. Altså … Mm. […] Og så det at … han er blidere. Han kan … fortelle på en annen måte hvordan han føler det. Han … nå kan han si at han blir sint. Og han kan si han er lei seg. Og så sette ord på det han faktisk føler.

Flere andre foreldre opplevde også økt tilstedeværelse som en viktig del av veien inn til en bedre kommunikasjon. Det å tørre å være der for barnet i de vonde følelsene var noe flere var inne på som en åpning for barnet til å begynne å snakke. Barna måtte oppleve at det var noen som ville høre på dem når de hadde det vanskelig.

Men det og så tørre å gå inn til han, og sitte med han i det. Du trenger ikke si så veldig mye, men du kan bare si «jeg forstår». Så kan han få lov å rase fra seg, men … okey … altså de tre første gangene så gikk det leker. Men så ble han mer og mer trygg på at okey, mamma sitter faktisk her med meg. Og så kunne han begynne å snakke mer og mer.

Fokuset på reparasjon i relasjonen hadde også bidratt til bedre kommunikasjon med barnet. For nesten alle foreldrene var det å si unnskyld uten forbehold en viktig vei inn til bedre kommunikasjon. Dette var hjemmelekse på kurset, og flere opplevde en umiddelbar positiv effekt av det. Flere hadde også opplevd at denne hadde vedvart i ettertid. Nesten alle foreldrene fortalte at barna tok i mot unnskyldningen og at de begynte å snakke mer til foreldrene. En forelder beskrev det som en tryllestav:

Og … og det var jo også helt utrolig hva … hva som kom ut når han ba [datter] om unnskyldning. Mm. Og hvordan hun åpnet seg etterpå, når jeg snakket med henne litt seinere da. Ja. Og da fortalte hun mye mer om følelsene sine enn hun har gjort før. Og det har hun gjort siden også. Og det er kanskje fordi at vi fant en sånn sprekk … og så stakk vi inn foten og så har vi latt den stå der.

Diskusjon

Foreldrene i denne studien gjennomførte et todagerskurs i EFFV og fortalte i etterkant gjennomgående om krevende og intensive prosesser knyttet til foreldrerollen. De opplevde at kursinnsatsen ga avkastning ved at prosessene de var i, hadde ført til positive endringer i relasjonen til barnet. Det var likevel variasjoner i hvor store endringer foreldrene opplevde. Disse endringene handlet i stor grad om at man fikk økt forståelse for barnet. Sammen med vissheten om å ha konkrete redskap tilgjengelig ga dette større trygghet i foreldrerollen. Foreldrene opplevde også at endring av fokus, fra atferd til følelser, bidro til en bedring av relasjonen gjennom mer nærhet og sterkere fellesskap, færre konflikter og bedre kommunikasjon.

Selv om de fire temaene er presentert som separate temaer, ble det gjennom analyseprosessen og nærlesing av materialet tydelig at det var klare sammenhenger mellom de ulike temaene. Vi så betydningen foreldrenes nye forståelsesramme hadde som katalysator på de videre prosessene – ikke bare når det gjelder motivasjon for å legge ned den nødvendige innsatsen, men også ved at trygghet, fokus på følelser og kommunikasjon alle bygget på den nye forståelsesrammen. For disse foreldrene var derfor det å få en forståelsesramme som de kunne støtte seg til, og som ga mening, en slags grunnstein. Forståelsesrammen muliggjorde økt trygghet og var et grunnlag for å kunne fokusere mer på følelser, noe foreldrene videre opplevde bidro til en bedre relasjon og bedre kommunikasjon.

Dette er et interessant funn fordi det peker på det allmenngyldige i mennesket som meningsskapende vesen, der forståelsen vår gir vurderinger og handlinger retning og er avgjørende for hvordan vi opplever og fortolker stimuli (Gillies & Neimeyer, 2006). Foreldrene hadde tidligere erfaringer med å stå fast i samspillet med barnet, der de samme konfliktene gjentok seg. Flere omtalte dette som en negativ spiral hvor begge parter var låst av en forståelse av situasjonen og handlingsalternativer som ikke førte til bevegelse i positiv retning. For disse foreldrene var derfor det å få presentert en ny forståelsesramme, som muliggjorde nye handlinger og tilnærminger til samspill med egne barn, avgjørende for de positive prosessene som oppsto. Ved å øve på å rette oppmerksomheten mot barnets emosjoner kunne foreldrene klare å bryte ut av fastlåste samspillsmønstre.

Sammenhengen mellom de fire hovedtemaene er skissert i figuren.

Disse foreldrene opplevde altså at en forståelsesramme som rettet oppmerksomheten mot følelser, bidro til å endre atferd. Dette er i tråd med forståelsen som ligger til grunn for EFFV (Greenberg, 2015; Greenberg & Paivio, 1997), og gjenspeiler trolig at rasjonale som ble presentert på foreldreveiledningen ga mening for disse foreldrene.

