Jeg har fra sidelinjen fulgt med på den såkalte transdebatten en god stund nå.
LES OGSÅ: Hoppe bukk med Kjetil Rolness
For utenforstående fremstilles dette gjerne som to leire i en evig ordkrig; de «kjønnskritiske» på ene siden, som argumenterer for at kjønn handler om biologi og bare biologi, og «transaktivistene» på den andre siden, som argumenterer for en rausere bruk av kjønnsbegrepet.
Personlig synes jeg dette er en barnslig forenkling av det som egentlig er en sammensatt (og unødvendig betent) tematikk. Men det er særlig et argument jeg finner påfallende fra den kjønnskritiske leiren:
Det finnes bare to kjønn.
Det biologiske utgangspunktet
Argumentet ble sist slept frem i søkelyset av Kjetil Rolness i en kommentar i Aftenposten forrige helg, hvor han innledningsvis (mellom liksom-moderne ord som mindblowing) slår fast at: «Det finnes kun to kjønn. Kjønn er medfødt. Og du kan ikke bytte kjønn.»
Rolness viser i kronikken til professor i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo, Glenn-Peter Sætre, som har gitt ut boka To kjønn (Kagge forlag, 2023). Jeg har ikke selv lest Sætres bok, men Rolness siterer han på følgende:
«Det det snakkes om, er jo ikke kjønn. Du kan ikke bytte kjønn. Kjønnet er du født med, og det må man forholde seg til.»
Og Rolness er ikke den eneste som har lagt frem dette argumentet. Den nå omdiskuterte, britiske forfatteren J. K. Rowling har i podkast-serien The Witch Trials of J. K. Rowling også påstått at å være kvinne vil si «å produsere de store kjønnscellene», altså eggcellene.
Jeg vil slå fast én ting før jeg går videre: Jeg mener ikke at hverken Rolness eller Sætre tar helt feil, når de sier at kjønn er biologisk forankret. Biologi spiller en rolle for definisjonen av kjønn. Og jeg opplever heller ikke at den andre siden av debatten, de som ofte stemples som «transaktivister», er uenige i dette.
Vi kan alle biologien. XX-kromosomer fører (ved normal utvikling) til de store kjønnscellene, livmor, eggstokk og så videre. XY-kromosomer fører (ved normal utvikling) til de små kjønnscellene, testikler, sædledere, og så videre. Og både sædceller og eggceller må til for å lage et nytt menneske.
Dette er virkeligheten, og dette lærte vi i 4. klasse på barneskolen.
Ingen ærlige mennesker i denne debatten påstår at dette ikke er sant.
Den innviklede språkdebatten
Utfordringen her er at den siden som Rolness og Sætre ser ut til å representere, påpeker at kjønn kun handler om biologi. Argumentet er i beste fall naivt. I verste fall frarøver det sårt etterlengtet livskvalitet til transpersoner og ikke-binære som er avhengige av nødvendig helsehjelp for å få bukt med betydelig psykologisk ubehag.
For det både Rolness og Sætre roter seg inn i her, er ikke et spørsmål om biologi. Det er et spørsmål om språk. Når Sætre skriver at: «Det det snakkes om, er ikke kjønn», er det primært en språkdebatt han tar opp, ikke en biologidebatt (igjen, biologien er alle enige om, dette kan virkelig ikke understrekes nok).
Legg merke til at Sætre bruker nettopp ordet «snakkes». Også Rolness bruker ordet «snakke» i kronikktittelen. Det det egentlig handler om her, er ikke hva biologien sier. Det handler om hvordan vi skal snakke om kjønn.
Ord som «kvinne» og «mann» er nettopp det, ord. De betyr det vi som kultur er enige om at de skal bety.
Så hva skal ordet kjønn bety? Ifølge Rolness – og i forlengelsen av han også Sætre – handler ordet kun om ditt biologiske kromosomutgangspunkt. Du er født sånn, det er din endelige dom, det er ingenting du kan gjøre noe med. Men er dette hele bildet? Er dette alt ordet kjønn betyr?
Det den andre siden av debatten siden mener, som jeg ofte opplever at de «kjønnskritiske» avfeier uten egentlig å argumentere imot, er at kjønn handler om mer enn biologien. Det handler om hvordan livet ditt arter seg, det handler om hvordan folk behandler deg, det handler om hvilke forventninger folk har til hvem du er.
Og det handler om hvordan du oppfatter deg selv.
