4. oktober publiserte Psykologisk.no en kommentar der jeg kritiserer Kjetil Rolness’ innlegg i Aftenposten. Han valgte å svare på sin egen Facebook-side, og innlegget følger en kjent oppskrift:
Trekke ut enkeltsetninger det er lett å argumentere mot, hoppe bukk over hovedpoenget, og argumentere mot argumenter som ikke finnes i den opprinnelige teksten.
Dette gir underholdende lesing. Spesielt intellektuelt redelig er det riktignok ikke.
Språkdebatten Rolness ikke tar i
Det første Rolness ikke svarer på, er hvorfor jeg mener det er naivt å påstå at kjønn utelukkende handler om biologi. Det er fordi det ikke er en biologidebatt vi har her. Det er en språkdebatt. Det unnlater Rolness beleilig nok å nevne.
I stedet skriver Rolness:
«Nei, utfordringen er [at] Sundqvist ikke har lest boka til Sætre.»
Nei, utfordringen er at jeg diskuterer språk, og Rolness diskuterer hvorvidt det er lov å snakke høyt om biologi. (Det er Sundquist med U, forresten).
På dette punktet har Sætre blitt en ufrivillig tredjemann i denne utvekslingen. Jeg kommer derfor ikke til å referere til han mer. Hva Sætre selv mener om ordet kjønn, får han argumentere for på egen hånd.
Hvem bestemmer språket?
Rolness insinuerer i Facebook-innlegget sitt at jeg på en eller annen måte mener det er galt å påpeke biologiske fakta.
Hadde Rolness gitt en ærlig fremstilling av innlegget mitt, ville han i stedet skrevet at jeg også påpeker biologiske fakta. Som jeg skriver er biologien klar, alle vet hva den går ut på, og alle er enige om den.
Det jeg er uenig med Rolness i, er ikke hva biologien sier, eller hvorvidt det er lov til å snakke om biologi. Det jeg er uenig med Rolness i, er konklusjonen hans om hva ordet «kjønn» skal bety, etter at han har lest seg opp på biologien.
For – og jeg kan ikke få sagt dette mange nok ganger – det er ikke biologi vi diskuterer her. Det er språk. Kanskje Rolness snart er vågal nok til å ta denne debatten.
For når Rolness sier at det bare finnes to kjønn, er det nettopp en definisjon av ordet kjønn han forsøker å lande. Men det er ikke sånn språket vårt fungerer.
Slik vi i praksis bruker ordet «kjønn» – det vi forstår og tenker på når dette ordet dukker opp – er det ordet kjønn betyr.
Og å påstå at ordet kjønn kun skal handle om biologi og bare biologi, blir for kronglete til at det er nyttig i hverdagen. Men hvorfor det?
Den kronglete definisjonen
Jo, fordi vi bruker språk for å orientere oss om virkeligheten, og for å kommunisere vår egen virkelighetsoppfatning med andre.
Dersom biologi er det eneste som skal ligge til grunn for definisjonen av ordet kjønn, kan vi i praksis ikke orientere oss om andres kjønn før vi har fått en klar oversikt over deres biologiske sammensetning.
Når du ser en mann i kassa på Kiwi, konkluderer kognisjonen din umiddelbart at: «Det er en mann.» Men hvis mannen bak kassa er en transmann, og vi skal gå etter en ren biologisk definisjon av kjønn, er den umiddelbare konklusjonen din feil.
Da må du stoppe og tenke: «Vent, jeg kan ikke fastslå denne personens kjønn før jeg har sett en fødselsattest, eller en DNA-prøve med denne persons kjønnskromosomer.» Og før du har fått denne informasjonen, må du forholde deg til alle du møter som noe mer eller mindre kjønnløst.
Dette er en svært ineffektiv bruk av våre kognitive ressurser. De fleste av oss vil helst slippe å tenke på hva slags biologisk fundament som ligger til grunn for hver bidige person vi møter på gata. Vi ønsker bare å gjøre kjappe, mentale konklusjoner og fortsette med dagen vår.
Og språket er her for å hjelpe oss med det. Da er det også lettere å tenke at en transmann er en mann, for i de fleste tilfeller vet du ikke at han er trans før du lærer mer om han. Kanskje får du aldri vite det, men du tenker fortsatt at han er mann.
Å snakke til magefølelsen
Disse kjappe konklusjonene vi gjør om andres kjønn, er ikke basert på biologi. De er basert på psykologi.
Derfor er det en bedre bruk av språket vårt, at ordet «kjønn» tar høyde for hvordan vi psykologisk tolker kjønn. Faktisk er det allerede sånn språket vårt fungerer. Og det er knotete å gå over til den definisjonen av kjønn som Rolness argumenterer for at vi bør bruke.