Et interessant spørsmål funnene reiser, er imidlertid hvilken betydning foreldres fokus på følelser har når det gjelder å redusere psykiske helseplager hos barn. Er et fokus på følelser og validering tilstrekkelig for å skape store nok endringer i foreldre-barn-samspillet til at en kommer ut av problematiske samspillsmønstre? Eller trenger man også mer atferdsrettede komponenter i foreldreveilednings­programmer? En sammenligning av fire veiledningsprogrammer i Sverige viste for eksempel at de atferdsrettede programmene hadde størst effekt angående reduksjon av atferdsproblem blant barna (Stattin, Enebrink, Ozdemir & Giannotta, 2015). Man vet imidlertid at også de atferdsrettede foreldreveilednings­programmene vektlegger trygghet og medopplevelse som forutsetninger for å bygge opp gode strategier for problemløsning. I DUÅ er alltid det første prinsippet å hjelpe foreldrene til å følge barnet og gi barnet udelt positiv oppmerksomhet på dets egne premisser. Dette prinsippet går forut for grensetting og konflikthåndtering (Webster-Stratton, 2007). Ifølge EFFV (Greenberg, 2015) har emosjoner en viktig plass i foreldrearbeid. Ettersom man tenker at positiv oppmerksomhet fremmer positive emosjoner hos barnet og mellom foreldre og barn (Webster-Stratton, 2007), kan man anta at innholdet i EFFV og den første delen av DUÅ-programmet er delvis overlappende. Viktige spørsmål å utforske i videre forskning er derfor om og når det eventuelt er tilstrekkelig med et fokus på relasjonen mellom barn og foreldre og når og om man trenger noe mer.

Uavhengig av hvor effektivt EFFV er sammenliknet med andre veiledningsprogrammer opplevde foreldrene i studien vår at det fortsatt var bevegelse og utvikling i rett retning to til fire måneder etter fullført todagerskurs i EFFV. Disse foreldrene opplevde med andre ord viktige endringer i relasjonen til egne barn, som varte i noe tid etter fullført kurs. Sammenlignet med mange andre foreldreveiledningskurs, som DUÅ (Webster-Stratton, 2007) og PMTO (Askeland et al., 2014), har EFFV (Robinson et al., 2014) kort varighet. DUÅ tilbys for eksempel ofte i form av totimers gruppemøter en gang i uken i 14–18 uker, mens PMTO innebærer 12 ukentlige gruppemøter. Selv om varigheten er kort ved EFFV, er summen timer ikke så ulik andre velutprøvde foreldreveilednings­program (16 timer ved EFFV, 24 timer ved PMTO og 28–36 timer ved DUÅ). Det som virkelig skiller EFFV fra de andre programmene, er derfor organiseringen, med to svært intense dager og ingen oppfølging etterpå, i motsetning til gjentatte møter over tid. Hvordan påvirker dette utfall? Og hvordan påvirker det foreldrenes opplevelse av programmene og videreføring av innholdet i hverdagen?

Foreldrene i denne undersøkelsen opplevde at de fikk gå i dybden i løpet av dette todagerskurset, og at dette resulterte i en ny forståelse, samt at de fikk utvikle nye redskaper som gjorde dem i stand til å møte samspillsituasjoner med egne barn på en ny måte. De hadde fått kjent på kroppen hvordan ting kunne være sett fra barnas perspektiv. De hadde fått med seg kunnskap om følelser og redskap for å identifisere, validere og stå i vanskelige følelser. Kort sagt opplevde foreldrene at de etter de to dagene med EFFV hadde fått med seg et par nye briller, rettet mot følelser, som gjorde at de så verden på en litt ny måte, og at de dermed også handlet på nye måter. En måte å forstå de rapporterte funnene på er derfor at til tross for kort varighet, er EFFV et intensivt program som går tilstrekkelig i dybden til at foreldrene får en ny forståelsesramme som muliggjør et nytt startpunkt for interaksjonen med egne barn og dermed er noe foreldrene kan ta med seg også i fremtidige interaksjoner. Slik kan endring over tid bli mulig selv om selve foreldreveiledningskurset har svært kort varighet. Det trengs imidlertid mer forskning for å utforske de spesifikke endringsprosessene i EFFV, også sett opp mot endringsprosesser i andre foreldreveilednings­programmer.