Den psykologiske kjønnsopplevelsen
Man kan si at ordet kjønn bare handler om biologi, og at alle disse andre punktene handler om konsekvensene av biologien. Greit nok, men i hverdagen er denne kjønnsdefinisjonen lite nyttig, og heller ikke en særlig effektiv bruk av språket vårt.
For hvordan vet du egentlig hva slags kjønn en annen, tilfeldig person har? For eksempel hun som sitter ved siden av deg på bussen på vei hjem fra jobb?
Du ser det, naturligvis. Du ser det på håret hennes, på ansiktsformen, på kroppen og klærne hun bruker. Du trenger ikke inspisere kjønnsorganene hennes eller ta blodprøver for å kartlegge kromosomene (hvor mange av oss har i det hele tatt sjekket ut kjønnskromosomene sine hos fastlegen?).
Du trekker konklusjoner om denne kvinnens kjønn, ikke basert på dyp biologisk innsikt, men på dine egne sosialpsykologiske vurderinger.
I den sosiale hverdagen er det ikke hva slags kjemisk-biologisk sammensetning du har som veier tyngst. I hverdagen er det hvordan kjønnet ditt oppfattes av deg selv, og hvordan det oppfattes av andre, som i størst grad påvirker deg. Det er den virkeligheten vi forholder oss til og orienterer oss i.
For kjønn har også en psykologisk komponent. Faktisk er det slik at alt vi mennesker er i stand til å oppfatte, alt vi filtrerer gjennom kognisjonen vår – bevisst eller underbevisst – har en psykologisk komponent.
Du har ditt biologiske kjønnsutgangspunkt. Og så har du psykologien din, som tolker, vurderer, oppfatter og konkluderer rundt ditt biologiske kjønnsutgangpunkt – og som tolker, vurderer, oppfatter og konkluderer rundt alle andres kjønn, for den saks skyld.
Og vår psykologiske oppfatning av kjønnet vårt, har på mange måter en større betydning for livene våre enn vårt konkrete biologiske utgangspunkt. En person som mangler psykologi – altså en person som i praksis er hjernedød – vil være rivende likegyldig til sitt eget kjønn.
Resten av oss, derimot, er ikke det.
Når biologien og psykologien krasjer
For de fleste er forholdet mellom ens biologiske kjønnsutgangspunkt, og ens psykologiske oppfatning av ens eget kjønn, nokså uproblematisk.
Jeg kan ta meg selv som eksempel: Jeg er født med XY-kromosomer (dette vet jeg riktignok ikke, ettersom jeg aldri har tatt blodprøver for å bekrefte at de er der, men jeg kan være rimelig sikker), og jeg oppfatter meg selv som mann. De fleste i befolkningen er i samme bås som meg – biologien og psykologien samsvarer.
Men det er ikke tilfellet for alle. Noen har en annen psykologisk oppfatning av sitt eget kjønn enn det biologien deres tilsier. Dette kalles kjønnsinkongruens, og de det gjelder beskriver vi gjerne som transpersoner og ikke-binære.
Her ser vi også at kjønnsinkongruens henger sammen med ens biologiske utgangpunkt, men først når vi tar høyde for psykologien. Det er når biologien og psykologien krasjer at kjønnsinkongruens oppstår.
De «kjønnskritiske» argumenterer ofte for at disse menneskene føler at de er et annet kjønn enn det de er, men personlig synes jeg dette er å bagatellisere hva det vil si å erfare kjønnsinkongruens. Å være trans eller ikke-binære handler om mer enn følelser; det handler om hvem du er, det handler om hvilken identitet og selvopplevelse som er forankret innerst i psykologien din.
Dette er ikke uvitenskapelige argumenter, som de kjønnskritiske også påstår fra tid til annen. At kjønnsinkongruens eksisterer, er godt dokumentert i psykologisk forskning, og det er inkludert som en helsetilstand i både ICD-10 og ICD-11, som er behandlingsmanualene vi følger i Norge.
Tallene varierer noe, men dette ser ut til å gjelde om lag 0,5 prosent av befolkningen. Dette er også en sannhet om kjønn, og det er ikke noe som forsvinner av seg selv om vi bare dropper å lære barn at transpersoner eksisterer før de er myndige.
Kjønnet i samfunnet
Man kan selvfølgelig mene sitt om hvordan psykologer og kjønnsforskere har kommet frem til den psykologiske tilstanden kjønnsinkongruens. Psykologisk forskning, i motsetning til biologien, handler tross alt om å operasjonalisere indre, mentale prosesser til noe som er målbart og objektivt.
