I en kronikk på Psykologisk.no, mener psykolog Lars Smith at barnevernet bør forholde seg til et handlingsprinsipp når det gjelder de yngste barna.

Han mener at «enhver rimelig og forstandig mistanke om at det har funnet sted omsorgssvikt i en spedbarnsfamilie skal komme barnet til gode. Det er bedre at litt for mange foreldre får en barnevernssak enn at ett nødlidende barn ikke får hjelp».

Han skriver videre at i stedet for fosterhjem, bør adopsjon være det foretrukne utfallet for barn under to år dersom hjelpetiltak i hjemmet ikke fører frem.

En svært urealistisk forståelse

Det er lett å bli emosjonelt berørt av beskrivelser av barn som ikke har en egen stemme og som er fullstendig prisgitt sine omsorgspersoner. Vi deler Smiths bekymring for barn som lider i egne hjem og som samfunnet ikke klarer å beskytte.

Vi er også helt enige i at noen barn må ut av egne hjem, komme i trygghet og gis mulighet for et godt liv hos noen andre. Dette er også vår anbefaling i slike svært alvorlige barnevernssaker.

Men Smith har etter vår mening en svært urealistisk forståelse av hvordan barnevernssaker jobbes med i praksis og hvilken oppfølging familier faktisk får.

Sakene blir ikke avklart

Dessverre er både forståelsen og hjelpeevnen barnevernet innehar svært mangelfull i mange saker, noe som får store konsekvenser for barn og foreldre. Dette skyldes delvis at det er emosjonelt krevende for hjelpere å håndtere en mistanke om at sped- og småbarn lever under dårlige eller skadelige forhold.

I saker der det foreligger en mer eller mindre «rimelig eller forstandig» mistanke om omsorgssvikt, er det naturlig å ville beskytte barnet. Men i emosjonelt ladede saker kan beslutningsprosessene være fulle av feilkilder, og risikoen for å handle hypotesebekreftende eller begå andre feil, er høy.

Sakene blir med andre ord ikke godt nok utredet eller avklart, slik Smith ser ut til å tro.

Hjelp som ikke hjelper

I tillegg til slike feilkilder, er også det faglige grunnlaget for hjelpetiltak ofte tynt og med svak treffsikkerhet.

Som Smith selv er inne på, finnes det for dårlig kunnskap om ulike kulturelle omsorgspraksiser, noe som gjør at hjelpetiltak ikke har den nødvendige effekt fordi de ikke er tilpasset den gitte kulturen.

Videre vet vi at familier som strever med økonomi og levekårsutfordringer blir møtt med uvirksom og noen ganger belastende foreldreveiledning heller enn nødvendig økonomisk og praktisk hjelp.

Det er også slik at i komplekse saker gjør manglende problemforståelse at tilgjengelige metoder og tiltak kan komme til kort.

Utviklingsforstyrrelser tolkes som omsorgssvikt

Vi opplever også at problemforståelsen og dermed hele premisset for hjelpen ofte er feilaktig. Mange saksbehandlere har eksempelvis lite kunnskap om utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser, slik at barns iboende forutsetninger og vansker uriktig forstås som tegn på omsorgssvikt.

Barn med autisme eller andre nevroutviklingsforstyrrelser risikerer da å bli uriktig tatt ut av hjemmet og fratatt sine gode foreldre.

Vi har selv sett flere eksempler på dette og at barna først har blitt tilbakeført etter flere år når utredning er blitt gjennomført. Dette kan ikke sies å være hjelp som «kommer barnet til gode», uavhengig av hvor velment den er.

Foreldrene møtes med manglende forståelse

Vi har også erfaring med at foreldre med gode omsorgsevner har mistet omsorgen for sine barn på grunn av hypotesebekreftende undersøkelser eller manglende forståelse for egne psykiske helseproblemer. Men disse problemene kan faktisk avhjelpes og foreldre kan ha eller gjenvinne en god omsorgsevne for sine barn.

Men i stedet for å revurdere saken, utrede barnet, innhente mer kunnskap, iverksette annen hjelp eller analysere omsorgssituasjonen ut fra andre hypoteser, konkluderer barnevernet i flere av disse sakene med at foreldrene ikke er «veiledbare» eller i stand til å nyttiggjøre seg av hjelpetiltak.

Omsorgsovertakelse blir da neste steg med de omkostninger dette har for barnets tilknytning til biologiske foreldre og for foreldrenes psykiske helse og oppfatning av seg selv.

Barneverntjenesten skal ikke fungere som et adopsjonskontor

Når problemforståelsen er feil, beslutningsprosessene fulle av feilkilder og hjelpen ikke egnet til å hjelpe, kan det ikke være tilrådelig å gå ned den veien som Smith skisserer med adopsjon av barn under to år i saker hvor hjelpetiltak i familien ikke har ført frem.

