I deler av samtidspsykologien kan man ane en økende skepsis til teori. Både i klinisk praksis og i akademia vektlegges i økende grad pragmatisme, manualbaserte metoder og det som fremstår som empirisk sikkert.
For meg som profesjonsstudent på femte året ved NTNU Trondheim, kommer dette til uttrykk på flere måter – eksempelvis ved at vurderingsgrunnlaget vårt i stor grad vektlegger evne til empirisk gjengivelse, forståelse og bruk, og ved at teoretiske problemstillinger eller metoder, knyttet til den avsluttende hovedoppgaven, i utgangspunktet undermineres.
Også i undervisningen og i eksamensoppgavene er bestillingene i hovedsak empirisk orientert – selv de teoretiske fordypningsemnene har primært empirisk fokus i sluttvurderingen av vår kompetanse.
Samtidig møtes særlig de psykodynamiske og relasjonelle perspektivene ofte med en implisitt antakelse om at de representerer spekulasjon snarere enn faktisk kunnskap.
Behovet for teori
Psykologien befinner seg i en særstilling blant vitenskapene. Den undersøker et fenomen – menneskets psyke –, som fortsatt i stor grad er utilgjengelig for direkte observasjon og presis måling.
Selv om naturvitenskapelige metoder har gitt viktige bidrag til forståelsen av hjernen og menneskelig atferd, er avstanden mellom nevrobiologiske funn og klinisk forståelse fortsatt betydelig.
I en slik situasjon er teori et nødvendig redskap for å organisere, fortolke og innlemme kunnskap.
Dette gjelder særlig i klinisk psykologi. En betydelig del av behandlingsforskningen bygge på studier av relativt rene diagnostiske grupper, for eksempel pasienter med kun depresjon eller kun angstlidelse.
I klinisk praksis er virkeligheten en annen. Kompleks komorbiditet er snarere regelen enn unntaket; epistemologiske studier viser konsekvent at majoriteten av pasienter som oppfyller kriteriene for én psykisk lidelse samtidig oppfyller kriteriene for minst én annen.
Denne kompleksiteten utfordrer forestillingen om at manualiserte behandlinger rettet mot isolerte diagnoser alene kan gi et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for praksis.
Data må tolkes
Samtidig vet vi relativt lite om hvorfor psykoterapi virker. Metaanalyser har lenge vist at ulike terapiretninger gjennomgående har sammenlignbare effekter. Dette fenomenet antyder at faktorer som til stadighet ligger utenfor vår forståelsesramme, er vel så avgjørende som spesifikke teknikker.
I mine øyne understreker dette behovet for bred og grundig teori, som kan bidra til å forklare slike fellesfaktorer og dere virkemåter.
Når psykologien ensidig søker legitimitet gjennom en snever naturvitenskapelig modell, risikerer faget å miste balansen. Spørsmål om subjektivitet, mening, relasjon og erfaring har tradisjonelt vært sentrale i psykologisk teori, men lar seg vanskelig operasjonalisere til rene målevariabler.
Poenget mitt er ikke at psykologien bør vende ryggen til empirisk forskning – tvert imot er empiriske metoder avgjørende for fagets utvikling. Men den empiriske kunnskapen trenger teoretiske rammer og begreper den kan tolkes gjennom, slik at kunnskapen kan integreres og bli klinisk anvendelig.
Hovmod for fall?
Empiriske funn er dessuten aldri teorinøytrale, og dette blir for meg ensbetydende med et stille krav om å overveie, kritisere og forvalte egen teoretiske grunnforståelse med omhu. Om teoriens viktighet undergraves, kan denne ansvarsoppgaven bli en vanskelig oppgave.
En moden vitenskap kjennetegnes ikke av teoretisk fravær, men av en kontinuerlig dialog mellom teori og empiri. Dersom psykologien reduserer seg selv til et rent teknologisk behandlingsfag, risikerer vi å miste grepet om psykologifagets kjerne, nemlig forsøket på å forstå menneskets indre liv.
I jaget etter effektivitet, under det pressende ønsket om å hjelpe flest mulig, og med en utvikling der metodene stadig raffineres, står hovmod for fall når vi stadig tillater en økende distanse mellom psykologifagets utøvelse og dets teoretiske anker.