Fredag 10. november er han et av hovedtrekkplasterne på Schizofrenidagene i Stavanger, der han skal holde Gerd-Ragna Bloch Thorsens Minneforelesning med tittelen «Sorg, mestring og styrke». I 2014 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for arbeidet sitt.
Atle Dyregrov har bygget opp to virksomheter innenfor krisepsykologi: Senter for Krisepsykologi i Bergen og stiftelsen Children and War Foundation.
Men det var nesten tilfeldig at Atle Dyregrov begynte på psykologistudiet. Bergenseren skulle nemlig bli jurist.
– Jeg fant ganske fort ut at det var kjedelig og teoretisk. Jeg ble dårlig i magen av å studere jus. Derfor startet jeg på noe som heter folkeminnevitenskap, og tok psykologi som støttefag. Etter hvert fant jeg ut at det kanskje var noe for meg, forteller Dyregrov.
Etter ventetid på 2,5 år og loddtrekning kunne han endelig ta fatt på profesjonsstudiet i Bergen. Dyregrov ble hektet da han først startet.
I dag er han spesialist i klinisk psykologi. Han har utgitt en rekke fagbøker og har bred erfaring fra større katastrofer og ulykker i inn- og utland.
– Jeg har aldri angret en dag på at jeg valgte psykologi, sier 66-åringen, som er femtemann ut i Psykologisk.no sin serie om entreprenører i norsk psykologi.
Viktig inspirasjonskilde
Særlig én person har inspirert Dyregrov gjennom karrieren: psykologkollega Magne Raundalen. Han var først Dyregrovs foreleser, senere ble Dyregrov Raundalens sjef på Senter for Krisepsykologi. Raundalen og Dyregrov har jobbet sammen i nesten alle verdensdeler, og holder nå på å skrive bok sammen.
– Som student var jeg ekstremt heldig, jeg var en av få som fikk Magne som veileder i klinisk barnepsykologi! Han var utrolig inspirerende, ivaretakende og inkluderende. Magne valgte meg som sin vitenskapelige assistent da han begynte på Haukeland sykehus på slutten av 1970-tallet, forteller Dyregrov.
Den nyutdannede psykologen fortsatte å jobbe på barneklinikken på Haukeland i fire år, deretter ble Dyregrov hentet inn til et nytt forskningssenter ved Universitetet i Bergen.
– Her fikk jeg jobbe videre med det som egentlig var hovedinteressefeltet mitt, oppfølging etter alvorlige kriser. Vi diskuterte med universitetet om vi skulle bli en stiftelse inn under dem, men det var veldig tungrodd.
Derfor startet Dyregrov og Jakob Inge Kristoffersen opp Senter for Krisepsykologi i 1988 – først som et ansvarlig selskap (ANS), senere som et nonprofit AS der all inntekt ble pløyd tilbake til fagutvikling og utvikling av senteret.
– Vi etablerte firmaet av to hovedgrunner. På den tida fantes det ikke noe tilbud til kriserammede, noe vi var veldig frustrerte over. I tillegg var det mangel på kunnskap om sorg, traumer og kriser i befolkningen.
Når man går gjennom en krise, mener Dyregrov det er naboer, venner og families forståelse som er viktigst, ikke nødvendigvis at fagfolk umiddelbart kommer på banen.
– Da barn døde tidlig på 1980-tallet, ble bare elevens pult båret ut av klasserommet. Ingen stoppet opp for å gjøre noen ritualer. Hjertebarnet mitt har vært foreldre som mister barn, og barn som mister foreldre.
Senter for Krisepsykologi skulle være et tilbud til kriserammede i nærmiljøet. I tillegg var det et mål å øke kunnskapen om kriser hos helsepersonell og andre. For å sikre at kriserammede fikk best mulig hjelp, var det også viktig å utføre praksisnær forskning for å innhente ny kunnskap og spre denne til allmennheten.
– Vi skulle drive forskning som tidlig kom til nytte for de vi jobbet for. Forskningen skulle være kortreist, sier Dyregrov og humrer.
Stor risiko å starte opp
I starten var Kristoffersen og Dyregrov rett og slett livredde for om selskapet kom til å gå rundt.
– Vi tok opp lån og pantsatte husene våre.
