Han skriver i sitt tilsvar til oss at «det er bedre at enkelte foreldre med urette fratas sitt lille barn ved adopsjon enn at ett alvorlig nødlidende barn ikke skal få hjelp».
Med andre ord: det er bedre at lille Nina med urett fratas sine foreldre ved adopsjon enn at Lars, som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, ikke får hjelp.
Dette er vi så grunnleggende uenig i at vi ser oss nødt til å begrunne våre synspunkter på nytt. Intensjonen om å hjelpe barn i nød rettferdiggjør ikke brudd med grunnleggende rettsprinsipper og menneskerettigheter til andre barn og foreldre.
Et godt prinsipp i teorien – men ikke i praksis
La oss bare understreke at vi er helt enige i at barn utsatt for alvorlig omsorgssvikt må tas under offentlig omsorg og komme i trygghet. Noe annet ville være uetisk og ufaglig.
I enkelte tilfeller vil adopsjon også være tilrådelig, nettopp av de årsaker Smith skisserer. Noen foreldre er varig ute av stand til å ha omsorgen for barn, andre familier trenger midlertidig at barnet blir tatt under omsorg.
I en tenkt verden der omsorgssvikt av ulike grader tydelig kan påvises med stor grad av treffsikkerhet, kunne man kanskje forstå Smiths standpunkt. Og teoretisk kan man kanskje det, sette opp «falske positive» og «falske negative» i ulike bokser og tenke det er bedre med flere «falske positive» enn å ikke finne barn som lever under omsorgssvikt.
Men vi må ikke glemme at det er faktiske barn og familier vi snakker om her, ikke en teoretisk øvelse. Som vi skrev i vårt forrige tilsvar, er ikke treffsikkerheten så god som vi liker å tro. Det er heller ikke alltid enighet om hva som er god nok og ikke god nok omsorg.
Med Smith sin tilnærming risikerer man å plassere flere barn, men uten å finne de barna som faktisk har behov for det og er utsatt for omsorgssvikt.
Hver sak må forstås individuelt
I vår praksis møter vi på alle mulige problemstillinger når det gjelder de yngste barna. Det er lille Ole på tre måneder der det oppdages ribbeinsbrudd som (foreløpig) ikke kan forklares med en medisinsk årsak. Mor og far har ingen kjent voldshistorie, ingen rusvansker eller psykiske vansker, men er i arbeid og har to velfungerende barn fra før.
Det er Torleif på 12 dager som blir akuttplassert på grunn av bekymringer grunnet foreldrenes historie med rus og vold og det legges til grunn at de ikke er i stand til å ta vare på ham.
Det er Nina på fire måneder der det igangsettes veiledning til mor fordi et Senter for familie og barn er alvorlig bekymret for mors samspill og omsorgsevne.
Hver eneste sak må forstås individuelt, uten distraksjoner fra generelle «handlingsprinsipp» som Smith forfekter. Hver eneste sak handler om livene til barn og foreldre.
Hvilke foreldre skal bli fratatt barna fordi andre ikke tar vare på sine?
Vi må ta innover oss at i mange av disse sakene er usikkerhetsmomentene mange, kompetansen svak, rettssikkerheten dårlig, ressursene få og hjelpetiltakene mangelfulle.
Det er derfor ikke bare faglig og menneskerettslig uholdbart å forfekte et slikt syn som Smith gjør, men også et perspektiv som er med på å demonisere barneverntjenesten som noen som «tar barn» for sikkerhets skyld.
Hva verre er, det er til betydelig skade for familiene som vil utsettes for denne uretten.
For hvor mange barn mener Smith at vi kan leve med å ta uriktig ut av hjemmet – for så å bli bortadoptert – for at vi skal klare å fange opp lille Torgeir, som faktisk er utsatt for reell og alvorlig omsorgssvikt?
Hvilke foreldre er det som må finne seg i at ens lille blir bortadoptert på uriktig grunnlag, av hensyn til vårt ønske om å redde barn i nød? Hvem er disse «enkelte foreldrene» som må akseptere at familielivet med urette ofres, fordi andre foreldre utsetter sine barn for alvorlig omsorgssvikt?
Nye handlingsprinsipp hjelper ikke
Og hvem er disse barna som skal få sine familiebånd for alltid brutt, fordi vi ikke har gode nok måter å utrede, forstå eller hjelpe familier på?
Er det Ole, der det i ettertid viser seg at ribbeinsbruddene skyldes en sjelden, medisinsk tilstand? Der foreldrene er dypt fortvilet både over guttens tilstand, men også over å bli mistenkt for vold mot sin lille baby.
Er det Torleif, der det viser seg at til tross for mors og fars historie og risikofaktorer, så er de gode omsorgspersoner for sin lille baby?
Eller er det den unge mammaen til Nina, som viste seg å ha fødselsdepresjon med behov for hjelp og støtte, ikke evalueringer, uvirksom veiledning og en misoppfatning om at hennes fungering her og nå er et uttrykk for dårlig omsorgsevne?
Lanseringer av nye handlingsprinsipp i barnevernet hjelper ikke barn. Hjelp hjelper barn.
Vi er enige om at praksisen ikke kan fortsette
Vi er enige i at barn er de som lider mest når omsorgssvikt ikke oppdages og barnet ikke hjelpes. Vi må nok dessverre også erkjenne at vi som samfunn aldri vil være i stand til å ha stor nok treffsikkerhet i våre vurderinger som gjør at vi kan oppdage og redde alle barn som har behov for det.
Men det blir ikke bedre av at vi senker terskelen for omsorgsovertakelse og adopsjon, og slik godtar at noen foreldre med urette fratas sitt lille barn.
Praksisen kan ikke fortsette som før, der er vi enige med Smith, men vi må lete etter andre løsninger enn det Smith tar til orde for.
Bedre ledelse og lavere arbeidsbelastning
Først og fremst må vi jobbe for å få til god og virksom hjelp til familier som innebærer opplevd støtte, hjelp og omsorg, tro på egne ferdigheter, hjelp med økonomi og sosioøkonomiske belastninger. Ikke veiing og måling av samspillsferdigheter, vurderinger av mikrosamspill og blikkontakt og detaljmålinger av barn og foreldre i vanskelige og sårbare situasjoner.
Dernest må vi kontrollere makten bedre, styrke rettssikkerheten, og sikre at feil i større grad fanges opp, korrigeres og gir kilde til viktig læring.
Vi må også ansvarliggjøre andre deler av tjenesteapparatet, slik at det blir slutt på urettmessige bekymringsmeldinger og urimelig overlast på barnevernsansatte som blir sittende med saksbehandlinger, undersøkelser og oppgaver som burde ha blitt håndtert av andre.
Et prinsipp i strid med menneskerettighetene
Ikke minst må vi sikre at de ansatte får den kompetanse, støtte og veiledning som trengs for å stå i vanskelige saker, vurdere kompliserte saker og styrke evnen til å ta rasjonelle beslutninger.
Da trengs bedre ledelse, større organisatoriske endringer og en arbeidshverdag som er levelig for de ansattes del. Barn er ikke tjent med utslitte barnevernsansatte og stadige utskiftninger.
Et handlingsprinsipp i strid med faglig, menneskerettslig og erfaringsbasert kunnskap, er i alle fall ikke veien å gå.
