Psykologisk.no fikk være med da Senter for krisepsykologi feiret jubileum med konferansen «Broen over…». Vi fikk et innblikk i hva som har skjedd innenfor krisepsykologien og hvor feltet er på vei.
De to psykologene Jakob Inge Kristoffersen og Atle Dyregrov etablerte senteret i Bergen på en tid da de begge var betydelig mindre grå i håret og da den psykologiske kunnskapen om mennesker i krise var atskillig mer mangelfull.
– Da vi startet opp i 1988, var det lite kunnskap og forskning på dette feltet. Men over tid har vi fått bedre oversikt og mye dypere kunnskap, fastslår Jakob Inge Kristoffersen.
Har påvirket enkeltmennesker og offentlig bevissthet
Når vi spør hva han tenker har vært senterets rolle i denne utviklingen, er han først beskjeden, men så får han vann på mølla:
– Når det gjelder å formidle hvor viktig det er med psykologisk kriseberedskap, har vi nok betydd en del. Vi har lykkes med å gjøre dette til et tema i media og har sånn sett drevet folkeopplysning. Vi har også vært gode til å gjøre myndighetene oppmerksomme på betydningen av at samfunnet stiller beredt når katastrofen rammer.
Formidling er bare en liten del av det senteret driver på med. Spydspissen har vært forskning på og behandling av mennesker i krise. Det daglige arbeidet dreier seg om å følge opp mennesker i sorg, Ofte handler det om de små krisene som rammer enkeltmennesker og familier. Men senteret er også på pletten når de store krisene rammer: Scandinavian Star, In Amenas, Utøya.
Kristoffersen mener at den store spennvidden i erfaringer har vært avgjørende for at senteret har utviklet internasjonal spisskompetanse innenfor katastrofearbeid.
– De store hendelsene inntreffer heldigvis relativt sjelden. Hvis vi bare skulle høste erfaringer fra dem, som helikopterulykken ved Turøy i 2016 og ikke minst 22. juli, ville vi hatt mindre å fare med. Vi må lære av alle de små krisene som rammer folk hver dag, og bruke denne kunnskapen til å hjelpe når krisene rammer mange.
Tidsånden har endret seg
Fra scenen på Scandic Hotel City i Bergen kommer det mange sterke foredrag, det veksler fra det erfaringsnære til det konseptuelle på en måte som godt reflekterer senterets todelte forankring i praksis og forskning.
Unni Marie Heltne, psykolog og administrasjonssjef ved Senter for krisepsykologi, snakket om endringen i samfunnets syn på kriserammede mennesker. Tenkningen har ifølge henne gått igjennom tre faser.
For femti år siden var den dominerende tanken at personlige kriser var private kriser, noe man skulle jobbe seg igjennom på egen hånd, helst i stillhet. Dette ble skiftet ut med et perspektiv kalt «watchful waiting», hvor man i utgangspunktet tenkte at folk er selvlegende, og at helsepersonells rolle er å følge med fra sidelinjen og plukke opp de som får problemer.
Spesielt etter terrorangrepene i Norge i 2011 har holdningen endret seg til en langt mer proaktiv holdning. Hjelpeapparatet skal være oppsøkende og støttende i krisen og tilby hjelp slik at den også når mennesker som kanskje ikke ville bedt om hjelp på egen hånd.
Unni Marie Heltne argumenter for dette synet på hjerteskjærende vis:
– Når en mor kommer hjem fra jobb med handleposene i hånden, og finner sin atten år gamle sønn død på gutterommet, er hun virkelig født med evnen til å håndtere det på egen hånd? Det stiller jeg meg veldig tvilende til.
Også i kriseberedskapen har man sett store endringer. Til en vantro sal forteller Atle Dyregrov om en brannulykke i Oslo på femtitallet hvor helsemyndighetenes respons strakk seg til en notis i avisen som opplyste om utdeling av C-vitaminer hos legen til de som var berørt av brannen. I dag har alle kommuner egne kriseteam som skal ta hånd om kriserammede hvis en situasjon oppstår i kommunen.
Kommer med et varsku
Hvis det går an å trekke ut et hovedbudskap fra de varierte foredragene på jubileumskonferansen. er det at det nytter å følge opp mennesker i krise, enten katastrofen rammer en enkelt familie eller en større del av samfunnet.
Senteret står nå ved et vannskille. I 2017 fikk Universitetet i Bergen øremerkede midler til å overta forskningsdelen av senteret. Klinikken fortsetter med privat drift utskilt som et eget selskap, Klinikk for krisepsykologi. Integreringen med Universitetet i Bergen er i full gang og skaper nye muligheter for å holde en høy forskningsproduksjon.
Grunnlegger Jakob Inge Kristoffersen er skeptisk og kommer med et varsku:
– Jeg er ikke helt sikker på om dette er bra. Det vil avhenge av om vi klarer å opprettholde det tette samarbeidet mellom forskning og klinikk. Det har aldri ringt noen til oss og sagt at de trenger forskning, det er assistanse de trenger, og det kan ikke et universitet tilby.