Sigmund Freuds spekulasjoner omkring barn-foreldre-relasjoner var trolig farget av hans personlige erfaringer fra barndommen. Sentralt i diskusjonen står spørsmålet om hvilken rolle infantil seksualitet spiller for personlighetsdannelsen.
Freud og freudianerne fremhevet spesielt betydningen av barnets seksuelle drifter, mens den andre psykoanalytiske skoleretningen vektla ikke seksualenergiens verdi.
De betonte heller «selvet» som den primære faktor i den genetiske psykodynamikken. Blant disse var Alfred Adler, Karen Horney, Erich Fromm og Harry Stack Sullivan.
I opposisjon til de to strømningene som var dominerende på Freuds tid, kom teorien om objektrelasjoner som i sin tid gav inspirasjon til John Bowlbys moderne tilknytningsteori.
Freuds «offisielle» posisjon
Det har vært hevdet at det som Freud rev ut av sitt psykiske liv, også kom bort fra hans tenkning og satte begrensninger i hans offisielle posisjon, som samlet seg om farskomplekset.
Denne påstanden har sin bakgrunn i Hans Loewalds distinksjon mellom Freuds «offisielle» og «uoffisielle» posisjon.
Freuds offisielle modell er velkjent for de fleste; den kom først til uttrykk i 1895 i forbindelse med utgivelsen av Project for a scientific psychology. Her er det det farsorienterte realitetsbegrepet som dominerer.
Det lille barnet får etter hvert en motsetningsfylt relasjon til faren ettersom det til å begynne med (i den «orale fasen») er innesluttet i et vellystig forhold til moren. Faren må ta kraftgrep for å få det bevisste hos barnet til å dominere det ubevisste; det kognitive til å dominere det affektive.
Han må bryte opp barnets relasjon til «brystmoren» og tvinge det til å la realistisk tenkning dominere fantasitenkningen. I farens realitetsforståelse er virkeligheten fiendtligsinnet, og egos viktigste funksjon er å beskytte psyken mot farer.
Løsningen kommer først når barnet, under trussel om å bli kastrert, gir avkall på sitt sensuelle forhold til moren og som erstatning identifiserer seg med faren og dermed oppnår tilfredsstillende spenningsreduksjon.
Det konkrete – ikke det abstrakte
Muligens fordi Freud var så forpliktet til logos og kritisk tenkning, fryktet han spedbarnets forening med moren.
Hans manglende evne til å forstå pre-Ødipale fenomener henger trolig sammen med at han ikke klarte å forestille seg en subjektiv følelse av noe som er uendelig eller grenseløst.
Denne «oseaniske» – grenseløse – følelsen fremstod for Freud som mystisisme; en bok som var like lukket for ham som all musikalsk opplevelse også var.
Freuds paradigmekrise
Omkring 1920 begynner Freud å innse at modellen basert på spenningsreduksjon var i en paradigmekrise. Han erkjenner at økt spenning i seg selv kan være lystbetont og at denne mekanismen vil bestride lystprinsippet forbundet med spenningsreduksjon som jo var et fundament i den offisielle teorien.
Denne forståelsen leder frem til Freuds uoffisielle posisjon som han ikke maktet å utarbeide i særlig detalj. Problemet med den offisielle modellen var at den ville føre til en uholdbar konklusjon.
Freud (1924) hadde måttet innse tilstedeværelsen av lystbetonte spenninger og ubehagelige spenningsreduksjoner. Hvis barnets psykologiske vekst skulle være basert på spenningsreduksjon, ville det innebære at utvikling er en smertefull prosess.
I stedet for å foreta en større revisjon av teorien, forsøker Freud å løse noen mindre problemer forbundet med den opprinnelige tilnærmingsmåten. Han føyer til noe om seksualdriftens utvikling og lar det lille jentebarnet også få ta del i Ødipus komplekset, om enn ikke helt på lik linje med den lille gutten.
Ideer om det feminine
Freud hadde helt fra barndommen av et vanskelig forhold til sin mor. Da Amalie døde i 1930, 95 år gammel, var Sigmund i forbausende grad følelsesmessig uberørt og var ikke engang til stede ved bisettelsen. Det har vært tolket som uttrykk for en underliggende følelse av fiendtlighet overfor henne.
Uansett, morens død fikk betydning for Freuds videre teoriutvikling. Han følte seg nå mer fri til å granske den kvinnelige psykologi og seksualitet.
Men Freuds ideer om det feminine, som kunne ha ført til en videreutvikling av hans uoffisielle posisjon hvis han hadde gått videre, var ukorrekte og fremstår i dag som svært umoderne.
Et uttrykk for gynefobi
Freud erkjente omsider at den pre-Ødipale utviklingen er den samme for jenter som for gutter. Det opprinnelige kjærlighetsobjektet for begge kjønn er moren.
Likevel ble utviklingsveien for jenter antatt å være vanskeligere enn for gutter, ettersom den lille jenta i Freuds begrepsverden må overføre sin seksuelle satsing til en person av motsatt kjønn.
Av den grunn mente Freud at jenters utvikling er mer sårbar eller ustabil. Han hevdet for eksempel at jentebarnet bærer mer nag overfor brystmoren for at hun ikke har sørget for nok tilfredsstillelse, enn tilfellet er for guttebarnet.
Et annet uttrykk for Freuds gynefobi finner vi i hans feilaktige forestilling om at klitoris er underordnet penis med hensyn til størrelse og antall nerveforbindelser.
