I oktober 2017 startet det flere har kalt vår moderne tids feministiske revolusjon, med emneknaggen #MeToo i sosiale medier (Simonsen, 2017). MeToo ble allerede i 2006 benyttet av den afroamerikanske aktivisten Tarana Burke, som et uttrykk for personlige erfaringer med seksuell trakassering og overgrep, og som en støtteerklæring til andre ofre (Rønneberg, 2017). Grasrotopprøret lot imidlertid vente på seg, fram til den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano skrev på Twitter 15. oktober 2017: “If you’ve been sexually harassed or assaulted write ‘me too’ as a reply to this tweet.” (Milano, 2017.) Meldingen fra Milano kom etter at flere kvinner i filmbransjen hadde fortalt om opplevelser med seksuell trakassering fra filmprodusenten Harvey Weinstein. Kampanjen spredde seg raskt i sosiale medier. Kvinner i mange land har brutt tausheten og fortalt om opplevelser med seksuell trakassering og overgrep. De har tatt til gatene i demonstrasjonstog og felt mektige menn ved å stå samlet og fortelle om maktovergrep.

Da MeToo plutselig florerte i sosiale medier, forsto jeg nesten ikke hva som skjedde. Jeg er en norsk kvinne og skrev MeToo på veggen min på Facebook i solidaritet. Så slo MeToo innover ulike bransjer i Norge, med opprop mot seksuell trakassering der hundrevis av kvinner stilte seg bak. Jeg har jobbet mange år som sosialarbeider med kvinner utsatt for vold og overgrep, og jeg har ofte brukt stemmen min når de jeg har samarbeidet med, ikke har orket eller kunnet bruke sin egen (Schneider, Lester & Ochieng, 2013). Kunne jeg gjøre det samme nå? Grasrotopprøret var ennå nytt, og det var vanskelig å vurdere hva som kunne bli konsekvensene av å snakke høyt om egne opplevelser med seksuell trakassering og overgrep. Jeg valgte å legge ut min egen MeToo-status, og fortalte om overgrep fra en eldre tillitsvalgt da jeg var 15 år på nybegynnerkurs i AUF. Deretter gikk jeg rett i kjelleren. Jeg var omtrent like redd for å bli sett som å bli oversett. Plutselig ble jeg redd for at jeg overdrev, for at folk skulle se meg som sensasjonslysten, som et offer, eller at jeg ikke skulle bli trodd. Jeg fjernet Facebook-appen på telefonen, og skammet meg.

Autoetnografisk historiefortelling

Til den metodiske tilnærmingen i dette essayet har jeg hentet inspirasjon fra autoetnografi. I autoetnografi observeres det personlige i en kulturell sammenheng, og det fokuseres på subjektive fortellinger og erfaringer hos skribenten, noe som igjen kan føre fram til ny innsikt og vitenskapelig kunnskap (Brinkmann, 2015; Grant, 2016; Grant & Zeeman, 2012; Olsen, 2015). Det handler om å italesette erfaring. Metodisk dreier dette seg om forholdet mellom den observerte og erfarte virkelighet (Baarts, 2010). Begrepets sammensetning forteller oss at autoetnografi kan innebære selvet (auto), menneskers liv (etno) og skrift (grafi) (Brinkmann, 2015). «Så målet er at kunne skrive om menneskers (folkets) liv ved at tage utgangspunktet i selvets liv og erfaring.» (Brinkmann, 2015, s. 159). Ved å sette ord på erfaringer kan vi få ny innsikt og kunnskap.

8. mars 2018 var hovedparolen i demonstrasjonstoget i Oslo «#MeToo – fra taushet til kvinnekamp!» Før på dagen holdt jeg et innlegg under LO og Arbeiderpartiets hovedarrangement. Jeg var invitert som fagperson og som aktiv i MeToo-debatten i Norge. Jeg snakket om hvorfor det kan oppleves skamfullt å være offer. Dette essayet baserer jeg på det innlegget. Min MeToo-historie opplevde jeg i den politiske ungdomsorganisasjonen AUF, og da flere varsler om seksuell trakassering ble levert om Trond Giske, daværende nestleder i Arbeiderpartiet, i 2017, valgte jeg å delta i det offentlige ordskiftet med uttalelser, intervjuer og kronikker i ulike aviser, radio og tv (Aspeli, 2018; Olsson & Randen, 2018; Opheim, 2018; Skarvøy & Melgård, 2018; Soggiu, 2017a; 2018; Sødal, 2018; Vollan & Johnsen, 2018). Jeg har ikke selv varslet om Giske, men valgte å delta i debatter om det jeg oppfatter som en ukultur i ulike bransjer, også i Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen. Ettersom flere varslere var anonyme, ble de av oss som uttalte oss med fullt navn, synlige. For mitt vedkommende bidro det til at flere kvinner med liknende erfaringer tok kontakt med meg.