Det er viktig at hjelpesystemet tar innover seg hva det betyr for barns liv, selvopplevelse og fremtid å bli tatt ut av hjemmet på uriktig grunnlag.

Disse barna frarøves familieliv, identitet, slekt, omgivelser og kulturell tilhørighet. De mister utgangspunktet for sin eksistens og rammene for sin historiske livslinje. De aller næreste relasjoner brytes, og med en uriktig adopsjon er disse tapt for alltid.

Dette er langt ifra å la tvilen komme barna til gode.

Konflikten eskaleres og rettssikkerheten svekkes

Smith peker helt riktig på at barnet ikke kan fremme sin egen sak, og at det kun er de voksne som får ubehaget og utfordringene med å hevde sin rett.

Han tar imidlertid feil når han skriver at «foreldrene kan om nødvendig få hjelp av fagpersoner og advokater og trenger ikke å stå så alene.» Vi skulle ønske at dette var virkeligheten vi møter i vårt arbeid.

Sannheten er tvert imot at foreldre har svært begrenset anledning til å få hjelp i barnevernssaker. For det første er det et rettssikkerhetsproblem at det sendes urettmessige bekymringsmeldinger til barnevernet, og for det andre er det stor ubalanse i partenes tilgang på advokathjelp.

Mens barneverntjenesten har omfattende og tidlig tilgang på egen advokat, vil foreldre, og eventuelt barna, kun ha krav på fri advokatbistand ved akuttsaker og fra begjæring om omsorgsovertakelse besluttes. Dette skaper en stor maktubalanse mellom partene.

Foreldre som ikke blir forstått møtes med motstand

Vår erfaring er videre at foreldre sjeldent får psykologbistand som kan gi støtte, forklare et komplisert fagspråk eller belyse familienes behov fra et nytt perspektiv, så sant de ikke betaler selv.

Fordi kompetansen om nevroutviklingsforstyrrelser, barnets temperamentsstil eller andre iboende vansker hos små barn er uforholdsmessig lav i mange barneverntjenester, blir heller ikke foreldre hørt når de sier det er «noe» ved barnet som bør utredes og avhjelpes eller de kommer med forslag til hjelp selv.

Uenighet kan føre til konflikter, som i sin tur gjør at den andre aktøren tolkes negativt. Når foreldre da uttrykker sin uenighet eller kommer med andre synspunkter enn barnevernet selv har, blir dette møtt med at de ikke forstår situasjonen, bagatelliserer egen rolle eller ikke tar på alvor barnets behov.

Foreldre, som opplever seg alene og misforstått, blir forståelig nok ofte krevende å samarbeide med.

En alvorlig krenkelse av rettigheter

Smiths forslag innebærer etter vårt syn at en allerede svak rettssikkerhet vil bli ytterligere svekket for både foreldre og barn.

Satt litt på spissen kan vi si at foreldre får to år på seg på å opplyse saken sin og finne frem til hjelpetiltak som faktisk vil hjelpe. Dette uten tidlig eller tilstrekkelig bistand fra advokat eller fagpersoner.

Lykkes ikke foreldrene med dette, vil barna fratas dem, adopteres bort og frarøves samvær med andre mennesker som kunne ha fått en viktig rolle i deres barndom og liv. Dette er en alvorlig krenkelse av barns grunnleggende menneskerettigheter.

Barnets behov for å bli beskyttet

Den menneskelige kostnaden Smiths løsning innebærer, er uholdbar, og den høyeste prisen er det barna som må betale.

Få ting er mer inngripende og definerende for et barns identitet og liv, enn å tas ut av hjemmet og bli gjenstand for offentlig omsorg.

Skal dette gjøres, må det være fordi det virkelig er til barnets beste og fordi foreldrene utgjør en reell risiko for deres liv, helse og utvikling, og at dette ikke kan avhjelpes. Det må ikke skyldes at barnevernet misforstod, at hjelpetiltaket ikke var egnet til å hjelpe eller fordi terskelen for inngripen legges for lavt.

Omsorgssvikt i offentlig regi

Det er smertefullt å erkjenne at vi som samfunn ikke har den treffsikkerhet eller innsikt som muliggjør at alle barn i nød oppdages og hjelpes.

Smerten blir ikke mindre av at andre barn utsettes for hjelp som ikke hjelper, svekket rettssikkerhet og et vaklende vern av deres rett og behov for egen familie.

Innsatsen for å beskytte noen barn mot alvorlig omsorgssvikt i hjemmet styrkes ikke av at vi lar være å beskytte andre barn mot uriktige inngrep eller omsorgssvikt i offentlig regi.