Da jeg tok dette opp med legene, bagatelliserte de det nesten konsekvent. De så på medikamentene utelukkende som et gode. Personlighetsforandringen vi så hos barna, gjorde meg svært bekymret. I de tilfellene vi trappet ned medikamentene til barnet, kunne foreldrene komme med utsagn som «nå har vi fått gutten vår tilbake».
Medikamentene opprettholdt problemene, heller enn å løse dem
Jeg var i utgangspunktet ikke negativ til medikamentbruk da jeg gikk ut av studiet, men slike erfaringer fikk meg tidlig til å skjønne at det ikke var bra for barna. Som student, og på senere kurs, lærte jeg at når det gjaldt ADHD, var Ritalin med på å gjenopprette en kjemisk ubalanse i hjernen.
Det ble sagt at hvis et barn reagerte positivt på Ritalin, hadde det ADHD. Effekten av medikamentet ble et bevis på tilstanden. Dette vet jeg jo nå at overhodet ikke stemmer, men myten lever i beste velgående fremdeles.
Jeg stilte store spørsmål ved medisineringen av barna, men da jeg etter hvert begynte å jobbe med voksne, gikk spørsmålene over til vantro. Jeg kunne ikke fatte at man kunne tro at piller skulle hjelpe folk med de problemene de kom med. Problemene var ofte livsbetinget: De handlet om belastende hendelser, vanskeligheter i relasjoner eller andre kontekstuelle faktorer. Jo visst kunne biologi spille inn; vi er også en fysisk kropp, men medikamentene var uansett bare symptomdempere og gjorde ingenting med årsaken til problemene. Slik sett ble medikamentene med på å opprettholde problemene heller enn å løse dem.
Det som kanskje opprørte meg enda mer, var at det virket ikke som om noen brydde seg om all medikamentbruken. Fagfolk virket både resignert og handlingslammet overfor denne praksisen, som bare skjedde med den største selvfølge. Jeg hadde på den tida lite kunnskap om problemene med medikamentbruk når det gjaldt omfang og virkning, men min sunne fornuft fortalte meg at dette umulig kunne være bra.
Skadelig bruk av psykofarmaka
I dag vet jeg at medikamentbruk har blitt et verdensomspennende problem; man kan gå så langt som å kalle det en folkehelsekatastrofe. Professor, dr.med. og tidligere direktør av Det Nordiske Cochrane Center, Peter C. Gøtzsche, skriver i et innlegg på Dagens medisin (2017) at bruk av psykofarmaka anslås å være den tredje hyppigste dødsårsaken etter hjertesykdommer og kreft.
Mytene om hvordan psykofarmaka virker, lever i beste velgående. De er skapt av legemiddelindustrien med ledende psykiatere som nyttige budbringere. Til tross for omfattende dokumentasjon på at den biologiske psykiatri med medikamenter som løsning har sviktet, skrives det med uforminsket kraft ut medikamenter til stadig flere diagnoser. Når pasientene ikke har nytte av medikamentene, blir løsningen ofte å øke dosen eller at flere preparater legges til.
Plagsomme virkninger behandles med atter nye medikamenter, som igjen gir nye plagsomme virkninger. Til slutt vet man ikke hvilke av pasientens problemer som kommer av medikamentbruk, og hva som er de opprinnelige problemene. I tillegg til Gøtzsche har vitenskapsjournalisten Robert Whitaker (2010) og psykiaterne Peter Breggin (2013) og Joanna Moncrieff (2008, 2020) gjort imponerende arbeid for å dokumentere den skadelige medikamentbruken.
Whitaker driver nettstedet Mad in America, som har filialer over hele verden, også i Norge (Mad in Norway). Nettverket International Institute for Psychiatric Drug Withdrawal (IIPDW) jobber systematisk for å spre kunnskap om nedtrappingsprosesser og skadelig bruk av psykofarmaka. Medlemmer av dette nettverket har vært pådrivere for utgivelsen av en omfattende veileder for hvordan man snakker med pasienter om nedtrapping i Storbritannia (Guy et al., 2019).
Problemene med nedtrapping
Å kritisere legemiddelbruk er risikofylt fordi det er sterke økonomiske interesser for å opprettholde dagens praksis, både innen industrien og blant psykiatere og andre fagfolk. Flere og flere tar imidlertid til motmæle, og det er en voksende bevegelse som jobber for å opprette tilbud med medikamentfri hjelp. Her har Norge vært et foregangsland.
I tillegg er det nå økt oppmerksomhet på problemene med nedtrapping. Den omfattende medisineringen som har foregått over årtier, har ført til at svært mange mennesker har blitt avhengige av medikamenter, og får alvorlige problemer ved nedtrapping. Medikamentene har ført og fører til mye skade, men å slutte med dem blir tilsvarende vanskelig.
De fleste leger har ikke kunnskap om hvordan man skal trappe ned på en trygg måte. Pasienter opplever dermed å få det verre, noe som igjen fører til enda flere medikamenter. Kunnskap om nedtrapping vil være et av de viktigste områdene legene må oppdatere seg på i årene fremover. Slik kan de hjelpe de mange menneskene som har blitt satt på psykofarmaka uten å bli informert om skadelige langtidsvirkninger.
Kilder:
Breggin, P.R. (2013). Psychiatric Drug Withdrawal. A Guide for Prescribers, Therapists,
Patients, and their Families. Springer Publishing Company.
Guy, A., Davies J. & Rizq, R. (red.) (2019). Guidance for Psychological Therapists:
Enabling conversations with clients taking or withdrawing from prescribed psychiatric
drugs. APPG for Prescribed Drug Dependence.
Moncrieff, J. (2008). The myth of the chemical cure: A critique of psychiatric drug
treatment. Palgrave Macmillan. PCCS Books.
Moncrieff, J. (2020). A straight talking introduction to psychiatric drugs. The truth
about how they work and how to come off them. PCCS Books.
Whitaker, R. (2010). Anatomy of an Epidemic: Magic Bullets, Psychiatric Drugs, and
the Astonishing Rise of Mental Illness in America. Crown (Random House).