Metodisk har jeg bearbeidet manuset fra 8. mars-innlegget ved å skrive ned egne opplevelser med overgrep og trakassering og erfaringer jeg har fra arbeidet som sosialarbeider og med å samtale med andre kvinner både skriftlig og muntlig gjennom det siste året da MeToo har pågått. De første nedtegnelsene av erfaringer til 8. mars-innlegget har dermed blitt benyttet som data i dette essayet. Andre data som benyttes, er hentet fra innboksen min på Facebook der jeg har et stort antall chatsamtaler med kvinner som har delt sine erfaringer med trakassering. Jeg har fått tillatelse til å benytte alle sitater jeg bruker i essayet. Det autoetnografiske arbeidet med manuset fra innlegget og chatsamtalene har muliggjort en refleksiv arbeidsmetode med dataene, der jeg har kunnet se dem i lys av forsknings- og faglitteratur og en pågående samfunnsdebatt om MeToo.

Arbeidet med å først skrive et faglig, personlig og politisk innlegg til et stort arrangement i en bevegelse der jeg sjøl hadde opplevd overgrep, var vanskelig. Jeg valgte derfor å skrive ned egenerfaringene i manus raskt og intuitivt for at det skulle bli en så ærlig fremstilling som mulig. Det at jeg har holdt innlegget muntlig for et publikum og deretter bearbeidet innlegget til dette essayet har gitt mulighet for et nytt blikk på egne opplevelser. Ved å skrive fram egne personlige erfaringer med overgrep, erfaringer som sosialarbeider og erfaringer med dialog med andre kvinner om MeToo har jeg kunnet sette fortellingene inn i en samfunnsmessig og faglig kontekst. Essayet har en litterær og personlig fortellerform fordi jeg ønsker å bevare en nærhet til den intuitive nedskrivningen av data.

«Kan kvalitativ forskning nogensinde være andet end fiktion?» spør Brinkmann (2015, s. 155). Ifølge Grant og Zeeman (2012) lever vi alle med historier som er relasjonelle og kroppsliggjorte. Autoetnografi muliggjør en refleksiv historiefortelling, der subjektive erfaringer gjøres gjeldende som kilde til kunnskap om kulturer, normer, verdier, praksiser og logikker (Grant & Zeeman, 2012). Gjennom autoetnografisk metode søker jeg å belyse hvorfor ofre for overgrep kan føle skam og hvordan det kan oppleves å italesette slike hendelser i et grasrotopprør som MeToo. Jeg tar i bruk erfaringer fra eget liv med et blikk på den norske samfunnsdebatten om MeToo.

I et rødt lite hus

I min første jobb som sosialarbeider for 17 år siden møtte jeg en til da heller ukjent verden i et lite rødt hus på Bislett. Der tok vi imot bostedsløse kvinner med rusutfordringer til alle døgnets tider. Fra svært ung alder hadde disse kvinnene levd liv som var preget av ulike former for overgrep. Disse fortsatte inn i voksentida, med vold fra kjærester, gjennom prostitusjon og generelt i livet på gata. For meg var uretten de ble utsatt for, helt slående. Allikevel bar samtalene om denne formen for opplevelser alltid preg av at de måtte foregå bak lukkede dører. Jeg lærte å være varsom med hensyn til hvordan jeg tok imot historier. Kvinnene var redde for å ikke bli trodd, for å bli sett i et nytt og annerledes lys – som ofre – eller for at de selv skulle få skylden for det de hadde opplevd.