Dette gjøres for eksempel ved intervjuer eller spørreskjemaer. Man spør folk hvordan de oppfatter ulike ting, og basert på svarene forsøker man å trekke informerte, kunnskapsbaserte slutninger. Og fra denne forskningen vet vi at et lite mindretall av befolkningen oppfatter lite eller ingen samsvar mellom ens biologiske kjønn og ens psykologiske opplevelse av eget kjønn.
Kjønnsinkongruens er riktignok ikke noe som opptar biologisk forskning, så vidt jeg vet. Så hvorfor biologer skal mene noe om hva kjønnsinkongruens dreier seg om, stiller jeg meg smått undrende til.
Det biologien også overser, og som jeg heller aldri har sett Rolness trekke frem i sine argumenter, er at vi har skapt en hel kultur rundt kjønn. At det i hovedsak er kvinner som går i skjørt, har for eksempel ingenting med biologien å gjøre – dette er kulturelle normer vi som samfunn har laget rundt våre biologiske utgangspunkt.
Det samme gjelder for øvrig kjønnsfordelte garderober. At menn bruker en garderobe og kvinner en annen, er et resultat av hvordan vi som kultur ser på offentlig nakenhet og skiftning av klær.
Jeg argumenterer ikke for at dette er en praksis som bør endres, bare at dette ikke først og fremst er en biologisk problemstilling, men en kulturell en.
Og det er nettopp dette – det sosialpsykologiske ved kulturen vår – transtematikken faktisk handler om.
Hvordan skal vi som samfunn forholde oss til at noen mennesker ikke opplever at biologien og psykologien samsvarer? Skal vi bruke de pronomenene som disse menneskene foretrekker? Skal vi la dem bruke garderobene de selv føler seg komfortable i? Skal vi gi dem den nødvendige helsehjelpen slik at disse menneskene får lindret svært belastende psykologisk ubehag?
Skal vi som samfunn bidra til å fremme transpersoners og ikke-binæres livskvalitet, eller skal vi frarøve dem dette gjennom diskriminering, bagatellisering av opplevelsene deres, og en vedvarende insistering på at kjønn kun handler om biologi og ikke noe mer?
De vide kjønnsrollene
Spørsmål som dette – spørsmål som handler identitet og kultur – har en tendens til å fyre opp alle forsvarsmekanismene våre.
Det er lite vi føler behov for å forsvare i like stor grad som vår egen identitet og virkelighetsoppfatning. Dette har også flere tiår med psykologisk forskning lært oss, og vi ser det for eksempel i visse feministiske miljøer, hvor cis-kvinner opplever at deres egen identitet som kvinne trues av transkvinner, som har andre erfaringer og andre veier inn i det sosiale kvinnelivet.
Det betyr ikke at forsvarsmekanismene våre er gode argumenter for diskriminering. For la oss være ærlige: Å forsøke å frarøve transpersoner (og ikke-binære) retten til å være nettopp transpersoner (og ikke-binære) – å forsøke å dytte dem tilbake til det sosiale kjønnet de kom fra – er diskriminering.
Dette ødelegger livskvaliteten deres. Dette øker selvmordsraten deres. Dette tar fra dem muligheten til å være den de er. Er det virkelig et sånt samfunn vi vil ha, hvor vi tillater at dette skjer?
I sin kronikk skriver Rolness avslutningsvis at vi trenger vide nok kjønnsroller for å akseptere både det maskuline og feminine, uavhengig av kjønn. Dette er jeg grunnleggende sett enig i, men det jeg lurer på, er hvordan dette i praksis skal se ut?
Hva betyr det å ha vide nok kjønnsroller? Skal de være vide nok til at ikke-binære får bruke «de/dem»-pronomen? Skal de være vide nok at personer med kjønnsinkongruens får den kjønnsbekreftende behandlingen de selv etterspør?
Eller skal den bare være såpass vid at det er greit å være en feminin mann, men ikke en transkvinne?
Og til slutt: Kjønnsbekreftende behandling, som jo er et eksisterende behandlingstilbud for transpersoner og ikke-binære, er også biologi. At vi kan gi folk testosteron- og østrogentilskudd, og at vi gjennom kirurgiske inngrep kan endre på kjønnsuttrykket deres, er et resultat av nettopp kunnskapen vår om biologi.
En transkropp er også en menneskekropp. En transkropp har også en biologi. Spør du meg er det temmelig logisk at en transkropp også bør være med i definisjonen av kjønn, siden disse menneskene tross alt finnes der ute i verden.