Men fordi de to gründerne fikk på plass et krisepsykologisk tilbud til bank- og postvesenet i forbindelse med ran, gikk bransjen tidlig inn og opprettet beredskapsavtaler som sikret senteret en inntekt.
– Vi opplevde det som en veldig stor risiko å starte opp. Den usikkerheten har vi faktisk levd med helt til desember i fjor. Da bevilget stortingspolitikerne midler gjennom statsbudsjettet som gjør at vi blir en del av Universitetet i Bergen, sier Dyregrov.
Det hjalp ikke på økonomien at mange av kundene de ti første årene egentlig ikke hadde råd til å betale for seg.
– Jeg hadde ikke hjerte til å kreve penger av folk som kom fordi de hadde mistet barnet sitt. Men jeg hadde ingen skrupler med å ta meg godt betalt når jeg holdt kurs og foreleste. Vi hadde en trygghet i at vi var etterspurte foredragsholdere.
Senteret fikk gradvis tryggere økonomi, men gründerne har underveis kjempet for å få støtte fra fylkeskommunen og Helsedirektoratet. Mest har selskapet fått av danske Egmont Fonden – til sammen i seks-syv år.
– Hadde vi ikke fått det, hadde vi aldri kommet med på statsbudsjettet. Da hadde forskningen vår trolig ikke overlevd. Vi er ekstremt takknemlige for hjelpen fra Egmont.
I år 2000 var Dyregrov med på å starte opp Children and War Foundation, som jobber over hele verden for å forbedre barns liv etter krig og katastrofer. Stiftelsen har utviklet manualer som i dag brukes over store deler av verden. Det mest brukte manualen, «Teaching Recovery Techniques», er ment for gruppeledere og skal gjøre at barn demper etterreaksjonene sine på traumeområdet. Dyregrov har også introdusert flere psykologiske behandlingsmetoder til Norge, blant annet psykologisk debriefing og Eye Movement Desensitization and Reprocessing.
66-åringen har alltid vært nysgjerrig og likt å få til nye ting. Han liker også å sette nytenkende mennesker i forbindelse med hverandre. Men én ting innrømmer han at han ikke er god på:
– Jeg er sønn av en fiskehandler som hadde sin egen butikk, men jeg klarer ikke å lese et regnskap. Det eneste jeg kan se, er om det er penger i banken. Jeg er heller ikke noen god administrator eller direktør, jeg hater å sitte i møter. Alle jeg jobber med vet at jeg blir urolig om møter varer lengre enn en time, sier Dyregrov og smiler.
– Det jeg liker aller best er å se at andre kan få nytte av kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom mange år.
En viktig oppskrift
Sorg og menneskelige kriser er uten tvil svært alvorlige temaer. Dyregrovs fascinasjon for krisepsykologi skyldes flere ting. Krisepsykologi var ikke et eget fag før på 1970-tallet, og bergenseren så at han hadde mulighet til å få utrettet mye på fagfeltet.
– Jeg liker at ting skjer, og at det jeg driver med kan ha stor betydning. På kriseområdet har jeg fått til bedre ordninger og sørget for at pasientenes enorme lidelsestrykk har blitt litt lettere. Arbeidet mitt er veldig meningsfullt og gir en enorm tilfredsstillelse, sier Dyregrov, som i tillegg synes fagfeltet er svært spennende.
– Krisepsykologi omfatter både traumer og tap. For 20 år siden var feltet i periferien av psykologien, i dag er det i sentrum. Veldig mange av dagens psykiatripasienter har traumer i ballasten. Det betyr at når man jobber i krise-traume-sorg-feltet, jobber man med noe av det som produserer mest uhelse i moderne tid.
På 1980-tallet begynte krisepsykologien å få et større fotfeste som fag – her i Norge mye takket være Dyregrov, Magne Raundalen, og Senter for Krisepsykologi. Det er også noe av det Dyregrov er mest stolt av gjennom karrieren.
– I dag blir barn i vanskelige situasjoner forstått på en helt annen måte enn før i skolen og hjemmet. Respekten er mye større, det er en åpenhet og direkthet i samtaler med barn som ikke var der før vi begynte å endre på fagfeltet. Krisepsykologien har vært med på å endre hele samfunnets holdning til omsorg og ivaretakelse – noe det har vært veldig spennende å være med på.
Ikke bare pasienter
66-åringen er imidlertid tydelig på at han ikke hadde klart å jobbe kun med pasienter.