Møtene med kvinnene i det røde huset på Bislett var på ett vis sjokkerende, men på tross av forskjeller fant vi også gjenkjennelse i hverandre. Noe vi delte som kvinner. Opplevelser som ikke burde synliggjøres. Tabuer med sosiale forbud mot å fortelle. Vi delte en oppvekst i en kultur som opprettholder sine tabuer, med forakt som en mulig, truende sanksjon (Leira, 2003). Den som trosser forbudet mot å synliggjøre, kan bli utsatt for forakt og gjerne også påført skam. Normer vi underordnet oss, så det usynlige forble usynlig. Krafta kan være så sterk at skyld og skam forbyttes. I denne forbytningen velger vi å holde skjult den uretten vi blir utsatt for i redsel for å ikke bli trodd. Skulle vi velge å si noe, ville vi kanskje bli sett, hørt, overhørt og kanskje også overkjørt. Som jeg tidlig lærte hjemme fra mamma: «Slå meg stille», vi lukker vinduene når pappa blir sint.

I løpet av debatten rundt MeToo har det rent mange liter vann under brua. En del av diskusjonene jeg har fulgt i mediene, har handlet om å differensiere når det gjelder alvorlighetsgrad (Freeman, 2018; Sveen, 2017). Denne formen for bagatellisering av hendelser kvinner har fortalt om, kan forstås som en form for beskyttelse mot å ta en diskusjon om likestilling og eventuell mannsdominans i samfunnet. En uvilje mot å diskutere en systematisk undertrykking, som gir seg uttrykk på ulikt vis, for heller å fokusere på enkelthendelser.

Det er også påfallende å se hvor lik argumentasjon som brukes uavhengig av hvor alvorlig grenseoverskridelsene er. Kvinner som ble slått av kjæresten, kan fortelle at de har fått beskjed om at de selv burde forlatt ham. Kvinner som ble voldtatt burde ikke drukket seg så fulle, og dessuten forsto han faktisk ikke at hun sa nei. Om sjefen la an på deg, burde du forstått at han var en klønete sjekker og ikke hengt ut stakkaren på grunn av det. Skyld forbyttes, og samfunnet forteller oss hva det er greit å løfte frem i lyset og hva vi bør holde for oss selv.

I diskusjoner der alvorlighetsgrad blir det viktige kan det framstå som om ulike former for overgrep ikke kan ses i sammenheng i likestillingskampen. I essayet «Men Explain Things to Me» løfter Rebecca Solnit (2014) fram det som senere av andre har blitt kalt Mansplaining. Hun beskriver en form for undervurdering der antakelsen er at vi ikke kan ting fordi vi er kvinner. Vi mottar derfor forklaringer om emner vi kan mer om enn den som forteller. Det som treffer meg med Solnits essay, er hvordan hun setter ulike former for undertrykking av kvinner i sammenheng. Der det i diskusjonene om alvorlighetsgrad kan framstå som om det er kvasse skiller mellom ulike opplevelser som har ulik valør, er Solnit opptatt av den systematiske undertrykkingen som foregår på mange arenaer hvor kvinner undertrykkes. Hun beskriver en likestillingskamp på mange fronter. Retten til å snakke, ha ideer, bli anerkjent, ha verdi, retten til å være menneske. Hun beskriver den systematiske undertrykkingen i sine ulike former som uttrykk for det samme tankesettet, det patriarkalske, som resulterer i at kvinner som gruppe har mindre makt, både til å snakke og til å bestemme over egen kropp.

Så hvorfor skammer vi oss?

I et debattinnlegg om MeToo skrev psykolog Pål Espen Olsen:

En naturlig respons på overgrep burde vært sinne. Men når sinne av ulike grunner ikke er tillatt, tilgjengelig eller tolereres, sitter vi altfor ofte igjen med skam og angst. Det er passiviserende og gjør oss i verste fall sårbare for ytterligere utnyttelse og nye krenkelser. (Olsen, 2018.)

