Jeg har klatret verdens høyeste topper og firet meg ned til kjernen av jordens indre. Jeg har vært lommetyv i London. Fanget hvaler i Atlanterhavet.
Jeg har hørt hvordan en geværkule synger når den passerer øregangen. Jeg har sett hvordan en pøl med blod damper på frossen mark. En gang gråt jeg så lenge at kjøkkengulvet ble dekket av saltkrystaller.
Jeg har elsket inderlig – både menn og kvinner. Jeg har dødd flere ganger enn jeg makter å telle.
Jeg har levd over tusen liv, for jeg har levd mitt liv blant bøker.
Disse knappe linjene var alt som dukket opp, da jeg satt meg ned for å skrive om skjønnlitteraturens effekt på menneskets psykologi. Jeg ønsket å skrive nøkternt og jordnært, men teksten ville ikke det samme som meg. Den ville flyte friere. Jeg ønsket å være konkret og faglig. Teksten ønsket å være tendensiøs, kanskje til og med pretensiøs? Jeg har aldri kranglet så lenge med en tekst, og attpåtil tapt. Det du leser nå er vårt bitre kompromiss.
Det nære og det fjerne
For meg er det naturlig å forstå skjønnlitteraturens effekt på mennesket i lys av begrepsparet nært–fjernt. God litteratur har en egen evne til å skape avstand til det som er ukjennelig nært, og bringe det fjerne innenfor synsvidde.
«Å forstå verden er å stille seg i en bestemt avstand til den» skriver Karl Ove Knausgård i første bindet av Min kamp. Han fortsetter: «Det som er for lite til å se med det blotte øye, som molekyler og atomer, forstørrer vi opp, det som er for stort, som skysystemer, elvedeltaer, stjernebilder, forminsker vi» (Knausgård, 2011a).
Jeg vil påstå at dette er en sannhet som også gjelder vårt indre liv. De fenomenene som eksisterer for tett på hverdagslivet, smelter sammen og mister fokus. De fenomenene som er fjerne fra hverdagslivet, fremstår som underlige og ubegripelige. Litteraturen kan fungere som et redskap for å plassere verden i en begripelig avstand, slik at vårt indre liv trer frem med fornyet klarhet. Gjennom litteraturen kan vi variere vårt psykologiske ståsted og se det menneskelige fra nye vinkler.
Å bringe det nære inn i fokus
Knausgård fremhever litteraturens evne til å sette ord på det vi nesten vet. Han skriver: «Som tilfelle alltid er med bøker som virker skjellsettende, ga de ord til det som for meg hadde vært anelser, følelser, fornemmelser. (…). Det handler om å åpne det språket ellers ikke har tilgang til, men som vi likevel, et sted langt inne i oss, kjenner eller gjenkjenner» (Knausgård, 2011b).
Jeg forstår dette utsagnet som en beskrivelse av litteraturens evne til å bringe det nære inn i fokus, ved å tilføre en nødvendig distanse. Det er nemlig umulig å være en objektiv tilskuer til sitt eget indre liv. Samtlige hendelser filtreres gjennom et finmasket nett av tidligere erfaringer og personlige forutsetninger. Tanker, følelser, minner, kunnskaper og holdninger påvirker hjernens raffinering av sansenes råmateriale. Sluttproduktet er en oppfatning av virkeligheten som lett kan forveksles med virkeligheten i seg selv. I realiteten er vår virkelighetsoppfatning gjennomsyret av forvrengninger og målefeil.
Vi finner et godt eksempel på denne forvrengingen av det nærmeste innenfor audiologiens verden: De fleste av oss har lyttet til et opptak av sin egen stemme, og blitt sjokkert over den mislyd som strømmer fra sin egen røst. Er det virkelig slik jeg høres ut? En av årsakene til den påfallende diskrepansen mellom det ytre og indre, er at deler av lydbølgene fra stemmebåndet fraktes til hørselsorganet, via vibrasjoner i kjevebeinet. Disse vibrasjonene er naturlig nok ikke en del av lydopptaket som blir innspilt og avspilt. Å lytte til sin egen stemme kan derfor være en uhyggelig påminnelse om at den indre virkeligheten, som vi tar for gitt, er annerledes enn den ytre virkeligheten som vi deler med alle andre.