Blind for betingelser
Slik Freud så det, er det hos begge kjønn en vrede mot brystmoren fordi hun ikke har gitt barnet nok tilfredsstillelse. Dette sinnet, knyttet til en umettelighetsfølelse, er ifølge Freud et instinktmessig uttrykk.
Dette instinktive sinnet ble antatt å være uavhengig av kvaliteten på barns omsorgserfaringer og utelukker muligheten for at forskjeller i oppvekstbetingelser kan ha særlig betydning for deres utvikling.
Vi ser at Freud, som har vært kalt en sinnets biolog, ikke bryr seg mye om erfaringens betydning og ser bort fra at «god nok» omsorg kan tenkes å gi barnet grunnleggende tillit.
Selv-teori
For psykiatere som ikke kunne slutte seg til Freuds teori om seksualenergiens altoverveiende betydning, stod utviklingsprosessen i for seg fortsatt helt sentralt.
Likevel spilte ikke barnets biologiske forutsetninger noen viktig og samlende rolle i personlighetsutviklingen for disse analytikerne. De la i stedet vekt på faktorer som det emosjonelle klimaet i familien og i hvilken grad foreldre støtter opp under barnets selvstendighet.
Foreldrenes uttrykk for fiendtlighet, frykt, overbeskyttelse eller manglende støtte ble antatt å ha en lammende effekt på barnets personlighetsutvikling. Det er som om man innen denne tradisjonen hadde glemt at det lille barnet har biologiske predisposisjoner som også er av betydning for dets psykologiske utvikling.
Barndommens biologi er uten betydning?
Den sentrale antakelsen er at barnet ikke har noen medfødte behov som strukturerer personens utvikling. I stedet finner det sted en modning av ferdigheter som muliggjør nye reaksjoner på miljømessige utfordringer.
Etter hvert som barnet lærer nye ferdigheter, oppfatter det omgivelsene annerledes, noe som igjen fører til at omsorgspersonen svarer barnet på en annen måte.
Det er en posisjon der betydningen av barndommens evolusjon er vurdert til null, biologiske predisposisjoner er uten betydning og barnets introduksjon til en sosial verden i hovedsak er betinget av det emosjonelle klimaet i familien.
Mytefortellingen
Jeg hevdet i boken Refleksjoner omkring barns utvikling at den psykoanalytiske tilnærmingsmåten til forståelse av barns tilknytning er en mytefortelling.
Som vi har sett kommer beretningen i to versjoner; den som er representert ved psykoanalytikere som vektlegger betydningen av barnets seksualenergi, og den som er fremmet av ambassadører for teorien om selvets utvikling uavhengig av biologi.
Hvorfor kalle det en myte? I en forstand er en myte en fortelling som levendegjør et sagn om en betydningsfull hendelse. I en annen betydning er det en uriktig fremstilling som av mange regnes for sannhet.
La gå at Freud laget en fortelling etter sagnet om den greske kong Oidipus ment som et billedlig uttrykk for en tanke. Det er verre at tanken er blitt trodd å medføre sannhet.
Problemet er at mytefortellingen stiller opp en motsetning mellom arv og miljø: Freud og freudianerne vektla biologiske drifter; mens selvteoretikerne betonte den altoverveiende betydning av det emosjonelle klimaet i barnets omgivelser.
Ut av uføret
John Bowlby, en britisk psykiater innenfor objektrelasjonsteori, fant veien ut av dette uføret i boken Attachment and loss (1969). Dette ble grunnlaget for moderne tilknytningsteori.
Forskjellige tilknytningsmønstre, trygg, utrygg eller desorganisert, blir forstått som ulike disposisjoner utviklet for å fremme overlevelse under bestemte oppvekstbetingelser.
Små barn er differensielt sårbare i og med at noen individer, på godt eller vondt, er mer påvirkelige enn andre, enten miljøpåvirkningene innebærer risiko eller beskyttelse. Denne posisjonen tar avstand fra dogmet om at barnets utvikling er bestemt på forhånd av biologiske drifter eller gitte miljømessige omstendigheter.
Erfaringer, oppvekst og biologi har betydning
Barns tilknytningsstrategier, som representerer ulike tilpasninger til gitte omstendigheter og situasjoner, innebærer sårbarhet og gjenhentingsevne som et bærende prinsipp i forståelsen av barns utvikling.
Barns utvikling kan ikke forutsies alene ut fra deres tilknytningstrygghet. De kan være mer eller mindre sårbare på grunnlag av den tidligere tilknytningsstatusen, men kvaliteten på omsorgen vil virke inn på hvorvidt gjenhenting er mulig eller ikke.
Man må alltid vurdere betydningen av de begivenheter som ligger mellom tidlig tilknytning og det senere utviklingsmessige utfallet.
Kilder
Bowlby, J (1969). Attachment and loss: bd. 1. Attachment. New York: Basic Books.
Freud, S (1895). Project for a scientific psychology. Standard Edition 1: 283–398.
Freud, S. (1924). The economic problem of masochism. Standard Edition 19, 155–172.
Smith, L. (2021). Refleksjoner omkring barns utvikling. Oslo: Gyldendal.
Whitebook (2017). Freud: An intellectual biography. Cambridge: Cambridge University Press.
Whitebook (2004). Hans Loewald: a radical conservative. International Journal of Psychoanalysis, 85, 97–115.
Winnicott, D.W. (1965). The maturational processes and the facilitating environment: Studies in the theory of emotional development. New York: International Universities Press.