Det er så mykje som er sagt om sorga, så mange bilete som er brukt på den. Eit bilete er at sorga er ein kvass stein som ligg i lomma di. Når du held handa rundt den, gjer det vondt.
Men så, etter kvart som tida går, så blir steinen rundare. Sorgsteinen, den ligg der i lomma, den blir ikkje borte, men etter kvart er den til å leve med.
Sorga er som havet. Slik skildrar andre det. I starten er bølgjene digre. Du seglar ute på havet, du freistar å halde seg fast i ei livbøye eller i båtripa. Og så, etter som tida går, vert bølgjene rolegare, etter kvart berre dønningar. Heilt blikstille blir havet ikkje. Sorgbølgjene krusar seg innimellom.
For meg er sorga ein del av vegen eg går på, livsvegen. Så bratt vegen har vore, så bratt at eg ikkje klarte å gå. Eg la meg på kne og krabba oppover bakken, klarte ikkje anna. Knea mine vart såre, hendene blødde. Vind og ver piska ansiktet og kroppen min.
Eg stoppa opp, snudde meg, sette meg berre i bakken. Varsamt, så varsamt at eg nesten ikkje merka det, kom det nokon å forsiktig strauk kinnet mitt, gav meg eit papirlommetørkle slik eg kunne pusse nasa, la ei varm jakke over skuldrane mine, tok eit tak under armen min og hjelpte meg på beina.
Og så, uventa og nesten ikkje å tru, så var ikkje bakken så bratt lenger. Eg såg til sida. På begge sidene stod det menneske som smilte til meg. Klappa dei? Tommel opp, var det det eg såg?
Livet går vidare. For dei som ikkje er i den næraste og akutte sorga, går livet raskare vidare. Det kan kjennes tomt og sårt, at dei andre berre lever vidare. Eg kjente det slik. Eg ville snakke om det, snakke om han som vart borte, om det som var mista. Om att og om att, ville eg det. Eg kunne ikkje. Dei andre tenkte på andre ting no.
Eg sat meg på ein benk i byen. Eg gjorde ofte det, sat på benken og såg på menneska. Eg såg den vesle treåringen som på raske bein sprang etter duene og foreldra i full fart etter. Eg såg han som lufta hunden sin, ein liten kvalp som svinsa hit og dit. Eg kjente eg måtte smile både av treåringen og kvalpen.
Dei to som stoppa opp, stod rett mot kvarandre. Sjølv om eg ikkje høyrde kva dei sa, såg eg at dei var usamde om noko. Dei gjekk vidare, ikkje hand i hand lenger, meir med ein armlengds avstand.
Eg såg ho som gjekk så seint, litt framoverbøygd, halta litt. I rask fart med ein trillekoffert, såg eg han med retning mot bussen. Han var på veg frå eit møte i byen og skulle vidare til flyplassen. Flyet tok han heim til nokon som venta på han.
Slik sat eg. Midt i det travle pulserande livet i byen, kjente eg på noko som var trygt, som gav håp. At dei andre der ute på den opne plassen i byen levde sine liv, gav meg tru på at eg og kunne leve vidare.
Livet blir aldri heilt det same som det var. Framleis kan eg kjenne steinen stikke i lomma, kjenne at havet går kvitt eller at bakken er bratt. Jentene sine fødselsdagar, hans fødselsdag, dagar i åleine på hytta vår – tida vi skulle hatt saman der. Og då, då kjem sorga nokre gonger krypande mot meg. Andre gonger skyl den over meg slik at eg strevar med å finne feste.
Brattast er bakken når høgtida som snart er her, jula, kjem. Denne fantastisk vakre tida, midt i den mørke vinteren, lysa som blir tent, pynten som kjem fram, forventningane om ro og fred og glede. I alt dette fine, er sorgsteinen spiss og tung i lomma, sorgbølgjene krappe og bakken så bratt av sorg.
Då ser eg henne. Ho som har pynta så fint i heimen sin. Eg ser julegardinene hennar. Eg ser dei fine små julenissane som ho har arva frå bestemor si. Eg ser han som har kjøpt saueribba som eg skal få vere med å ete på julekvelden. Eg ser dei to som har invitert meg med på det nydelege juleoratoriet av Bach. Eg ser jentene mine, som har pynta seg før julekvelden.
Eg kjenner at eg vil vere med, at eg vil vere i det livet som skal levast, at eg vil vere i jula.
Snille deg som kjenner sorgsteinen i lomma eller bølgjene av sorg slå mot deg no som jula snart er her. Det er greitt. Det blir betre dagar. Snart snur sola. Før du veit ordet av det ser du grågåsa flyge over himmelen mot nord, mot vår, mot sommar.
Du lener deg mot den varme naustveggen, ser sola spegle seg i blikstille sjø, og du tenker: Tida leger ikkje alle sår, men tida kan gjere såra til å leve med.
LES MEIR FRÅ RANVEIG BUNGUM HER: