Noen bøker forandrer livet ditt. De treffer noe i deg, og flytter grensene for tankene dine. De viser deg at du ikke er alene, og lærer deg å forstå andre. De får deg til se verden.

Jeg var på slutten av videregående skole da jeg kom over Om kjærlighet i bokhyllen til en venn. Tittelen vekket min nysgjerrighet, og noen dager senere hadde jeg slukt boken på gutterommet. Erich Fromms tanker gjorde inntrykk. Han var ikke redd for å ta tak i de store spørsmålene: Hva vil det si å være menneske? Hva er viktig i dette livet? Hvordan bør vi leve, og elske? Fromm skrev om menneskets natur, om kjærligheten og meningen med livet. Han forente terapeutiske innsikter med kritiske samtidsdiagnoser. Da gikk det opp for meg at også psykologien kan romme de viktige menneskelige spørsmålene – og to år senere begynte jeg å studere psykologi på universitetet.

Jeg er ikke den eneste som har latt seg inspirere av Om kjærlighet. Da The Art of Loving – som boken heter på originalspråket – kom ut i 1956, fikk den raskt lesere over hele verden. Ved årtusenskiftet hadde den solgt mer enn 25 millioner eksemplarer, på over tretti språk.

Hva er det med denne boken som har truffet så mange?

Brøt med Frankfurterskolen

Erich Fromm (1900–1980) var en av de store intellektuelle i det forrige århundrets offentlighet.¹ Han arbeidet som psykolog, psykoanalytiker og filosof, og markerte seg dessuten som samfunnskritiker og politisk aktivist. Hans oppskrift for hvordan etterkrigstidens destruktive krefter kunne stanses, var å spre en universell humanisme. Det menneskeheten trengte for å bli spart for en ny katastrofe, var kjærlighet.

Erich Seligman Fromm ble født 23. mars 1900, i den tyske byen Frankfurt am Main. Han vokste opp i en ortodoks jødisk familie. Faren var vinhandler, men kom fra en slekt med flere fremstående rabbinere. 13 år gammel begynte Erich Fromm med daglige studier av Talmud og jødiske tenkere. Den dype interessen for etikk og menneskets natur skulle følge ham resten av livet. Som 18-åring begynte han å studere jus på Universitetet i Frankfurt, men gav seg etter to semestre. Han flyttet til Heidelberg, hvor han studerte psykologi, sosiologi og filosofi. Senere gikk han i psykoanalyse, og utdannet seg til psykoanalytiker i Berlin.

Da han i 1929 ble ansatt ved Institutt for sosialforskning i Frankfurt, fikk han kollegaer som Max Horkheimer og Theodor Adorno. Den såkalte Frankfurterskolen forsøkte å anvende Karl Marx’ ideer for å kunne forstå den moderne verden, og utviklet det som i dag går under betegnelsen ”kritisk teori”. Erich Fromm ble ansatt for å bidra med psykoanalytiske studier av det moderne kapitalistiske samfunnet, og han arbeidet med å forene Freuds psykoanalyse og Marx’ samfunnsøkonomiske teorier.

Dette var en viktig intellektuell periode for Fromm. Han utviklet ideer som skulle danne grunnlaget for hans senere bøker – ikke bare søkte han å beskrive de psykologiske drivkreftene i individet, men prøvde dessuten å forstå hvordan individet blir formet av samfunnet. Fromm reviderte Freuds teori om at det er de seksuelle driftene som former utviklingen av vår voksne personlighet, og formulerte et begrep om «sosial karakter» – for å beskrive hvordan sosiale og økonomiske strukturer former menneskers ulike væremåter. Fromm hadde et mer optimistisk menneskesyn enn Adorno og Horkheimer, og kom på kant med både dem og folk i psykoanalytiske kretser. Men selv om han brøt med Frankfurterskolen og emigrerte til USA i 1934, bidro Fromm til å flytte instituttet til USA etter at nazistene kom til makten i Tyskland.