Historisk sett har tendensen vært at kvinner får skylda for både seksuelle overtramp og vold. Rettsvesenet har fortsatt ikke kommet dithen at ofre for ulike former for overgrep kan føle seg sikre på at de vil bli trodd og at kravet til rettferdighet kan oppfylles (Løvdal, 2012). I en kultur preget av mannsdominans på en rekke områder kan ansvaret for negative handlinger forskyves over på kvinner, og kvinner må lære seg å passe på så de ikke blir rammet av overtramp og overgrep. I mitt møte med ungdomspolitikken fikk jeg beskjed om å passe meg for eldre menn. På mitt første julebord, som relativt ung ansatt ved en høgskole, fikk jeg en gjennomgang av hvilke menn jeg skulle passe meg for i løpet av kvelden. Og nå, som singel, får jeg beskjed om å passe meg på sjekkeapper. Og jeg passer meg. Mye! Men ikke alltid. Jeg fikk det ikke til som 15-åring i AUF. På tross av at moren min hadde advart om hytteturer og gitt beskjed om hva jeg skulle passe meg for der. Beskjedene er godt ment, men jeg lurer på om de også er med på å tåkelegge hvem som har ansvar for hva. For om jeg ikke er mitt ansvar bevisst, så kan det jo også være min feil hvis jeg utsettes for noe. I kjølvannet her kan skammen dukke opp. Som en hemmende følelse vi påføres eller påfører oss selv. Foucault forklarer diskursenes orden, der vi sanksjoneres til en innvendig opplevelse av hva som er rett og galt (Foucault, 1999). Strukturene blir stumme, men lever i oss. Vi overvåker oss selv, disiplineringen kroppsliggjøres.

Skam er det eneste konstante i kvinners liv. Påført skam og selvpåført skam. Jeg vet menn også føler presset, men herregud som vi i media og resten av samfunnet legger oss bort i kvinners liv og hvordan de skal leve dem. (Simonsen, 2018.)

Dette var Dagbladets kommentator Marie Simonsens reaksjon på at partileder i Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, i en tale løftet fram varsleres skam (Simonsen, 2018). Selv reagerte jeg ikke med annet enn gjenkjennelse da det ble satt fokus på skam. Kanskje var dette fordi jeg har kjent på slike følelser, og fordi skammen bidro til at jeg i over 20 år kun snakket om mitt møte med ungdomspolitikken i samtaler med nære venner. Jeg trengte en tsunami som MeToo for å ta til motmæle i det offentlige rom. Og den tsunamien kom.

Den usynlige tråden av sterk støtte

Dette er hentet fra min Facebook-status, som jeg la ut en tidlig morgen i november 2017:

Min erfaring starta med ferskiskurs i en politisk ungdomsorganisasjon. Jeg møtte på en veldig mange år eldre fyr. Han ville bli med inn på hytta mi. Jeg var femten og hadde brukt kvelden på akebrett. Både han og dama hadde høye verv, viktige navn og var viktigere enn meg på alle områder. Hun og han var ledere på kurset. Jeg gikk i niende og følte skam etter det som skjedde! (Skarvøy & Melgård, 2018; Soggiu, 2017b.)

Skammen ble fort overveldende. Jeg gikk og la meg etter at statusen var delt. Langt utpå dagen turte jeg ta telefonen, og hørte stemmen til en tidligere kollega i andre enden. Han hadde lest statusen min og lurte på om jeg trengte en kaffe og noen å snakke med. Jeg sa jeg skulle kjappe meg, men brukte et par timer bare på å klare å gå i dusjen. Vi drakk en kaffe, men jeg kan ikke gjengi noe av samtalen vi hadde. Kun en fornemmelse av at han ga meg støtte. Jeg brukte opp noen timer hos frisøren i håp om at dagen snart skulle være over. Først utpå kvelden tok jeg mot til meg og leste gjennom kommentarer på statusen og meldinger i innboksen. I innboksen min fant jeg blant annet følgende:

Jeg leste statusen din i dag Anna. Jeg kjenner igjen historien din for den er til forveksling lik min. Jeg er imponert over at du orker å ta konfrontasjonen. Fordi det ikke var tvang har det alltid føltes som et dårlig valg fra min side. Det er bra noen klarer være stolte og sterke, for du er dessverre ikke alene om dine erfaringer. (Anonym kilde, 2017.)

Har tenkt så mye på hva vi godtok. At jeg ikke var klok nok, tøff nok til å si ifra. (Anonym kilde, 2017).

For det er det jeg er redd. At noen skal høre historien min og si at alt er min egen skyld. At det ikke er rart de gjorde som de gjorde når du er en «sånn en». (Anonym kilde, 2017).

Jeg er egentlig redd for å terge ham så han går inn for å bevise at jeg har all verdens grunn til å skamme meg så mye som jeg gjør. (Anonym kilde, 2017).