Hvor oppklarende hadde det ikke derfor vært å lytte til et opptak av sitt eget indre liv? Hvilke forvrengninger, selvmotsigelser og aberrasjoner hadde vi avslørt?
Litteraturen er kanskje det nærmeste vi kommer et slikt opptak av menneskeslektens indre lydbilde. Blant de forskjellige kunstartene har litteraturen en unik evne til å sette ord på våre nærmeste tanker og følelser. Det innerste blir iført språkets bekledning, og fikseres i bokens form. Det uhåndgripelige som eksisterer på innsiden forvandles til noe som er konkret og utenforstående: bokstaver og setninger, blekk og papir. Dette kan hjelpe oss med å oppdage indre rom som hittil har vært uutforsket, fortrengt eller forglemt. Gjennom et møte med den andre, blir vi kjent med oss selv. Gjennom historien til den andre blir vår egen historikk anskueliggjort.
Å bringe det fjerne innenfor synsvidde
Litteraturen kan altså hjelpe oss med å sette ord på det som er forvridd av nærhet. Avstand bidrar til å krystallisere anelser og fornemmelser, og gi dem kunnskapens stabile struktur. Litteraturen kan også virke i motsatt retning ved å bringe det fjerne innenfor synsvidde. Fremmede land, nye kulturer og forgagne tider trer frem med en nyvunnen umiddelbarhet. Det absurde og det tragiske, til og med det ondskapsfulle, kan gjøres forståelig innenfor litteraturens rammer.
Bøkene bringer verden til leseren, og utvider våre perspektiver. Akkurat som The human genome project har kartlagt menneskets genetiske arvemateriale, har litteraturen kartlagt menneskeslektens fenomenologi: Forbrytelse og straff gestalter det forpinte sinnet til en angrende, men narsissistisk, morder. Tom Sawyer låner en umiddelbar nærhet til guttekulturen i en amerikansk småby på midten av 1800-tallet. Ved å dykke ned i slike fortellinger blir leseren konfrontert med nye tanker og ideer, irrasjonelle reaksjoner og intense følelser. Vi blir invitert til å se verden gjennom et fremmed blikk, og fordype oss i en annerledes virkelighetsforståelse.
Sjelden har en roman anskueliggjort det fjerne like overbevisende som Elskede av Toni Morrison. Denne boken blåser liv i skjebnen til Sethe, en slave som har rømt fra en plantasje i Sørstatene. Når Sethe blir innhentet av sine «eiere», løper hun inn i et skur og dreper sin to år gammel datter. Innenfor virkelighetsforståelsen til Sethe er dette en barmhjertighetshandling. Det var, for henne, den eneste måten å redde datteren fra de grusomhetene som hun selv har gjennomlevd.
Morrison kunne valgt å fremstille Sethe som et monster. Dette hadde vært den enkleste tingen i verden. Istedenfor velger hun å gjøre noe som er uendelig mye mer komplekst og verdifullt. Hun griper fatt i den brutale skjebnen til Sethe og hennes «elskede», og bringer den innenfor leserens synsvidde. De grusomme konsekvensene av systematisk mishandling og institusjonalisert vold blir anskueliggjort. Til og med språket og dramaturgien som Morrison benytter er traumatisert: Fortiden trenger seg inn i nåtiden med en grusom styrke. Det indre livet til Sethe eksisterer mellom tiden – utenfor tiden. Tidsbegrepet i Morrisons roman er tilsvarende fragmentert, slik at leseren blir usikker på hva som er nåtid og hva som er fortid.
Handlingene til Sethe kan ikke forsvares, men de kan bli forstått. Morrison hjelper oss med dette. Hun forvandler det som er uendelig fjernt, til noe som er uhyggelig nært.
Et utvidet perspektiv
Å endre grad av indre nærhet/fjernhet handler i bunn og grunn om å forandre ens egen psykologiske posisjon, slik at man kan innta et nytt perspektiv. En prosess som kan settes i sammenheng med det psykologiske begrepet mentalisering.
Mentalisering beskriver en evne, og en vilje, til å forstå mentale tilstander hos seg selv og andre, med et spesielt fokus på hvordan indre tilstander påvirker og forklarer atferd (Bateman & Fonagy, 2006). Psykiater Finn Skårderud har som vanlig fanget essensen av det hele på en mer forståelig måte. Han oppsummerer mentalisering som evnen til å se seg selv fra utsiden og andre fra innsiden (Høgh-Olesen, Dalsgaard, Skårderud, Sjøbu, 2016). Dette er en helt essensiell ferdighet om vi skal være i stand til å leve i harmoni med det menneskelige.