Ingen selvhjelpsbok

Det var et avgjørende møte i Erich Fromms eget liv som dannet bakteppet til Om kjærlighet. Fromm var i femtiårene da han ble kjent med Annis Freeman. De var begge gift da de første gang møtte hverandre, i New York i 1948. Fromm var i sitt andre ekteskap – med fotografen Henny Gurland, som led av smerter, angst og alvorlige depresjoner. Fromm ble selv deprimert etter at Gurland (mest sannsynlig) tok sitt eget liv i 1952. Men samme år møtte han Annis Freeman igjen, hun hadde mistet sin mann noen år tidligere. Freeman bodde i New York, Fromm bodde i Mexico. De skrev brev til hverandre daglig. I disse brevene åpnet Fromm seg på måter han aldri før hadde gjort. Annis Freeman fikk frem nye sider i ham. Han kunne være en dominerende og krevende personlighet – til tider narsissistisk, arrogant, streng og oppfarende – men skal ha blitt roligere og mer tilfreds etter at han møtte Freeman. De giftet seg i desember 1953. Ekteskapet varte til hans død i 1980.

Fromms møte med Freeman danner et bakteppe for Om kjærlighet. Fromm skrev boken i løpet av de første årene de hadde sammen. Vi møter livsgleden til en tenker som endelig har opplevd lykke i kjærligheten. Boken rommer Fromms tro på mennesket, og håp for menneskeheten. Den traff noe i lesere over hele verden. Flere tiår senere var Om kjærlighet fortsatt Tysklands mest solgte bok etter Bibelen.

Hvordan kan vi lære å elske på en klokere måte?

Erich Fromm er både filosof, psykolog og samfunnskritiker i Om kjærlighet. I løpet av boken møter vi tenkere som Freud og Marx, stemmer fra det gamle testamente, gresk filosofi, kristen mystisisme, persisk poesi, hinduisme og zen-buddhisme. «Er kjærlighet en kunst? Da krever den også innsikt og innsats», skriver Fromm – og han åpner Om kjærlighetmed en advarsel: Dette er ikke noen rask og enkel selvhjelpsbok.

Kjærlighet er en aktiv handling

Fromm begynner boken med å kritisere vår vestlige forestilling om kjærligheten, den som forteller oss at ingenting vil være lettere enn å elske, bare vi finner «den rette». Forestillingen gjør oss mer opptatt av å bli elsket enn av å utvikle vår egen evne til å elske andre. Fromm påpeker at forelskelse ikke er det samme som å elske et annet menneske. «Kjærlighet er en aktivitet, ikke en passiv affekt», hevder han. Kjærlighet en aktiv holdning og handling – som vi velger og skaper i våre relasjoner til andre. Det er ikke nok å få eller forbruke. Vi må også være villige til å gi og forsake. Evnen til å elske avhenger av vår egen karakter. Vi trenger ydmykhet, mot, tro og selvdisiplin for å kunne elske. Vi trenger kunnskap og indre styrke. Det er et hardt budskap. Den gode nyheten er at kjærlighet er noe vi kan lære. Kjærlighet er en krevende livskunst, den har både sin teori og sin praksis.

I bokens del to, «Kjærlighetens teori», beskriver Fromm kjærlighet som en av grunnstrukturene i vår menneskelige eksistens. Kjærligheten springer ut av våre dypeste behov – og universelle livsutfordringer. Vår selvbevissthet forteller oss at vi skal dø en dag, og at vi er adskilt fra verden. Denne adskillelsen – i all sin isolasjon og ensomhet – får oss til å søke mening i kjærlighet. Men evnen vår til å elske avhenger ifølge Fromm av vår emosjonelle modenhet. For å kunne elske andre, trenger vi å vokse ut av barnets avhengighet, og gi slipp på narsissistiske drømmer om unikhet, storhet eller usårbarhet. Det finnes ingen eksistensielle snarveier: Vi må arbeide med oss selv for å utvikle vår egen evne til å elske. Kjærlighet innebærer omsorg, ansvar, respekt og innsikt. Omsorg er den aktive omtanken for liv, vekst og velvære hos den vi elsker. Ansvar innebærer at vi frivillig påtar oss å møte et annet menneskes psykiske og emosjonelle behov. Respekt handler om å se et annet menneske som den hun eller han egentlig er – å anerkjenne den andres frihet og rett til å vokse og være i utvikling. Innsikt betyr å se utover seg selv, og å kunne se den andre personen ut fra hans eller hennes egne forutsetninger.

