Vi har en frihet å forvalte. Vi har et liv innvevd i andres. Vi er meningsskapere, på godt og vondt. Og vi er kropper som igjen er del av naturen på denne kloden. Disse sidene ved våre liv trenger også sin refleksjon og sin utforskning. Eksistensiell psykologi tilbyr en slik refleksjon.
Eksistensiell psykologi tar utgangspunkt i det fellesmenneskelige. Den er et produkt av en litt annen tid. Selv om den også har enda eldre idéhistoriske røtter, så fikk den for alvor aktualitet i etterkrigstiden. En periode preget både av ettertanke over de totalitære bevegelsenes konformisme. Og en periode for en ny start. En global start. Hvor hensynet til den enkeltes menneskeverd måtte bli ukrenkelig. Hvor menneskerettigheter skulle bli et felles etos.
Vi kan ikke vende tilbake til en annen tidsepoke. Men vi må gjenfinne et språk for det fellesmenneskelige og eksistensielle. Det er et språk som går på tvers, ikke bare av kategorier som vellykket, friskt og sykt, men også av ideologiske tendenser.
Eksistens og psykologi
Når min egen vei inn i eksistensiell tenkning begynte? Kanskje da jeg i tenårene leste Erich Fromms Om kjærlighet. Og ikke lenge etter gav meg i kast med Sartres Eksistensialisme er humanisme. Men like mye da jeg leste Camus, Milan Kundera og Kurt Vonnegut, hørte Jim Morrison og The Doors, Pink Floyds Dark Side of the Moon, og så filmene til David Lynch og Lars von Trier. Noe var nytt, noe var allerede begynt å bli halvgammelt den gang på 80-tallet. Men jeg fornemmet at det handlet om noe viktig.
Jeg trengte litt tid på valget om å bli psykolog, og var innom filosofi ved Universitetet i Bergen og forfatterstudiet i Bø før beslutningen var endelig. To lærere og veiledere innen eksistensfilosofi ble spesielt viktige for meg: Hans Skjervheim og Bjørn Holgernes. De hjalp meg med å finne min måte å forstå Heidegger, Sartre og Nietzsches tenkning.
Etter noe tid som praktiserende psykolog innså jeg at jeg ville tilbake til den eksistensielle tenkningen. Ethvert større tema i psykoterapi har en eksistensiell side. Den eksistensielle tenkningen kom til å bli det analytiske perspektivet i min doktorgradsavhandling «Individet og den meningsbærende andre». Og de som kjenner mine tidligere bøker, har fått med at det eksistensielle perspektivet på psykologien er en rød tråd. Nå er tiden inne for å la den eksistensielle psykologien få bli tema i seg selv.
Hva vil det dypest sett si å leve et menneskeliv? Er det noen grunnleggende erfaringer som er felles for alle mennesker? Og hvordan er det i så fall disse virker på oss?
Eksistensiell psykologi har røtter i filosofi, kunst og litteratur. Etter andre verdenskrig begynte eksistensiell tenkning også å bli en egen tradisjon innenfor psykoterapi og psykologi. Tradisjonen var i nær kontakt med filosofene som på denne tiden begynte å utvikle eksistensialisme og andre former for eksistensfilosofi. Til slutt ser vi på hvordan eksistensiell psykologi arter seg som fagfelt i dag, med bidragsytere både fra psykoterapi og psykologisk grunnforskning.
Eksistens og psykologi
Hva kjennetegner menneskets eksistens? Noe av svaret ligger allerede i spørsmålet. Vi er dem som stiller denne type spørsmål. Vi mennesker er vesener som undrer oss både om hvem vi er, hvordan vi er, hvorfor vi er til og hva som er riktig å gjøre.
På denne måten har vi en annen måte å være til på enn steiner og gasspartikler, planter og trær, hunder og aper. Selv om vi ligner atskillig på både hunder og aper. De har også en bevissthet. De har en verden med mye som engasjerer dem. De har medvesener de bryr seg om og setter pris på. Det som er spesielt med oss, er noe som kommer i tillegg. Vi undrer oss. Vi har språk og snakker sammen om det som undrer oss. Vi skaper hele tiden nye måter å forstå oss selv, hverandre og verden vi lever i.
Eksistensiell psykologi undersøker hvilken rolle det har for hvordan vi føler, tenker og handler at vi er oppmerksomme (og uoppmerksomme) på livets eksistensielle grunnanliggender.