Det er pussig hvordan jeg ville vært opprørt på andres vegne, men ikke helt klarer det på mine egne. (Anonym kilde, 2017).

For der lå historiene. Fra de andre jentene og kvinnene. Unge, eldre, venner, kollegaer og bekjente. De var fra ulike arbeidsplasser og fra ulike deler av landet. Historier om seksuell trakassering, grenser som ble tråkket over, om skam og om mot. I ettertid har noen valgt å varsle, andre har ikke orka, noen historier ligger så langt tilbake i tid at de er vanskelig å varsle til noen om. Men oppgjør har allikevel vært tatt. I det offentlige rom eller i private møter. Som mitt eget møte med en av mennene jeg forteller om i min MeToo-status. Han ønsket å snakke med meg. Flere burde gjort som ham: sagt unnskyld. Jeg trengte å høre det.

Som et usynlig nett av tråder har sosiale medier og andre medier gitt oss et bånd på tvers av grenser. Vi har fortalt, funnet gjenkjennelse, støtte og møtt makt med motmakt. Sammen. Som ei av jentene fra et opprop i kulturbransjen skrev til meg: «Sammen som gruppe, ingen alene» (Anonym kilde, 2017). MeToo har vært en sterk kraft på tvers av bransjer og landegrenser, fordi vi har stått samlet. Det har handlet om å plassere skyld og skam der den hører hjemme. MeToo har gjort det mulig å ta til motmæle, selv med en usikkerhet rundt hvordan fortellingene ville bli tatt imot. Som jenta som skrev til meg før hun sendte sitt varsel: «Noen ganger er konfrontasjon mindre ubehagelig enn det å unnvike» (Anonym kilde, 2017). Eller som noen andre jeg diskuterte med, skrev «Vi mener jo at vi har vært tøffe og sterke». Vi har reist oss mot en kultur i flokk. Vi har tålt motbør på grunn av at vi har stått sammen. Og kraften i det er uvurderlig. Ei jente skrev til meg: «I begynnelsen var MeToo helt forferdelig for det var en kavalkade av påminnelser om ‘dårlige valg’ jeg hadde tatt og som jeg var flau over. Jeg merker at minnene ikke er så ubehagelige på den måten lenger» (Anonym kilde, 2017). Ja, oppgjør er ubehagelig, men vi tok det.

Fortsatt en vei å gå…

«Det blir ikke stille før stormen er over!» Slik avsluttet jeg innlegget mitt den 8. mars. Men nå er jeg jammen ikke sikker. Siden november har jeg meldt med og snakket med jenter og kvinner over hele Norge. Ved å gjøre meg synlig og fortelle om mitt ga jeg andre muligheten til å fortelle om seg og sitt. Det har vært fint. Jeg har delt, de har fortalt, både til hverandre og i mediene. Alt i et forsøk på å fortelle at dette handler om strukturer som tillater at noen er mer verdt enn andre. Men så var vi inne i tilgivelsens tid. Tilgivelser ble gitt på vegne av oss som hadde hatt opplevelser, vi ble ikke spurt. Tilgivelser ble gitt uten at strukturelle endringer var skjedd. Når vi igjen ser eksempler på at konsekvensene for dem som har tatt til motmæle, kan synes større enn for dem som har begått maktovergrep, sendes det signaler om at noen fortsatt er viktigere enn andre. Vi har kunnet se den samme tendensen i flere land. I Norge har Arbeiderpartiets tidligere nestleder Giskes raske tilbakekomst i politikken, og den manglende håndteringen av varsel om seksuell trakassering fra tidligere partileder i Senterpartiet, Liv Signe Navarsete, vært eksempler på dette (Cosson-Eide, 2018; Freeman, 2018; Varsler, 2018; Økland, 2018).

Når jeg nå avslutter det autoetnografiske arbeidet med dette essayet, har jeg flyttet til et annet land. Det er ett år siden metoo-opprøret startet her i USA. Debatten er heftigere og mer polarisert her enn den var for ett år siden. Den amerikanske presidentens oppnevnelse av Brett Kavanaugh til Høyesterett har ført til at flere kvinner har stått fram med fortellinger om seksuell trakassering. Da en av kvinnene, Christine Blasey Ford, vitnet om sine opplevelser med Kavanaugh i senatet, uttalte hun at hun var livredd, men valgte å vitne fordi hun anså det som sin borgerplikt (New York Times, 2018). Kavanaugh ble på tross av vitnemålet, flere anklager fra andre kvinner i mediene og opprop og demonstrasjoner valgt inn i Høyesterett med 50 mot 48 stemmer (Stolberg, 2018).