Fromm gir oss beskrivelser av ulike former for kjærlighet. Kjærligheten i barndommen er grunnleggende for hvem vi blir, og for vår evne til å elske. Morskjærligheten er den betingelsesløse formen for kjærlighet: Den forteller oss at vi er elsket for den vi er, og den lærer oss å elske livet og verden, men er ikke noe vi kan kontrollere. Farskjærligheten lærer oss at vi gjør oss fortjent til å bli elsket når vi tilfredsstiller sosiale forventninger. Den gir oss ambisjoner, mål og verdier. Fromm ser på farskjærligheten som mer begrenset – fordi den er betinget – men samtidig er den noe vi kan kontrollere gjennom lydighet og handling.

Fromm hevder at grunnlaget for vår emosjonelle modenhet og psykiske helse ligger i disse formene for kjærlighet. Den broderlige kjærligheten lærer oss ansvar, omsorg, respekt og aktiv forståelse for andre menneskers liv. Den erotiske kjærligheten handler ifølge Fromm ikke bare om å gripes av spontane og sterke følelser, den har også en eksistensiell dimensjon som innebærer en aktiv vilje og forpliktende handling overfor et annet menneske. I diskusjonen av selvkjærlighet hevder Fromm at sunn omsorg for oss selv danner en viktig psykologisk forutsetning for å kunne elske andre. Vi må akseptere oss selv for å kunne være frie til å elske andre mennesker. Han fremhever at både narsissistens selvopptatthet og nevrotikerens selvforakt bunner i en dypere mangel på selvkjærlighet. Kjærligheten til Gud leder oss mot menneskehetens dypere enhet, og lærer oss at vi er gjensidig ansvarlige overfor hverandre. Mangfoldet av former for kjærlighet danner universelle grunnstrukturer i vår menneskelige eksistens.

Umøtte behov for kjærlighet

De siste tiårene har kjærlighet blitt et vitenskapelig forskningsområde. Forskere har funnet støtte for at kjærlighet er grunnleggende for vår menneskelige utvikling. Alt du trenger er kjærlighet, sang The Beatles på 1960-tallet.

Kjærlighet gir lykke og mening. Behovet for tilhørighet er, ifølge forskning, den mest grunnleggende motivasjonskraften vi har. John Bowlbys tilknytningsteori antar at spedbarn er formet fra evolusjonens side til å knytte emosjonelle bånd til sine omsorgsgivere, fordi vi trenger andre for å kunne overleve. De emosjonelle båndene vi danner i barndommen, former måtene vi utvikler oss på gjennom livsløpet. Våre tidlige erfaringer former måtene vi søker kjærligheten på som voksne. Våre første relasjoner lærer oss at det er trygt å elske – eller at vi må klamre oss fast eller holde oss unna, fordi det er farlig å trenge andre. Barn tilpasser seg forferdelige situasjoner for å bevare båndet til sine omsorgsgivere, men fravær av kjærlighet får reelle konsekvenser.

Vi vet i dag at mennesker med gode venner og livspartnere ofte lever lenger, at gode relasjoner til andre lindrer smerte og gir bedre helse og livskvalitet – eller motsatt: at få erfaringer kan være mer skadelige for oss enn isolasjon og ensomhet. De emosjonelle konsekvensene av manglende kjærlighet kan vare livet ut, og skape sår i flere generasjoner.

