Denne pendelen, du veit. Livspendelen som svingar fram og tilbake gjennom livet. Pendelen er ikkje berre der det gode og lette er. Der du berre ler og er i godt humør heile tida. Der søvnen er god og helsa upåklageleg. Der ungane dine på ingen måte gjev deg gråe hår. Der økonomien stadig strekk seg oppover og framover mot nye høgder.
Livspendelen er ikkje berre der. Den er og på andre sida der uroa jagar deg. Kanskje fordi ungdommen din ikkje svarar på telefonen og du har prøvd i fleire timar no. Kanskje fordi helsa sviktar eller økonomien er krevjande. Eller er det sorga som gjer at du er i ferd med å miste håpet?
I håpet ligg krafta til endring
Saknet etter bestemor, bestefar, far eller mor er nesten ikkje til å bere. Dei lune samtalane rundt kjøkkenbordet, koppen med kaffi, sitronformkaka – aldri skal du oppleve det meir. Kanskje saknar du barnet ditt, kjærasten din, venen din, ektefellen din – eller berre livet slik det var før?
Så når livspendelen er akkurat der det tunge er – det er då håpet er så viktig å finne. Det er då det er viktig å ikkje miste håpet.
Håp er livsviktig. I håpet ligg krafta til endring, til å leite etter dei tinga, dei vala som gjer at pendelen sakte svingar andre vegen. Det gjekk likevel. Du klarte det.
Eg skulle få erfare kva «håpløyse» eigentleg betyr
Det motsette av håp – er det håplause. Eg har mange gonger brukt ordet «håplaust». Det er håplaust, har eg sagt om ting eg ikkje har fått til, som til dømes å legge opp to gardiner og faktisk få dei akkurat like lange. Det er håplaust, har eg sagt når bilen står der og er punktert.
Så forstod eg ikkje desse gangane den verkelege tydinga av ordet «håplaust». Eg skulle få erfare dette ordet, håplaust, som eit knyttneveslag i magen.
I det sekundet, dei minutta eg forstod at han eg elska faktisk hadde gått frå livet, gått frå barna sine, frå meg, frå familien sin, frå venene sine, frå jobben sin. Då var alt håplaust. Då var alt verkeleg håplaust. Eg ville ikkje leve meir, eg heller. Så håplaust var det.
Så skjer det noko. For midt oppi tragedien, kjem det menneske heim til oss. Dei første som kjem er politi og ambulanse. Deretter kjem familie og vener. Kommunen sender sine folk. Alle desse legg armane sine rundt oss. Nokon faktisk fysisk, andre i overført tyding.
Det kjem blomar, kort og meldingar på sms og messenger frå folk eg kjenner og folk eg knapt visste kven var. Det kjem ei frukostlevering, eit gåvekort på restaurant, ein pastasalat, ei fruktkorg og mykje meir. Håpet kom med menneska, med orda dei gav oss, med all hjelpa vi fekk.
Takk
Kyrkja med sine folk og eit venleg menneske frå gravferdsbyrået. Arbeidsgjevarar som stilte opp. Både den som nett hadde mista ein av sine tilsette – og min eigen arbeidsgjevar som la til rette slik at eg kunne gripe ein kvardag igjen.
Ein skule som famna ei jente som var så fortvila. Familie og vener som inviterte og som vart med på tur. Ein politimann som la meir i sitt møte med oss enn det han strengt tatt behøvde.
Ein tekstforfattar som skreiv ein tekst som slett ikkje var til meg, men som likevel greip meg så veldig. Ein krisepsykolog som venleg strauk handa mi når trauma vart for sterke, som òg varleg skubba meg i ei retning der skam og skuldkjensle ikkje høyrte heime. Ein ven som skreiv si sorg i ein song som ikkje berre løfta han som var borte, men òg oss som sat igjen.
Håplaust – eg forstår dette ordet no. Eg bryr meg ikkje om gardinene. Dei kan henge der og ikkje vere like lange så mykje dei vil. Eg ringer bilberging når bilen er punktert. Dette er ikkje håplaust.
Eg skriv ikkje dette for å vise kor heldig eg er. Eg skriv for å seie takk – tusen takk. Eg skriv fordi eg gjerne vil sei til deg som lurer på om du skal ta kontakt med nokon som er i krise – gjer det. Det betyr noko. Det gjev håp.
Ranveig Lovise Bungum har òg skrive tekstane «Eit levd liv og alle tinga som ligg att» og «Ein gravstein» som høyrer til denne teksten.