Tre av foreldrene i denne undersøkelsen hadde også mottatt foreldreveiledning individuelt, enten i forkant eller etterkant av todagerskurset. Det vil derfor ikke være riktig å tilskrive deres opplevelse av endringer til kurset alene. De rapporterte likevel endringer i relasjonen til barnet i etterkant av todagerskurset som de opplevde som en følge av det intense arbeidet der. Det var heller ikke systematiske forskjeller i erfaringene til foreldrene som kun hadde mottatt todagerskurs, og til de som i tillegg hadde mottatt individuell foreldreveiledning. Dette er i seg selv spennende og reiser følgende spørsmål: Når er individuell foreldreveiledning nødvendig som et supplement til gruppebasert EFFV, og starter de to måtene å motta veiledning på de samme prosessene, eventuelt ulike prosesser som fører til samme resultat? Funnene belyser også at intensive EFFV-kurs av og til ikke er nok – enten fordi foreldre trenger mer oppfølging over tid eller fordi foreldrene har så store utfordringer at de selv må få hjelp til å løse disse før de klarer å gjøre store endringer i måten de utøver foreldrerollen på.

Selv om foreldrene i denne studien opplevde viktige endringer, opplevde de ikke at dette var endringer som kom av seg selv eller at foreldrerollen nå var uten utfordringer. Tvert imot la foreldrene vekt på at de selv måtte gjøre en stor innsats for å endre relasjonen til barnet, og at dette var en krevende prosess. De opplevde likevel at disse endringene i høyeste grad var innsatsen verdt. Funnene i vår studie er dermed sammenfallende med andre kvalitative studier av foreldreveilednings­programmer. Holtrop et al. (2014) rapporterte for eksempel at foreldre som har fått PMTO-veiledning, så det som både nødvendig og meningsfullt å gjøre en innsats selv for å bedre relasjonen til egne barn.

Selv om foreldrene la ned en betydelig innsats, var det mange som fortsatt opplevde utfordringer knyttet til foreldrerollen. Dette er i tråd med funn rapportert av Furlong & McGilloway (2014), der foreldre som hadde gjennomført DUÅ-programmet, fortsatte å oppleve varierende grad av utfordringer i foreldrerollen over tid. Måten de opplevde og forholdt seg til disse utfordringene på hadde imidlertid endret seg. Foreldrene i vår studie hadde mange erfaringer med nederlag angående det å øve innflytelse over barnets atferd. En ny forståelsesramme åpnet imidlertid for nye handlingsrom og handlingsalternativer for foreldrene, og gjennom en betydelig innsats med å møte barnet på en annen måte opplevde de fleste foreldrene en stor endring både i relasjonen til egne barn og i troen på egen innflytelse.

Styrker og svakheter ved studien
Studien inkluderer et lite antall foreldre med variert erfaringsbakgrunn, både knyttet til tidligere hjelp fra hjelpeapparatet og hvilken type vansker de opplevde i samspill med barna sine, men også gjennom at to av foreldrene jobbet som terapeuter. Fokuset på foreldrerollen, uavhengig av barnets alder, typer problemer og foreldrenes yrkesbakgrunn, er i tråd med gruppen foreldre som blir tilbudt EFFV, som er en transdiagnostisk tilnærming der barnas alder og familiesituasjonen er uten betydning. Studien vil derfor kunne si noe om hvordan foreldre opplever relasjonen til egne barn etter å ha mottatt EFFV. En svakhet ved studien er likevel at vi ikke vet noe om hvordan deltakerne skilte seg fra de andre som hadde deltatt på de to kursene, og at noen foreldre fikk individuell veiledning enten før eller etter kurset. Dette gjør at man ikke kan trekke for klare konklusjoner vedrørende hvorvidt deres erfaringer på det tidspunktetet intervjuene fant sted, kan tilbakeføres til todagerskurset alene. Vi har også utelukkende foreldrene sitt perspektiv på hvilke endringer som har funnet sted i foreldre-barn-relasjonen. Dette er en tydelig svakhet fordi vi ikke vet hvordan barna har opplevd foreldrenes endrede foreldrestil og om barna rapporterer endringer i relasjonen som er tilsvarende foreldrenes. Dette er et aspekt det er viktig å ta for seg i fremtidig forsking.

Gitt mangelen på systematisk kunnskap om EFFV er studien et viktig bidrag når det gjelder å belyse hvordan foreldre opplever at relasjonen til egne barn blir påvirket etter at de har deltatt på kurset. Det er imidlertid stort behov for mer forskning som ser nærmere på foreldres erfaring med EFFV, som todagerskurs versus individuell oppfølging, relativ effekt av EFFV sammenliknet med mer dokumenterte former for foreldreveiledning, i hvilken grad endring vedvarer over tid til tross for veiledningens korte varighet, samt forskning på hvilke prosesser i EFFV som leder til endring og hvorvidt disse skiller seg fra prosessene som leder til endring i etablerte programmer som DUÅ og PMTO.

Konklusjon

Foreldrene i denne intervjuundersøkelsen opplevde at Emosjonsfokusert foreldreveiledning (EFFV) ga dem en ny forståelsesramme, som sammen med konkrete redskaper skapte nye handlingsrom og handlingsalternativer. De fleste foreldrene opplevde å ha en større trygghet i foreldrerollen og at endring av fokus, fra atferd til følelser, bidro til en bedring av relasjonen til egne barn gjennom mer nærhet og sterkere fellesskap, færre konflikter og bedre kommunikasjon. Disse endringene vedvarte 2–4 måneder etter avsluttet veiledning. Foreldrenes erfaringer peker på at EFFV har potensial og reiser viktige spørsmål angående hvor effektivt EFFV er, hvilke prosesser som bidrar til endring i ulike foreldreveilednings­programmer og betydningen varighet og intensitet har for disse endringene. Framtidig forskning vil være avgjørende for å gi oss svar på disse viktige spørsmålene.

Referanser

Askeland, E., Apeland, A. & Solholm, R. (2014). PMTO. Foreldretrening for familier med barn som har adferdsvansker. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Bandura, A. (1997). Self-efficacy. The Exercise of Control. New York: W. H. Freeman and Company.

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir), oppdatert online. https://www.bufdir.no/foreldrehverdag/

Binder, P. E., Holgersen, H. & Moltu, C. (2012). Staying close end reflexive: An explorative approach to qualitative research on psychotherapy. Nordic Psychology, 64, 103–117. doi:10.1080/19012276.2012.726815

Drugli, M. B., Larsson, B., Fossum, S. & Mørch, W. T. (2010). Five- to six-year outcome and its prediction for children with ODD/CD treated with parent training. Journal of Child Psychology and Psychiatry, 51, 559–566. doi:10.1111/j.1469-7610.2009.02178.x

Furlong, M. & McGilloway, S. (2014). The longer term experiences of parent training: a qualitative analysis. Child: care, health and development, 41(5), 687–696. doi:10.1111/cch.12195

Gillies, J. & Neimeyer, R. A. (2006). Loss, grief, and the search for significance: Toward a model of meaning reconstruction in bereavement. Journal of Constructivist Psychology, 19(1), 31–65. doi:10.1080/10720530500311182

Greenberg, L. (2015). Emotion-focused therapy: Coaching clients to work through their feelings. Second Edition. Washington: American Psychological Association.

Greenberg, L. S. & Paivio, S. C. (1997). Working with Emotions in Psychotherapy. New York: The Guilford Press.

Hafstad, R. & Øvreeide, H. (2011). Utviklingsstøtte. Foreldrefokusert arbeid med barn. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Holtrop, K., Parra-Cardona, J. R. & Forgatch, M. S. (2014). Examining the process of change in an evidence-based parent training intervention: a qualitative study grounded in the experiences of participants. Prevention Science, 15, 745–756. doi:10.1007/s11121-013-0401-y

Kvale, S. & Brinkmann, S. (2015). Det kvalitative forskningsintervju (3.utg.). Oslo: Gyldendal norsk forlag.

Malterud, K. (2001). Qualitative research: standards, challenges, and guidelines. Lancet, 358, 483–488. doi:10.1016/S0140-6736(01)05627-6

Malterud, K. (2011). Kvalitative metoder i medisinsk forskning. Oslo: Universitetsforlaget.

Nasjonalt Folkehelseinstitutt (2009). Psykiske lidelser i Norge: Et folkehelseperspektiv. Rapport 2009:8.

QSR International Pty Ltd (2016). NVivo qualitative data analysis Software (Version 11).

Reedtz, C. (2012). Foreldreveiledning fremmer barns og foreldres psykiske helse. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 49, 1174–1179.

Robinson, A. L., Dolhanty, J. & Greenberg, L. (2015). Emotion-focused family therapy for eating disorders in children and adolescents. Clinical Psychology & Psychotherapy, 22, 75–82. doi:10.1002/cpp.1861

Robinson, L. A., Dolhanty, J., Stillar, A., Henderson, K. & Mayman, S. (2014). Emotion-focused family therapy for eating disorders across the lifespan: A pilot study of a 2-day transdiagnostic intervention for parents. Clinical Psychology and Psychotherapy, 23, 14–23. doi:10.1002/cpp.1933

Smith J. A., Flowers P. & Larkin, M. (2009). Interpretative Phenomenological Analysis. Theory, Method and Research. London: Sage.

Stattin, H., Enebrink, P., Ozdemir, M. & Giannotta, F. (2015). A national evaluation of parenting programs in Sweden: the short-term effects using an RCT effectiveness design. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 83, 1069–1084. doi:10.1037/a0039328

Webster-Stratton, C. (2007). De utrolige årene. En veiledning i problemløsning for foreldre med barn i alderen 2–8 år. Oslo: Gyldendal Akademisk.