Psykisk og fysisk lidelse handler ofte om umøtte behov for kjærlighet. Hvis vi tar oss tid til å lytte til følelsene som ligger under depresjonen, angsten, spiseforstyrrelsene, selvskadingen, de indre stemmene – vil vi skjønne hvorfor alle mennesker trenger å bli møtt med kjærlighet.

Du ville trolig bli overrasket om du visste hvor mange mennesker du kjenner som bærer på en følelse av at de ikke er verd å elske. Som psykolog har jeg med årene fått innblikk i hvor utbredt det er å ha slike usynlige sår. Mange bærer på en dyp skam eller frykt for å bli avslørt – eller avvist – av andre. Denne smerten stammer ofte fra erfaringer som har vært umulig å dele med et annet menneske. Mange flykter fra sin egen sårbarhet. Følelsene blir for vonde. Til slutt handler livet mest om å overleve. Men jeg har også sett hvor frigjørende det kan være når disse følelsene får komme frem i terapirommet, når mennesker finner tryggheten og verdigheten som gjør det mulig å akseptere seg selv og skape nye relasjoner med andre. Kjærlighet kan også endre lidelse, hjelpe oss til å ta livet tilbake.

Et valg og en nådegave

Erich Fromm var også bekymret for hva materialistiske verdier gjør med oss mennesker og våre nære relasjoner. Han trakk frem narsissisme som en viktig utfordring for vår evne til å skape sunne former for kjærlighet. Den greske myten om Narcissus – som forelsket seg i sitt eget speilbilde – har i tiårene etter Fromm blitt et begrep for det moderne samfunnets skyggeside. Amerikanske sosialpsykologer har de siste årene kunnet dokumentere en økning i materialistiske verdier og narsissistiske personlighetstrekk blant unge, dessuten har flere studier de siste tiårene slått fast at amerikanske studenter viser mindre evner til empati enn før. Forskerne omtaler disse funnene som en ”narsissistisk epidemi”, og at den speiler nye krav om lykke, velstand og vellykkethet. Vår samtid setter utseende, prestasjoner og suksess høyere enn visdom og indre karakterverdier.

Problemet er at materialistiske verdier er forbundet med redusert livskvalitet og dårligere psykisk helse. Ifølge forskning gjort av psykologen Tim Kasser, sliter mennesker som vektlegger materialistiske verdier med redusert livskvalitet, og dessuten mer angst, depresjon, hodepine, og vansker i relasjonene til andre. Kasser mener at materialistiske verdier særlig rammer dem som er usikre i spørsmål om kjærlighet, selvfølelse, kompetanse og kontroll.

Det var mye jeg ikke visste om kjærlighet da jeg første gang åpnet boken til Erich Fromm. Og én ting hadde han definitivt rett i: Det finnes ting i dette livet vi bare kan lære ved å elske et annet menneske. Vi trenger ofte livserfaring og smerte for å bli klokere. Kjærlighet er hardt arbeid. Den konfronterer oss med våre følelsesmessige og mellommenneskelige mønstre, og viser oss våre egne begrensninger. Vi kan ikke være perfekte eller usårlige med de vi elsker. Noen ganger blir vi såret, andre ganger sårer vi andre. Kjærligheten gjør oss alle sårbare. Den gir oss et gjensidig ansvar for hverandre. Vi kan ta valg i møte med kjærligheten, men det vil alltid være noe i den vi ikke kan vite eller fullt ut råde over. Kjærligheten er en nådegave, vår siste troshandling i en sekulær tidsalder.

Kilder

Fromm, E. (1956/2019). Om Kjærlighet. Livets Bibliotek. Oslo: Cappelen Damm.

Kasser, T. (2002). The High Price of Materialism. Cambridge: MIT press.

Twenge, J. M. & Campbell, W. K. (2009). The Narcissism Epidemic: Living in the Age of Entitlement. New York: Simon and Schuster.