Derfor kommer vi heller aldri til å bytte til en ren biologisk definisjon av kjønn når vi snakker om kjønn i det daglige. Sannsynligvis.
Så hvorfor mener folk som Rolness at en ren to-kjønn-definisjon er mer fornuftig? Det er fordi dette er argumentasjon som snakker til magefølelsen. Det høres liksom bare riktig ut. Biologien er jo tross alt rett der, og den er enstydig. Det er bare sunn fornuft.
Først når man tenker over de logiske implikasjonene av å følge en ren, biologisk definisjon av kjønn, innser man hvor tungvint og upraktisk det er i hverdagen.
Hadde Rolness faktisk kommet med konkrete eksempler på hvorfor en biologisk definisjon av kjønn er nyttigere og mer effektiv, hadde vi hatt en langt mer interessant diskusjon her.
Smått virkelighetsfornektende
I argumentet mitt om at kjønn også påvirker kulturen vår – og i forlengelsen av det hvordan vi orienterer oss rundt kjønn som sosiale vesener – skriver Rolness at menn i Skottland går med kilt.
Gratulerer, Rolness. Du fant en annen kjønnsnorm.
Det mest tvilsomme – og det mest interessante – punktet til Rolness, kommer likevel til slutt.
Jeg skriver at kjønnsinkongruens som en mental tilstand er godt dokumentert i psykologisk forskning, hvorpå Rolness svarer:
«Nei. At noen få mennesker subjektivt opplever å tilhøre et annet kjønn enn sitt biologiske kjønn, betyr ikke [at] de – eller noen andre – har et «indre» kjønn. Snarere har denne høyst uvitenskapelige trosforestillingen bidratt til å skape opplevelsen av kjønnsinkongruens, og det stadig mer utbredte ønsket om å medisinere eller operere sin friske kropp.»
Dette svaret er avslørende på mange måter. Først og fremst viser det at Rolness må avfeie en hel vitenskapelig gren for at virkelighetsoppfatningen hans skal gå opp.
Det er et godt eksempel på bekreftelsesbias. Det er en vanlig tankefelle som gjør at vi tar til oss informasjon som bekrefter det vi allerede tror på, og avviser informasjon som forteller oss noe annet.
Det betyr ikke at Rolness har rett. Uavhengig av hva Rolness mener, er kjønnsinkongruens godt dokumentert i psykologisk forskning.
Vi har nok studier, over mange nok år, til å være rimelige sikre på at kjønnsinkongruens er reelt. Å påstå noe annet blir for simpelt for min del – og smått virkelighetsfornektende.
Hvem er egentlig uvitenskapelig her?
Jeg har heller ikke snakket om et «indre» kjønn. Det jeg sier, og som Rolness også unnlater å nevne, er at vår psykologiske opplevelse av kjønnet vårt, veier tyngre for livet enn vårt biologiske utgangspunkt.
Fordi – som jeg skrev i forrige innlegg, og som Rolness heller aldri nevner – vi trenger psykologi for å forholde oss til kjønnet vårt. En person uten psykologi er også ute av stand til å vite hva slags kjønn de har, og hva dette kjønnet betyr.
Og det mest talende: Rolness mener vi skaper kjønnsinkongruens. Jeg har ikke sett en eneste empirisk studie som kan fastslå at kjønnsinkongruens er noe vi skaper. Vis meg gjerne forskning på dette, og jeg skal ettergå metodene som er brukt.
Snarere er svaret jeg har plukket opp fra studier og forskningsmiljøet, det samme svaret som de fleste forskere kommer med: Vi vet ikke hvorfor noen erfarer kjønnsinkongruens, på samme måte som at vi ikke vet hvorfor noen er homofile, eller venstrehendte, eller får autoimmune sykdommer.
Vi trenger mer forskning.
Så er det et definisjonsspørsmål om en person med kjønnsinkongruens – og som følge av dette lider av alvorlig depresjon, skam og selvmordstanker – har en «frisk kropp». Jeg mener de ikke har det, eller rettere sagt: Jeg mener dette er en tilstand det er verdt å behandle for de det gjelder, så disse menneskene får bedre liv.
Men Rolness ser ut til å foretrekke en virkelighet hvor vi ikke forholder oss til folks psykologiske realitet, så han mener nok noe annet.
Inntil videre bør vi likevel forholde oss til at verden og språket vårt er som det er.
Og da er det endelige spørsmålet – som Rolness heller ikke trekker frem i Facebook-innlegget sitt: Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til at transpersoner og ikke-binære eksisterer?