En av deres hovedtanker var at jeg ikke hadde vist tilstrekkelig forståelse for hvordan barnevernet i praksis arbeider i saker som gjelder sped- og småbarn. Den påstanden vil jeg ikke motsi, men da må jeg også få tilføye at det heller ikke var meningen å gi en kritisk analyse av hvordan barnevernet faktisk arbeider.
Mitt hovedanliggende var å gjøre oppmerksom på usikkerhetsmomentene som lett oppstår i forbindelse med vanskelige beslutninger som må tas i barnevernsarbeid med de aller minste.
Det er riktig at det er hjelpen som må komme barna til gode, men for å kunne gi god og riktig hjelp må barnevernet først foreta en utredning – en redegjørelse som også kan ha rom for tvil.
Et annet punkt som tydeligvis har ført til bekymring, er mitt standpunkt om at adopsjon kan være beste utvei når alle forsøk på tiltak med spedbarnsfamilien er oppbrukt.
Skyldes manglende kompetanse i barnevernet
Det er dessverre sant at mange saker ikke blir godt nok utredet og avklart, men jeg skjønner ikke deres mening om at jeg ikke er klar over det.
Jeg påpeker jo nettopp at i tilfeller der det trekkes falske positive eller falske negative konklusjoner har utredningen som regel vært mangelfull. Det kan få skjebnesvangre konsekvenser for familien og den lille.
En falsk positiv konklusjon (Type I-feil) som foreldrene ikke klarer å tilbakevise kan føre til store psykiske belastninger. Ja, det er riktig at foreldre ofte møtes med manglende forståelse. Og ja, det stemmer at utviklingsforstyrrelser ofte tolkes som omsorgssvikt.
Begge typer feil (både Type I og Type II) har gjerne årsak i manglende kompetanse i barnevernet til å skille mellom differensierte typiske omsorgsmønstre og mønstre som er atypiske; det kan også være manglende kunnskap om utviklingen hos sårbare barn eller hvordan gryende nevroutviklingsforstyrrelser viser seg på et tidlig alderstrinn.
Barna betaler den høyeste prisen
I motinnlegget hevdes det at barnevernstjenesten ikke skal fungere som et adopsjonskontor. Det skal den selvsagt ikke; det er andre enn barnevernet som må ta den avgjørelsen.
Jeg er likevel av den mening at når det er åpenbart at hjelpetiltak i hjemmet ikke fører frem i saker med alvorlig omsorgssvikt, er adopsjon et bedre tiltak for barn under to år enn fosterhjemsplassering (med unntak av akutt bruk av beredskapshjem).
På dette punktet synes jeg ikke Wittrup Djup og Pettersen argumentasjon står seg godt. De hevder at når barn adopteres bort, blir de utsatt for en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter, og at det er barna som må betale den høyeste prisen.
Adopsjon er ikke offentlig omsorg
De skriver at «få ting er mer inngripende og definerende for et barns identitet og liv, enn å tas ut av hjemmet og bli gjenstand for offentlig omsorg». Jeg vil anta at det er langt mer inngripende og definerende for et lite barn å bli værende i en uholdbar og nedbrytende situasjon med vedvarende omsorgssvikt.
Dessuten er det å kalle adopsjon for offentlig omsorg temmelig misvisende. Når et lite barn blir adoptert er muligheten stor for at det kommer over i en trygg og stabil omsorgssituasjon. Da får barnet nye foreldre som vanligvis vil føle stor emosjonell forpliktelse og har vilje til å gi den lille gode nok oppvekstbetingelser; alt det som nettopp manglet hjemme hos de biologiske foreldrene.
Å hindre at det kan skje må sies å være en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter.
Et betydelig miljøskifte bedrer oppveksten
Det mangler ikke evidens for at adopsjon av små barn som har vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt har en gunstig effekt.
Her har vi et forskningsfelt med lange tradisjoner som i det minste går tilbake til Skodak og Skeels studie publisert i 1949. Den viste at et betydelig skifte av miljøbetingelser kan kompensere for deprivasjonsforstyrrelser som finner sted når barn vokser opp i hjem som mangler individualisert og kjærlig omsorg.
Enda sterkere er resultatene fra den engelske Romania-studien av adoptivbarn. Barna som var adoptert fra rumenske barnehjem kjennetegnet ved umenneskelig omsorg, hadde ved 4-årsalderen fortsatt betydelige utviklingsforsinkelser. Men senere viste de en oppsiktsvekkende innhenting av den kognitive forsinkelsen.
En del av disse barna hadde riktig nok andre følgetilstander som viste seg som litt uvanlige atferdsmønstre, men disse var ikke karakteristiske for depriverte barn som hadde vært adoptert fra Romania uten først å ha hatt omsorg på institusjon.
Det må fremheves at ingen av barna som var adoptert fra rumenske institusjoner før de var blitt seks måneder gamle viste noen form for vansker opp til ungdomsalderen.
Alvorlige saker kjennetegnes av stadige tilbakeføringer
Det viktigste for barns utvikling er at de mottar varig og stabil sensitiv omsorg. Sannsynligheten for at det skal skje er stor når hardt omsorgsskadde barn blir adoptert.
Foreldres sensitive støtte predikerer tilknytningskontinuitet hos adopterte barn fra spedbarns- til ungdomsalder.
Kontrasten er stor til alt det vi vet om barn som blir fosterhjemsplassert og i den forbindelse opplever at de biologiske foreldrene, som de frykter, benytter seg av sin besøksrett og ofte lykkes med å få barna tilbakeført. Alvorlige barnevernssaker er ofte kjennetegnet ved stadige tilbakeføringer og gjentatte fosterhjemsplasseringer.
Jeg spør om det er riktig at denne praksisen skal få fortsette. Det er på denne bakgrunnen jeg har foreslått et handlingsprinsipp for barnevernet: At enhver rimelig og forstandig mistanke om at det har funnet sted alvorlig omsorgssvikt i en spedbarnsfamilie skal komme barnet til gode.
Satt på spissen: det er bedre at enkelte foreldre med urette fratas sitt lille barn ved adopsjon enn at ett alvorlig nødlidende barn ikke skal få hjelp.