Da jeg leste Fords vitnemål, kjente jeg det igjen, fra egne refleksjoner ett år tilbake i tid da jeg vurderte om jeg skulle fortelle om mine opplevelser med seksuell trakassering og overgrep i AUF. Erfaringer med å fortelle om private opplevelser, å sette ord på tabubelagte emner, reflektere systematisk over erfaringene i etterkant og å sette erfaringene inn i en samfunnsmessig kontekst kan være en kilde til kunnskap. Subjektive erfaringer som framskrives og formidles kan bidra til en dypere forståelse av komplekse fenomener, som opplevelser med trakassering og det å ta frem historier i det offentlige rom er. Og kanskje kan fortellinger om slike erfaringer føre til endringer i samfunnet.

MeToo var kun starten på en revolusjon, en demning som brast. Noe måtte fortelles, og noen måtte felles. Nye stier kan tråkkes opp, men det går ikke av seg selv. MeToo kan være starten på en moderne likestillingskamp, et oppgjør med en historie og ei nåtid vi ikke lenger kan tåle. Men det krever at det gjøres strukturelle endringer på alle samfunnsarenaer.

Referanser

Aspeli, I. (2018, 15. april). Giske var på «Løvebakken AUF»-fest. Verdens Gang. Hentet fra https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/XwBJgo/giske-var-paa-loevebakken-auf-fest

Baarts, C. (2010). Autoetnografi. I S. Brinkmann & L. Tanggaard (red.), Kvalitative metoder: en grundbog. (s. 153–163). København: Hans Reitzels Forlag.

Brinkmann, S. (2015). Knausgård som forsker. I D. Bugge, S. R. Fauth & O. Morsing (red.), Knausgård i syv sind (s. 151–167). Ålborg: Forlaget Anis.

Cosson-Eide, H. (2018, 3. mai). Navarsete: – Et symbol på hvordan varsler ikke skal håndteres. Norsk Rikskringkasting. Hentet fra https://www.nrk.no/norge/navarsete_-_-et-symbol-pa-hvordan-varsler-ikke-skal-handteres-1.14033961

Foucault, M. (1999). Diskursens orden. Oslo: Spartacus Forlag.

Freeman, H. (2018, 28. april). After six months of #MeToo, the burning question seems to be: how soon can these guys come back? The Guardian. Hentet fra https://www.theguardian.com/world/2018/apr/28/six-months-metoo-how-soon-guys-come-back-hadley-freeman

Grant, A. (2016). Storying the world: A posthumanist critique of phenomenological-humanist representational practices in mental health nurse qualitative inquiry. Nursing Philosophy, 17, 290–297. doi:10.1111/nup.12135

Grant, A. & Zeeman, L. (2012). Whose story is it? An autoethnography concerning narrative identity. The Qualitative Report, 17(36), 1–12.

Leira, H. K. (2003). Det gode nærvær. Kulturens psykologiske betydning. Bergen: Fagbokforlaget.

Løvdal, L. (2012). Likestilling anno 2012. Kritisk Juss, 38(2), 81–87.

Milano, A. (2017, 15. oktober). Me too. Hentet fra https://twitter.com/alyssa_milano/status/919659438700670976

New York Times (2018, 26. september). Read Christine Blasey Ford’s Prepared Statement. New York Times. Hentet fra https://www.nytimes.com/2018/09/26/us/politics/christine-blasey-ford-prepared-statement.html

Olsen, M. (2015). An auto-ethnographic study of «Open Dialogue»: The illumination of snow. Family Process, 54(4), 716–729. doi:10.1111/famp.12160

Olsen, P. E. (2018, 8. februar). «Usunn skam og selvkritikk har aldri endret verden, men berettiget rasende kvinner og menn har kraft til å flytte fjell og skape historie.» Verdens Gang. Hentet fra https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/218peG/usunn-skam-og-selvkritikk-har-aldri-endret-verden-men-berettiget-rasende-kvinner-og-menn-har-kraft-til-aa-flytte-fjell-og-skape-historie

