30. september publiserte Aftenposten en ytring fra Kjetil Rolness, hvor han innledningsvis forteller at han for tiden leser en ny bok fra evolusjonsbiolog ved Universitetet i Oslo, Glenn-Peter Sætre.
Forrige uke kritiserte jeg Rolness’ ytring i en kommentar i Psykologisk.no. I kommentaren problematiserer jeg hvordan Rolness blander ulike problemstillinger, og hvordan han roter seg inn i en språkdebatt, ikke en biologidebatt.
I forlengelsen av min kommentar ble Sætre en ufrivillig tredjemann i ordvekslingen mellom Rolness og meg, og han måtte selv publisere et innlegg hos oss hvor han oppklarer misforståelser.
Derfor er det på sin plass å komme med en beklagelse.
Så: Til Glenn-Peter Sætre. Jeg beklager. Min opprinnelige kommentar var ikke ment som kritikk av hverken boken din eller forskningsfeltet ditt, eller ditt ståsted i diskusjonen om kjønn.
Sætre har rett
I sin kommentar kommer Sætre med en ryddig og velkommen oppklaring: Boka To kjønn (Kagge, 2023) er ikke et debattinnlegg i transdebatten.
Det er jeg enig i.
Derfor synes jeg også det var påfallende at Rolness bruker halve teksten sin på å ikke diskutere evolusjonsbiologi – som jo er det boken til Sætre handler om – men det som i praksis er politikken rundt transpersoner.
LES OGSÅ: Hoppe bukk med Kjetil Rolness
Sætre skriver: «[…] det er Rolness som plasserer boka i denne konteksten. Kjønnsidentitet, trans, juridisk kjønn – ingen slike sakskomplekser er tema for boka.»
Dette er for øvrig også gode eksempler på mitt poeng, nemlig at ordet kjønn handler om mer enn biologi. Men Sætre har selvfølgelig rett når han sier at kjønn handler om biologi.
Som jeg skriver i mitt opprinnelige innlegg: «Biologi spiller en rolle for definisjonen av kjønn.» Legg merke til at jeg mener det er naivt på å påstå at kjønn utelukkende handler om biologi. Det er derimot helt rimelig – og helt riktig – å si at kjønn også handler om biologi.
Vi må ikke misforstå biologer med vilje
På norsk er ordet «kjønn» en sekkebetegnelse som i det daglige omfatter en rekke aspekter. Derfor bør man ha tunga rett i munn når man diskuterer dette, og være tydelig på hva ved kjønn man snakker om.
Og Sætre er redelig og tydelig hele veien. Rolness, derimot, er ikke det.
Sætre påpeker at det er viktig å ikke underkommunisere eller trivialisere biologien, og det er jeg helt enig i. Vi som samfunn må tåle at også biologer får formidlet sitt forskningsfelt, uten at vi blander dette inn i mer eller mindre irrelevante sakskomplekser, som transdebatten.
Så trekker Sætre frem flere interessante aspekter om hvordan vi som art har utviklet en tokjønnet biologi. Dette er fascinerende lesing, og jeg er sikker på at Sætres bok gir en god og interessant fremstilling av vår evolusjonshistorie.
I sin kommentar skriver Sætre videre: «I biologien definerer vi hunn og hann etter kjønnscellenes størrelse og funksjon.»
Dette er helt riktig. Biologer er selvfølgelig avhengige av å bruke disse ordene for å kommunisere sine vitenskapelige funn og synspunkter. Og det er bare rimelig at de opererer med egne, faglige definisjoner som gjør det mulig å formidle forskningen effektivt.
Det er også hele poenget med språket vårt, og vi må gjøre vårt for ikke å misforstå biologer med vilje.
Så kan jeg legge til at jeg vet hvordan det er å komme fra et vitenskapelig felt hvor en rekke av våre faglige begreper brukes helt ulikt i dagligtalen. Jeg nevner i fleng: psykopat, traumer, gaslighting, dissosiasjon, «å være bipolar», multiple personality disorder.
Dropp transpolitikk i biologidebatten
Sætre skriver avslutningsvis: «Et hovedpoeng for Sundquist er at kjønn også handler om psykologi. […] Heller ikke psykologien kan forstås uavhengig av biologien og de biologiske kroppene den utspiller seg i.»
Helt riktig, og takk til Sætre som påpeker dette!
Nevropsykologi er et enormt og fascinerende forskningsfelt, og jeg dekker støtt nevropsykologisk forskning i jobben min.
Jeg blir stadig forbløffet over funnene fra dette feltet. Sætre er sikkert også enig med meg når jeg sier at det foreløpig er enormt mye vi ikke vet om hvordan biologien og psykologien henger sammen.
Nylig klarte vi for første gang å kartlegge alle nevronene i hjernen til bananfluelarver. Det er et stykke igjen før vi klarer det samme med mennesker – sannsynligvis skjer det ikke i vår levetid.
I fremtiden håper jeg vi kan ha ryddige og kunnskapsbaserte debatter om DNA, ursuppa (for et herlig ord!), kjønnsceller og kjønnet befruktning, uten å samtidig kaste transpersoner og ikke-binære under bussen.