Dagens debatt om kjønn og transpersoner er verken lett eller behagelig. Men den behøver ikke å være så vanskelig og ufruktbar som redaksjonssjefen i Psykologisk.no, Jonas Sundquist, legger opp til. Jeg har aldri sett noen bruke så mange ord på å stoppe en debatt om reelle og viktige konflikter og dilemmaer.
Gjennom tre lange innlegg i sitt eget medium (her, her og her) har han kraftig kritisert min lørdagsspalte i Aftenposten om kjønn og biologi, som tok utgangspunkt i biologiprofessor Glenn-Peter Sætres bok «To kjønn».
Selv har jeg bare respondert med et Facebook-innlegg. Det er en grunn til at jeg hittil har takket nei til tilbud om tilsvar. Jeg leter fortsatt etter et saklig og relevant argument i Sundquists skriverier. Det jeg derimot finner, er stråmenn (nei, jeg har ikke sagt at kjønn bare handler biologi), selvfølgeligheter (ja, som sosiolog vet jeg at kjønn også er kultur) og alvorlige anklager om å «frarøve transpersoner sårt etterlengtet livskvalitet», «ta fra dem muligheten til å være den de er», og kanskje også bidra til å «øke selvmordsraten deres».
Det er ganske drøy kost. Men vi som har observert transdebatten de senere årene, blir ikke overrasket. Selv om det er litt nedslående å lese på et nettsted man trodde var seriøst og forskningsbasert.
Jonas Sundquist virker ikke å ha noe spesiell faglig innsikt på kjønnsfeltet. Men han liker å fastslå hva som er sant og usant. Jeg noterer blant annet dette fra hans siste innlegg, etter Sætres tilsvar:
«I sin kommentar skriver Sætre videre: «I biologien definerer vi hunn og hann etter kjønnscellenes størrelse og funksjon.» Dette er helt riktig.»
Biologiprofessoren kan altså puste lettet ut. Han har ikke fullstendig misforstått sitt eget fag.
Men jeg vet ikke om Sætre er like beroliget av hvordan hans tilsvar blir lest og brukt av Sundquist. Redaksjonssjefen hadde ikke lest Sætres bok da han skrev sitt første innlegg. Og jeg lurer på om han har lest mer enn halve teksten min (selv om den var kort).
La meg forsøke å rydde litt opp, med utgangspunkt i denne passasjen i hans siste innlegg:
«I sin kommentar kommer Sætre med en ryddig og velkommen oppklaring: Boka «To kjønn» (Kagge, 2023) er ikke et debattinnlegg i transdebatten. Det er jeg enig i. Derfor synes jeg også det var påfallende at Rolness bruker halve teksten sin på å ikke diskutere evolusjonsbiologi – som jo er det boken til Sætre handler om – men det som i praksis er politikken rundt transpersoner.»
Dette er en underlig slutning, av minst fire grunner.
Hva har biologen Sætre sagt i kjønnsdebatten?
1. Den «ryddige og velkomne oppklaringen» sto allerede i min egen tekst. Noe også Sætre påpekte i sitt innlegg: «To kjønn er ikke et debattinnlegg i transdebatten. Dette kommer klart frem i Rolness bokomtale i Aftenposten, og det er Rolness som plasserer boka i denne konteksten.»
2. Å plassere en bok i en aktuell, politisk kontekst, er nettopp det man pleier å gjøre i en lørdagsspalte i en dagsavis. Det ville vært langt mer «påfallende» å bruke en slik spalteplass til en naturfaglig diskusjon. Sundquist tror – eller ønsker å tro – at han har lest en bokanmeldelse.
3. Sætre har behov for å presisere hva boken handler om, og ikke handler om. Det har jeg forståelse for. Men har han noe imot at boken plasseres i denne konteksten, noe man lett kan få inntrykk av, gjennom Sundquists utlegning? Nei, Sætre delte spalten på Facebook, men denne kommentaren: «Særdeles rosende omtale av boka mi, To kjønn, satt inn i konteksten av kjønnsdebatten, signert Kjetil Rolness. Dette var gøy å lese!»
