Når tankene mine vandrer til barndommens glade dager, tenker jeg først og fremst på alle de fabelaktige eventyrene jeg bega meg ut på: Den hemmelige legolandsbyen under spisestueborde, og den barske Sabeltann-puta som beskyttet meg mot røvere og spøkelser.

Jeg husker den lille skogen bak gymsalen, som klamret seg fast til en bratt skråning. Denne skogen som ikke var en skog i det hele tatt, men en dyp og lunefull jungel: En liten bit av Amazonas, som hadde fordampet en varm sommerdag i Brasil, og re-materialisert seg bak gymsalen på Kolbotn barneskole. Jeg pleide å løpe gjennom denne jungelen som Tarzan selv!

For meg er fantasien – dette lekende forholdet til virkeligheten – selve gryta oppi hvilket barndommens magi blir brygget: Denne vidunderlige evnen til å forlate en regntung søndagsformiddag, og dykke ned i en verden full av skulte skatter og heltemodige oppdagere.

Fantasiens kraft

De siste årene har også psykologien begynt å vende oppmerksomheten mot fantasiens kraft, ikke minst når det gjelder visualisering, som det heter på fint. Målbevisst kultivering av positive forestillingsbilder er helsefremmende på en rekke måter, ifølge psykologisk forskning (Blackwell, 2018). Likeledes kan negative forestillingsbilder bidra til psykiske lidelser, for eksempel angst, depresjon og PTSD (Blackwell, 2018; Pearson, Naselaris, Homles & Kosslyn, 2015).

At fantasien har en innvirkning på psyke og soma, trenger vi egentlig ikke forskningen for å bekrefte. Det holder lenge å vende oppmerksomheten mot fenomenologiens verden: Hvem av oss har vel ikke begynt å sikle ved tanken på en gul sitron, eller blitt varm om ørene etter en het, mental romanse med objektet for vårt begjær? Enkelte studier har faktisk funnet at visualisering kan aktivere de samme områdene i hjernen som aktiveres når man bearbeider virkelige sanseinntrykk (Pearson, mfl., 2015).

Skybert-effekten

Paul Gilbert, den engelske nestoren innenfor medfølelse, har viet mye tid til en helt spesiell form for fantasi, positiv visualisering om du vil. Han har undersøkt nytteverdien av å skape en egen hemmelig venn, eller en «ideell medfølende annen» (Gilbert, 2013).

Tankene mine vender umiddelbart til en av barndommens store helter: Albert Åberg. Albert har en helt spesiell venn som heter Skybert. Skybert kan være stor og sterk, eller bitteliten. Han kommer alltid når Albert trenger det, enten Albert er trist og lei, eller bare kjeder seg (Bergström, 2016).

Hadde det ikke vært litt deilig å ha en slik venn? En skapning som alltid er tilgjengelig, når du trenger litt ekstra varme og omsorg? Ifølge Paul Gilbert burde alle voksne ha sin egen Skybert. Han påstår at denne formen for fantasi aktiverer kroppens tilknytningssystem og skaper en opplevelse av trygghet og tilhørighet (Gilbert, 2013).

Å konstruere en egen Skybert

Kanskje du også har lyst til å forsøke1 å konstruere din egen Skybert. Han kan være akkurat slik du trenger at han skal være: Kanskje en mektig kvinneskikkelse som beskytter og oppmuntrer, eller en omsorgsfull bestefar som alltid sier de rette tingene.

Din personlige Skybert trenger ikke å være menneskelig en gang. Noen av oss foretrekker å forestille seg en trofast hund eller et stødig eiketre. Jeg personlig liker å forestille meg Humlesnurr fra Harry Potter-universet. Han har den riktige kombinasjonen av styrke, visdom og varme som fungerer for meg.

Det viktigste er at du maner frem en skikkelse som er vennlig og ikke-dømmende (Gilbert, 2013). Utover dette oppfordrer jeg deg til å leke litt med tanken: Bruk fantasien. Gå i lære hos dine barn! Etter to år som barnehagearbeider har jeg oppdaget at barna våre har like mye å lære bort til oss voksne, som vi voksne har å lære bort til barn våre.

Kilder

Bergström, G. (2016). Albert Åberg og vennene hans. 4 historier. Oslo: Cappelen Damm.

Blackwell, S. E. (2018). Mental imagery: From basic research to clinical practice. Journal of Psychotherapy Integration. doi:10.1037/int0000108

Faw, B., (2009). Conflicting intuitions may be based on differing abilities: Evidence from mental imaging research. Journal of Consciousness Studies, 16(4), 45–68.

Gilbert, P. (2013). The compassionate mind. London: Robinson.

Pearson, J., Naselaris, T., Holmes, E. A. & Kosslyn, S.M. (2015). Mental imagery: Functional mechanisms and clinical applications. Trends in Cognitive Sciences, 19(10), 590–602. doi:10.1016/j.tics.2015.08.003

1. Jeg skriver «forsøke» fordi evnen til visualisering er en egenskap som varierer innad i befolkningen. Enkelte studier indikerer faktisk at enkelte mennesker ikke er i stand til å visualisere (Faw, 2009). [↩]