Årlig fødes mellom 10 og 15 barn som intersex, noe som betyr at barnet ikke uten videre kan beskrives som gutt eller jente ved fødselen.
Av alle barn i Norge utgjør intersex-barn omtrent 0,02 prosent. Er det da hensiktsmessig å tilpasse skolens undervisning slik at alle barn får en forståelse av hvordan det er å være intersex, eller kan for mye undervisning skape unødvendig forvirring?
LES OGSÅ: Skal skolen la være å undervise om det uvanlige?
I en vanlig skoleklasse er sjansen for å finne et intersex-barn mikroskopisk, mens det vil være forventet å finne ett eller to barn som er homofile eller lesbiske.
Jeg mener det er viktig å lære barn at det er relativt vanlig å forelske seg i noen av samme kjønn eller begge kjønnene, at det er helt uproblematisk at en gutt kan like å gå i kjole og at en jente kan ha kort hår, uten at det betyr at de er et annet kjønn av den grunn. Men det er ikke det de lærer på skolen i dag.
Læreboken i naturfag, Solaris, skriver blant annet følgende til barn i 3. til 4. klasse:
«Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er, og hvordan du ser på deg selv. Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente, eller ikke vite helt. Du kan velge å bli kalt han, hun, eller hva du vil.
Babyer kan ikke fortelle om de føler seg som gutt eller jente. Legene bestemmer hvilket kjønn babyen har ved å se om de har jentetiss eller guttetiss.
Men klær, hårfrisyre, hva du leker med og hva du gjør kan vise hvilken kjønnsidentitet du har. Det kan vise om du føler deg som en gutt, en jente eller ingen av delene. Hva du viser, kan være likt eller forskjellig fra hvilket kjønn du har.».
Vi skal ikke la være å undervise om det unormale. Det jeg reagerer på er at vi normaliserer og alminneliggjør det unormale ved å si til barn at det nærmest er vanlig at kjønnsidentiteten deres er noe helt annet enn det Esben Esther Pirelli Benestad omtaler som «forplantningskjønn».
Benestad presenterer begrepet «uvanligkjønnete» og spør: «Hva er det med kjønn og kjønnsidentitet som er så farlig, at det beste er å late som uvanligkjønnete ikke finnes? Det kan bare de som er redde svare på».
Jeg er en av dem som blir redd når Benestad presenterer sine ideer. Det er fordi jeg på nært hold har sett resultatene av Benestads dårlige dømmekraft gjennom en samtale med en tidligere pasient.
Aleksander Linkowski ble som ung mobbet for sin manglende maskulinitet. Han undergikk hormonbehandling og underlivskirurgi for å bli kvinne, og trodde det var det som var nødvendig for å bli akseptert. Benestad arrangerte operasjonen med en kirurg i Thailand.
Nå angrer Aleksander og forteller meg at han egentlig bare hadde behov for at noen fortalte ham at han kan bli akseptert akkurat som han er.
Jeg tror at undervisningen om kjønnsidentitet i skolen kan være noe av årsaken til at antallet barn som er usikre på om de er født i feil kropp øker. Dette kan igjen bidra til ugjenopprettelig feilbehandling av barn og unge.
Om en feminin gutt eller maskulin jente begynner å tro de er av motsatt kjønn og omgivelsene ukritisk bekrefter barns opplevelse gjennom å endre navn og pronomen, så kan det lede dem over i et spor mot kjønnsdysfori; ubehag knyttet til manglende samsvar mellom «forplantningskjønn» og kjønnsidentitet, som igjen vil kunne skape store vansker for barna.
Kjønnsdysfori kan være en konsekvens av underliggende psykiske problemer som det er mulig å overse når oppmerksomheten kun er på «kjønnsidentitet». Et mer utforskende fokus på Aleksander Liknowskis vansker hadde kanskje hindret ham i å ta kjønnsskifteoperasjon.
I stedet for å ha så stort fokus på «uvanligkjønnete» og «kjønnsidentitet» så bør barn og unge få mer plass til å være og uttrykke seg akkurat så maskulint eller feminint som de til enhver tid føler seg. Dessuten bør de få psykologisk støtte mot den identiteten de er som et helt, sammensatt menneske.