– Da jeg jobbet på barneklinikken som ung, så jeg veldig mange foreldre som mistet barna sine, og merket først da jeg gikk over til universitetet hvor sliten jeg var. Jeg tenkte faktisk at «å, det var deilig å slippe å møte enda en familie som har mistet barn».
Siden har Dyregrov blitt bedre på å takle pasientenes opplevelser, mye fordi arbeidshverdagen på Senter for Krisepsykologi er variert.
– Jeg hadde gått til grunne hvis jeg skulle hatt seks-syv klienter daglig. For meg har det vært veldig bra å undervise og forske i tillegg. Nå har jeg én til to klientdager i uka. Disse dagene vet jeg nøyaktig hva jeg trenger for å hente meg inn igjen. Jeg må hvile middag, sier han og smiler.
Dyregrov tyr også til personlige strategier for å ta vare på seg selv.
– Jeg er avhengig av å trene. Jeg spiller kort og er glad i å høre på musikk. Sammen med barnebarna kobler jeg av. I tillegg har jeg en klok og støttende kone. Når veldig kraftfulle ting skjer på jobb, eller flere har vært involvert i hendelser, får vi av og til noen til å lede oss gjennom det vi har vært med på. Vi har ivaretakelsesstrategier i organisasjonen, diskuterer påkjenningene og prøver å lære av det vi er med på, for eksempel etter hendelser som 22. juli.
Han mener også han har en nokså robust psyke.
– Det har vært en fordel når jeg har jobbet med massakre i utlandet og død her hjemme. Hvis du er en sart sjel, er det ikke først og fremst kriser og sorg du bør jobbe med som psykolog, slår Dyregrov fast.
Aldri under ti timer
Pioneren har følgende tips til andre som vil skape noe nytt i psykologien:
– Vær bredt interessert. Er du student, bør du se etter foreleserne som er engasjerende og brenner for et område. Hekt deg på dem – ikke gi deg. Da får du en fot innenfor spennende miljøer.
Han råder til å dra på konferanser og knytte kontakter med spennende fagfolk, både nasjonalt og internasjonalt.
– Ta kontakt med de som er i front på områder du er spesielt interessert i. Da kan du veldig tidlig bli trukket inn i spennende arbeid. Du må være engasjert, pågående og brenne for noe. Det tenker jeg er en viktig oppskrift.
Den engasjerte psykologen har mange jern i ilden. Han holder på å oppdatere boka si om katastrofepsykologi og har blant annet legen Mads Gilbert og psykologen Renate G. Bugge med på tre kapitler. I slutten av januar skal psykologene Dyregrov, Magne Raundalen og William Yule levere manus til en bok som skal hjelpe voksne å snakke med barn om terror. Dyregrov er redaktør for en spesialutgave av European Journal of Psychotraumatology, som skal handle om barn og naturkatastrofer. Og mer til.
– Jeg har nok nok å gjøre, sier han med et smil.
– Hvor mange timer jobber du egentlig per dag?
– Jeg er en sånn som alltid jobber. Jeg har aldri hatt under 10-timers dager, jeg trives så godt med det jeg gjør. Jeg har bare hatt to sykefraværsdager i hele mitt liv.
– Er det ikke viktig å ta seg lange ferier for å koble helt ut og klare å være kreativ?
Dyregrov ler.
– Det er i feriene jeg har tid til å skrive. Min kone og jeg reiser ofte til leiligheten vår i Spania for å jobbe. Da blir det noen timer jobb hver dag, gjerne på terrassen eller stranda – det kjennes ut som ferie.
Colin Murray Parkes, en av verdens fremste sorgforskere, er et av forbildene hans.
– Han er 87 år og kom ut med ny bok for tre år siden. Sist vi møttes berømmet jeg han for å være en så god rollemodell for en som er mye yngre, og for å produsere i den alderen. Da sa Parkes «jeg har en venn som holder på med en artikkel. Han er 101 år», sier Dyregrov og ler.
– Det betyr at jeg har over 30 produktive år igjen hvis jeg greier å fortsette på samme måte, legger han til.
– Du ser kanskje ikke for deg å slutte å jobbe noen gang?
– Nei, jeg er ikke en som vil trives med å rusle rundt på en golfbane. Det er bare ikke meg.