Olsson, S.V. & Randen, A. (2018, 13. april). Ap-politiker kritisk til at Giske er tilbake. Norsk Rikskringkasting. Hentet fra https://www.nrk.no/norge/ap-politiker-kritisk-til-at-giske-er-tilbake-1.14005024

Opheim, A. (2018, 1. mars). – Jentene føler skam, skyld og at de burde sagt nei. Adresseavisen. Hentet fra https://adressa.alda.no/bestillpluss?3&artRefId=16166603&aviskode=ADR&targetUrl=https%253A%252F%252Fwww.adressa.no%252F%253Fservice%253DpaywallRedirect%2526articleUrl%253Dhttps%253A%252F%252Fwww.adressa.no%252Fpluss%252Fnyheter%252Farticle16166603.ece

Rønneberg, K. (2017, 8. desember). #metoo-kampanjen er ikke ny. Uttrykket ble skapt av denne kvinnen for et tiår siden. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/verden/i/ngaxpa/metoo-kampanjen-er-ikke-ny-Uttrykket-ble-skapt-av-denne-kvinnen-for-et-tiar-siden

Schneider, R., Lester, L. & Ochieng, J. (2013). Advocacy. Encyclopedia of Social Work. Hentet den 22. mai 2018 fra http://socialwork.oxfordre.com/view/10.1093/acrefore/9780199975839.001.0001/acrefore-9780199975839-e-10

Simonsen, M. (2017, 30. desember). #MeToo er årets store revolusjon. Noen har visst hva som har foregått, men ville ikke høre. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/noen-har-visst-hva-som-har-foregatt-men-ville-ikke-hore/69222459

Simonsen, M. (2018, 2. februar). Noen burde føle på skammen, men det er ikke varslerne. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/noen-burde-fole-pa-skammen-men-det-er-ikke-varslerne/69401240

Skarvøy, L. J. & Melgård. M. (2018). Arbeiderpartiet. Alle skal ned. Oslo: Kagge Forlag.

Soggiu, A.-S. (2017a, 30. desember). Kjære unge jenter og gutter i politikken! Unnskyld! Verdens Gang. Hentet fra https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/Rx93n8/kjaere-unge-jenter-og-gutter-i-politikken-unnskyld

Soggiu, A.-S. (2017b, 3. november). #metoo. Hentet fra https://www.facebook.com/photo.php?fbid=10155760134235070&set=a.10150135693230070.330430.603800069&type=3

Soggiu, A.-S. (2018, 12. April). La oss ikke tilgi og legge historien bak oss for tidlig. Verdens Gang. Hentet fra https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/9mMX7E/la-oss-ikke-tilgi-og-legge-historien-bak-oss-for-tidlig

Solnit, R. (2014). Men Explain Things to Me. Chicago: Haymarket Books.

Stolberg, S. G. (2018, 6. oktober). Kavanaugh is sworn in after close confirmation vote in senate. Hentet fra https://www.nytimes.com/2018/10/06/us/politics/brett-kavanaugh-supreme-court.html

Sveen, H. H. (2017, 15. januar). Bagateller og #metoo. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/bagateller-og-metoo/69342782

Sødal, P. M. (2018, 27. april). Slakter egen ledelse #metoo-håndtering. Hentet fra https://www.rb.no/nyheter/metoo/politikk/slakter-egen-ledelses-metoo-handtering/s/5-43-764779

Varsler (2018, 25. juni). Vi som varslet mot Trond Giske, blir fortsatt jaktet på av pressen. Vi får ikke fred. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/WLAo8j/Vi-som-varslet-mot-Trond-Giske_-blir-fortsatt-jaktet-pa-av-pressen-Vi-far-ikke-fred–Anonym

Vollan, M. B. & Johnsen, M. K. (2018, 3. mars). Hun som ble trakassert. Klassekampen. Hentet fra http://www.klassekampen.no/article/20180303/ARTICLE/180309990

Økland, A. (2018, 8. mai). Etter metoo-vinteren, kommer våren. Dagbladet. Hentet fra https://www.dagbladet.no/kultur/etter-metoo-vinteren-kommer-varen/69782880