4. Det som imidlertid er påfallende, er at Sundquist fullstendig ser bort fra hva som var kilden for det jeg skrev om kjønnsdebatten: Glenn-Peter Sætre selv. Som ikke bare er professor og forfatter, men en debattant som flere ganger har ytret seg i egne kronikker og andres podkaster. I spalten siterte jeg utførlig noe av det han har sagt: «Det det snakkes om, er jo ikke kjønn. Du kan ikke bytte kjønn. Kjønnet er du født med, og det må man forholde seg til. Noen vil oppleve kjønnsdysfori, føle ubehag over sin egen kjønnede kropp og ønske å endre uttrykket, eller leve mer som en av motsatt kjønn. Men vi må ikke slutte å snakke sant om hva kjønn er. Det vi kaller kjønnsidentitet, er noe annet enn kjønn.»
Sætre ser to negative konsekvenser av den nye kjønnsideologien. Når for eksempel «kvinne» blir noe som enhver kan være, og selvsagte ytringer stemples som problematiske eller til og med hatefulle, vil folk føle at språket er tatt fra dem. Det kan føre til frustrasjon og sinne mot transpersoner i stedet for mot de som forfekter ideene. «Jeg tror det veldig fort går ut over de som nytalen var ment å beskytte.»
Snever biologi og tung moralisme
Her er det nok å ta tak i, men Sundquist ser en annen vei og gir inntrykk av at det er jeg som «blander ulike problemstillinger» og «roter meg inn i en språkdebatt», når det faktisk er Sætre som forsøker å rydde opp i rotet som andre fagfolk har skapt med sine påstander om «mange kjønn», at «kjønn er et spekter», eller at «kjønnet ditt er det bare du bare du selv som kan vite».
Sundquist ser i det hele tatt ikke ut til å skjønne biologens poeng: «Sætre påpeker at det er viktig å ikke underkommunisere eller trivialisere biologien, og det er jeg helt enig i. Vi som samfunn må tåle at også biologer får formidlet sitt forskningsfelt, uten at vi blander dette inn i mer eller mindre irrelevante sakskomplekser, som transdebatten.»
Sætre vil selvsagt være enig i at transdebatten er irrelevant for den 3,5 milliarder gamle historien han forteller i boken. Men han og legen Henrik Vogt har i tre Aftenposten-kronikker (her, her og her) skarpt kritisert hvordan biologisk uholdbare teorier om kjønn skaper problemer og konflikter. For eksempel når personer født som menn skal delta i kvinneidrett, eller ha tilgang til rom reservert kvinner (garderober, toaletter, fengsler og så videre).
Sætre og Vogt mener at omskrivingen av kjønnsbegrepene er et resultat av transaktivisme, en identitetspolitisk kamp som også kan ha bidratt til den store økningen av unge med kjønnsinkongruens som ønsker kroppsendrende behandling. Biologen og legen advarer mot «en massiv medikalisering av friske kropper».
Dette er debatten som Sundquist i tre kommentarer har avfeid som irrelevant og skadelig. I siste innlegg ender han opp med en kuriøs blanding av snever biologi og tung moralisme:
«I fremtiden håper jeg vi kan ha ryddige og kunnskapsbaserte debatter om DNA, ursuppa (for et herlig ord!), kjønnsceller og kjønnet befruktning, uten å samtidig kaste transpersoner og ikke-binære under bussen.»
Dette er dobbelt absurd. Det er jo ikke DNA eller andre biologiske fakta vi diskuterer, eller trenger å diskutere. Og den kjønnsdebatten vi har, og må ha, blir ikke ryddig og kunnskapsbasert så lenge man grunnløst beskylder meningsmotstandere for å ville sårbare personer vondt.
Jeg forsøkte i min spalte å påpeke at biologisk kunnskap kan virke frigjørende for transpersoner, mens ideen om kjønnsidentitet, eller et «indre kjønn», kan fungere motsatt. Dette heller ikke noe jeg har funnet på selv, men hentet fra intervjuer med angrende transpersoner, som svenske Emelie Köhler eller «Tomine» som begge har blitt intervjuet av NRK.
Dette er et av de mange paradoksene vi kan diskutere, om vi ønsker en åpen og opplyst debatt om kjønn og transpersoner. Dette burde Psykologisk.no bidra til, i stedet for å publisere misforståtte og avsporende innlegg fra egen redaksjon.
LES ALLE INNLEGGENE I DEBATTEN HER:
Å påstå at kjønn utelukkende handler om biologi, er i beste fall naivt