Silje Schevig er en av dem som blir redd når jeg presenterer det hun kaller mine ideer om kjønn.
Det, sier hun, er fordi hun på nært hold har sett resultatene av min dårlige dømmekraft gjennom en samtale jeg skal ha hatt med en av mine tidligere klienter.
Hun forteller om Aleksander Linkowski. Han undergikk hormonbehandling og underlivskirurgi for å bli kvinne, og trodde det var det som var nødvendig for å bli akseptert. Jeg skal ha arrangert operasjonen med en kirurg i Thailand.
Linkowski fikk ikke hormoner via meg. Han hadde gjennom det hormontilskuddet han hadde fått av andre, hatt lang tid på å kjenne om de kroppslige forandringer var det rette for ham. Det er heller ikke slik at jeg arrangerer med kirurger i Thailand. Akkurat det gjør klientene selv.
Det er selvfølgelig veldig leit når noen flere år senere finner ut at de tok feil av seg selv, men jeg kan forsikre om at det både er svært sjelden, og at alle som ønsker å justere kjønnsorganene sine, står hardt på for å få det utført.
Det er på ingen måte gitt at for eksempel Linkowski, den gangen hadde latt seg overbevise om at han ikke var hva han oppfattet å være den gangen for mange år siden.
Alle «ideer» jeg har om kjønn, har jeg fått presentert av mennesker som opplever seg slik. Schevig henviser til en NRK-snutt der jeg forteller om syv utgaver jeg har møtt. De er terrenget, jeg har bare tegnet kartet. Senere er det av andre tegnet mange kart med langt flere utgaver av subjektive kjønnsoppfatninger.
Jeg har selvsagt ikke noe imot at gutter prøver kjoler og jenter lar dem henge i skapet. Barn har til alle tider lekt seg med kjønnsuttrykk. For noen er det imidlertid langt mer enn lek.
Hadde Schevig hatt erfaring på dette feltet, ville hun visst at noen barn fra tidlige tidspunkt i livet med full overbevisning og over år, sier at de faktisk er et annet kjønn enn tissen skulle tilsi.
Mange psykologer og psykiatere har gjennom lange tider forsøkt å endre slike barns oppfatning av seg selv, uten å lykkes, selv om normalitetskravet har vært aldri så massivt.
Schevigs bruk av «normal» er virkelig til å bli redd av. Det normale er at vi mennesker er utrolig mangfoldige både av utseende og selvoppfatning.
Schevigs anslag hva angår intersex, er ikke i samsvar med det terrenget personer med intersex-talent selv opererer med. Mer om dette er å finne på Organisation Intersex International Europe.
Om det er sjelden, veldig sjelden eller mindre sjelden, må det være en velsignelse for et uvanlig barn å få skolens bekreftelse på at vedkommende finnes.