Elisa Galgut (2010), en sørafrikansk filosof, har foreslått at litteraturen kan være et nyttig redskap for å videreutvikle vår evne til mentalisering. Skjønnlitteraturen handler jo nettopp om en villighet til å leve seg inn i fiktive karakterer og deres indre verden. Den amerikanske psykologen Keith Oatley (2005; 2008) påstår noe av det samme. Han sammenligner skjønnlitteraturen med en slags sosial simulator: Akkurat som en flysimulator kan benyttes for å lære piloter å navigere et fly gjennom luften, kan skjønnlitteraturen lære et menneske å navigere gjennom komplekse sosiale omgivelser.
Det har faktisk begynt å dukke opp vitenskapelige studier som underbygger antagelsene til Galut og Oatley. En metaanalyse, altså en sammenfatning av flere studier, har for eksempel funnet en positiv sammenheng mellom lesing av skjønnlitteratur og empati. Det ble også funnet en positiv sammenheng mellom lesing og theory of mind, et begrep som er beslektet med mentalisering (Mumper & Gerrig, 2017). Disse sammenhengene er små, og det er foreløpig vanskelig å fastslå årsakssammenhenger, men de eksisterer. For første gang i historien kan vi altså snakke om et vitenskapelig belegg for skjønnlitteraturens effekt på menneskets psykologi.
Bare på liksom
Skjønnlitteratur er ikke virkelighet: Forholdet mellom refleksjonen og det reflekterte vil alltid være uendelig kompleks. Skjønnlitteraturen er derfor ikke egnet til å produsere objektive sannheter. Den er derimot fenomenal til å produsere subjektive sannheter. Dette er en viktig oppgave. Akkurat som eksistensfilosofene er jeg overbevist om at en sannhet må oversettes, og bli til min sannhet, før den kan ha en innvirkning på våre liv: Affekt og intellekt må kobles sammen.
Skjønnlitteratur virker på evnen vår til å endre vår indre posisjon.
Til og med B. F. Skinner, en av psykologiens mest hårdnakkede empirister, allierte seg med skjønnlitteraturen. Skinners berømte roman, Walden To, er en dramatisering av hans vitenskapelige innsikter. Boken er skrevet som en platonsk dialog og er inspirert av den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau.
Skinner var altså klar over at skjønnlitteraturens på-liksom-kvalitet tillater oss å bli fullstendig omsluttet av et nytt perspektiv. For meg er dette skjønnlitteraturens ypperste effekt på menneskets psykologi, altså evnen til å endre vår indre posisjon, slik at verden trer fram like frisk og klar som en rislende fjellbekk: Det nære blir begripelig fjernt, det fjerne blir begripelig nært.
Kilder
Bateman, A. & Fonagy, P. (2006). Mentalization-based treatment for borderline personality disorder: A practical guide. Oxford: Oxford University Press. doi:10.1093/med/9780198570905.001.0001
Galgut, E. (2010). Reading minds: Mentalization, irony and literary engagement. The International Journal of Psychoanalysis, 9(4), 915–935. doi:10.1111/j.1745-8315.2010.00279.x
Høgh-Olesen, H., Dalsgaard, T., Skårderud, F. & Sjøbu, A. (2016). Moderne personlighetspsykologi. Oslo: Gyldendal Akademisk.
Knausgård, K. (2011a). Min kamp: Første bok. Oslo: Oktober.
Knausgård, K. (2011b). Min kamp: Andre bok. Oslo: Oktober.
Mar, R. A., Oatley, K., Hirst, J. Paz, J. & Peterson, J.B. (2005). Bookworms versus nerds: Exposure to fiction versus non-fiction, divergent associations with social ability, and the simulation of fictional social worlds. Journal of research in personality 40(5), 694–712. doi:10.1016/j.jrp.2005.08.002
Mumper, M. L. & Gerrig, R. J. (2017). Leisure reading and social cognition: A meta-analysis. Psychology of aesthetics, creativity, and the arts, 11(1), 109–120. doi:10.1037/aca0000089
Oatley, K. (2008). The science of fiction: A good novel is far more than mere entertainment. New Scientist, 198(2662), 42–43. doi:10.1016/S0262-4079(08)61619-X