En praktisk form psykologi
Det kan være ubehagelig å bli oppmerksom på eksistensielle anliggender. Du får en påminnelse om at det er lidelse i livet; at vi bare er omgitt av en tynn hinne som skiller både oss og dem vi elsker fra døden, at hvert valg vi gjør også er å gi slipp på en mulighet, at det å gi finne nye veier i livet innebærer å gi slipp på trygge mønstre, at vi er fullstendig avhengige av andres vennlighet og kjærlighet for å ikke bli isolert, og samtidig iblant må trosse de andre for å kunne tre frem, og bli oss selv.
Eksistensiell psykologi utforsker således livets tragiske dimensjon. Men langt fra bare det. Sann menneskelig vekst forutsetter at vi blir oppmerksomme på de eksistensielle grunnanliggendene. Å bli oppmerksom på at du en gang skal dø, forteller deg også noe viktig om hva dødens motsetning – livet – er. Store livsvalg, og brudd med det vante og trygge, kan vekke angst og trang til å trekke deg vekk. Og det kan fylle deg med følelse av handlekraft, styrke og retning.
Eksistensiell psykologi er også en praktisk form psykologi. Den handler om hvordan vi kan både overleve – og til og med vokse, ja, kanskje blomstre – midt i det sammensurium av katastrofe og fest som et menneskeliv er. Eksistensiell psykologi handler om hvordan vi transformeres når vi erkjenner spenningsfeltene vi alltid lever i – mellom fortvilelse og håp, trygghetssøken og mot, fellesskap og selvstendighet. Når vi kan romme og akseptere disse motsetningene og paradoksene i livene våre, blir vi helere og sterkere. Vi lever rikere. Og da slett ikke alltid behagelige liv. Men det åpner muligheter for meningsfulle liv.
Eksistensiell psykologi bringer med erfaringer, innsikter og begreper fra eksistensiell psykoterapi. I og med at jeg selv arbeider som psykoterapeut, og har gjort det i et kvart århundre, så vil dette nødvendigvis også prege min inngang til tema- og eksempelvalg. Mens eksistensiell psykoterapi først og fremst har til hensikt å hjelpe mennesker med deres livsproblem gjennom en veldig spesifikk form for samtale, så peker eksistensiell psykologi videre.
Eksistensiell psykologi er utforskning av menneskelivets eksistensielle anliggender, både i helse og i uhelse. Eksistensiell psykologi har mange anvendelsesområder. Den er relevant for alt arbeid hvor en møter mennesker som strever med eksistensielle dilemma, både som enkeltindivid og som grupper og samfunn. Og den er relevant for alle som er opptatt av å forstå sitt eget liv i dybden.
Førstepersonsperspektivet
Eksistensiell psykologi og fenomenologi er uløselig knyttet til hverandre. Fenomenologi er studiet av hvordan fenomener i verden fremtrer for oss. Fenomenologien tar sikte på å utforske og forstå den konkrete, levde erfaringen til mennesker. Eksistensiell psykologi forsøker å forstå det grunnleggende menneskelige med utgangspunkt i førstepersonsperspektiv.
Det er kun gjennom førstepersonsperspektivet at det blir meningsfullt å snakke om eksistensielle grunnanliggender. Rent utenfra betraktet er døden en triviell begivenhet. Et hjerte slutter å slå, energiomsetningen i en hjerne stopper opp, prosessene som gjør tanker, følelser og forestillinger mulig, opphører.
Førstepersonsperspektivet lar oss forstå fenomeners mening.
Dialog med mennesker, enten det er gjennom forskningsintervju, studier av litteratur og kunst, eller terapisamtaler, står i en særstilling når det gjelder å forstå menneskers eksistensielle situasjon i dybden. Førstepersonsperspektivet lar oss forstå fenomeners mening. Denne innsikten kan vi ta med oss for å forstå hvordan for eksempel grupper av mennesker reagerer når de blir eksponert for inntrykk som har med døden å gjøre.
Men forskning på grupper av mennesker, og med eksperimentelle og statistiske metoder, er også svært viktig for utforskning av eksistensielle grunnanliggender. Gjennom dette «tredjepersonsperspektivet» kan vi få systematisk kunnskap om måter å reagere på som vi ikke så lett hadde fått gjennom samtaler alene. Vi kan finne mønstre i måter mennesker forholder seg til sine grunnanliggender på som den enkelte oftest ikke har mulighet til å reflektere over og erkjenne.