Redaksjonssjefen skal ha ros for at han er ærlig på at han ikke har lest boka. Alt han vet om den er basert på en rosende bokomtale i Aftenposten, signert Kjetil Rolness. Det skal godt gjøres at en bokomtale by proxy, som Sundquists tekst må kunne sies å være, blir særlig treffsikker. Det kunne derfor vært fristende å skrive et bitende sarkastisk tilsvar hvor jeg tegner Sundquist som en latterlig Don Quijote-liknende figur, som fryktløst gyver løs på stråmenn og innbilte drager. Jeg skal nøye meg med foregående setning og heller oppklare hva boka faktisk handler om.
Boka To kjønn er ikke et debattinnlegg i transdebatten. Dette kommer klart frem i Rolness bokomtale i Aftenposten, og det er Rolness som plasserer boka i denne konteksten. Kjønnsidentitet, trans, juridisk kjønn – ingen slike sakskomplekser er tema for boka. I forordet nevner jeg riktignok kort at det pågår debatter i krysningsfeltet kjønn, medisin og samfunn, at disse er interessante og viktige, men at min bok handler om biologi.
Du kan lese Sundquist sitt svar til Sætre her.
To kjønn handler nærmere bestemt om naturvitenskapens fortelling om kjønn og formering gjennom fire milliarder år. Den er en bok om evolusjon. Bokas første del tar for seg livets opprinnelse. Hvordan molekyler med evnen til å formere seg – slik DNA-molekylet fortsatt har – bar på kimen til liv, nettopp på grunn av denne formeringsevnen.
Formering og arv med modifikasjon er selve grunnlaget for naturens mest kreative prosess: evolusjon ved naturlig utvalg. Over et tidsrom, som er vanskelig å gripe med vår (evolverte) hjerne, resulterte denne prosessen etter hvert i de første selvgående cellene. I boka presenterer jeg dessuten teorier om at etterkommere av disse eldste molekylene som formerte seg i ursuppa – altså før de første levende organismene så dagens lys – fortsatt er blant oss i form av virus og virusliknende elementer.
I bokas andre del tar jeg for meg evolusjonen av kjønnet formering. Dette er måten vi mennesker formerer oss på – befruktning mellom kjønnsceller fra to genetisk ulike individer. Vi er ikke alene om å formere oss på den måten. Den er den mest utbredte formen for formering blant dyr, planter, sopp, alger og flere andre organismegrupper, men ikke hos bakterier eller de såkalte arkebakteriene.
Hvordan og hvorfor overtok kjønnet formering for måten bakteriene gjør det på? Det er dette som har gitt boka dens undertittel «evolusjonens største gåte». Bakterienes ukjønnede formering er nemlig ekstremt mye mer effektiv enn de greiene vi holder på med. Få temaer innen evolusjonsbiologi har blitt heftigere diskutert eller forårsaket mer grubling og teoriutvikling.
Jeg forsøker å lose leseren gjennom denne jungelen av ideer og hvor forskningsfronten står i dag. Den nyeste og mest lovende teorien er også den mest spektakulære: kjønnet formering kan rett og slett være evolusjonære justeringer av en viral spredingsstrategi som vi har arvet fra et virus som angrep og tok permanent bolig i en av våre tidlige forgjengere.
Kjønnet formering må ha utviklet seg over et relativt kort evolusjonært tidsrom for knapt to milliarder år siden. Konsekvensene det fikk er vanskelig å overdrive. Rekombinasjon og systematisk utveksling av genetisk materiale mellom genetisk ulike individer, prosesser som følger med formeringsformen, satte evolusjonen i et nytt og tyngre gir. Forgreningsprosessen i livets tre skjøt fart og flercellet liv så etter hvert dagens lys. Bokas tredje del tar for seg artsdannelsesprosesser og hvordan de er uløselig knyttet til kjønnet formering gjennom evolusjonen av forplantningsbarrierer.
Gitt det enorme biologiske mangfoldet vi observerer i dag og som har utspilt seg gjennom evolusjonshistorien, er det påfallende lite kjønnsmangfold å spore. I hvert fall når vi zoomer inn på selve befruktningen og de grunnleggende molekylære og cellulære prosessene som skjer i den forbindelse.
Hos de aller fleste flercellede organismer skjer befruktningen mellom ulike kjønnsceller. Når kjønnscellene er ulike forekommer de alltid i to varianter: store og små – aldri fler, intet spekter eller mellomformer. Dette er svært interessant – rent vitenskapelig – og grundig behandlet i boka.
I biologien definerer vi hunn og hann etter kjønnscellenes størrelse og funksjon. Denne slående dualismen er tema for bokas fjerde og siste del og har gitt boka dens tittel – To kjønn. Kjønnscellene er åpenbart ikke det eneste som skiller kjønnene, men andre kjønnsforskjeller kan i stor grad forstås som sekundære evolusjonære konsekvenser av forplantningsstrategiene som følger av kjønnscellenes ulike størrelse og funksjon i befruktningen.
Et av hovedpoengene i Sundquists tekst er at kjønn er mer enn bare biologi. Det har han nok helt rett i. Likevel, å underkommunisere biologien eller å relativisere den til noe trivielt og ubetydelig er en større intellektuell feilslutning.
Et hovedpoeng for Sundquist er at kjønn også handler om psykologi. For encellede, men kjønnede gjærsopp og dinoflagellater stemmer neppe det. I vår egen gren av evolusjonstreet derimot, utviklet våre forgjengere etter hvert et nervesystem og til slutt en stor og kompleks hjerne hvor psykologiske prosesser utspiller seg. Heller ikke psykologien kan forstås uavhengig av biologien og de biologiske kroppene den utspiller seg i. Det skulle vært interessant å lese hva Sundquist tenker etter å ha lest boka.
Dette innlegget ble skrevet før Psykologisk.no publiserte Sundquists andre innlegg i debatten, publisert lørdag 7. oktober, der han påpeker at Sætre har «blitt en ufrivillig tredjemann i denne utvekslingen.».