Det trengs godt samarbeid når en rusmiddelavhengig kommer tilbake fra et avrusningsopphold. Flere ting må på plass for hindre tilbakefall: Personen trenger et sted å bo, økonomisk stabilitet og noe meningsfylt å gjøre. Kanskje har han eller hun også psykiske vansker eller andre helseproblemer som trenger oppfølging. Hvis en eller flere ting ikke kommer på plass, kan alt falle sammen.
– Fagpersoner kan uttrykke det humoristisk og si «samarbeidet med brukerne går jo så lett, men så er det alle disse samarbeidspartnerne…», sier Sari Lindeman lakonisk. Lektoren ved Høgskulen på Vestlandet har lang fartstid som yrkesutøver i rustjenestene. Det var slik hun ble interessert i temaet for en studie som nå publiseres i Scandinavian Psychologist.
– Noen trenger kun behandling, men det er mer alminnelig at flere instanser er involvert. Derfor er det så viktig å få mer kunnskap om hvordan samordningen disse imellom fungerer.
I rusomsorgen har mange instanser hvert sitt ansvarsområde. Spesialisthelsetjenesten står for behandling og avrusning. NAV skal gi arbeidstrening og økonomisk støtte. Kommunen har ansvaret for sosialboliger og flere andre tjenester. I tillegg spiller ideelle organisasjoner en viktig rolle. På papiret skal alle disse instansene samarbeide om et godt tjenestetilbud, men hvor godt fungerer dette egentlig?
Snakket med yrkesutøvere
I 2016 vedtok Stortinget en opptrappingsplan for rusfeltet. Stortingspolitikerne slo fast at tilbudet til personer med rusmiddelproblemer fortsatt er fragmentert og lite samordnet, og at dette må bli bedre.
– Samordning er et av de ordene som ligger i alle føringer fra myndighetene. Men det er mindre bevissthet om hvordan dette samarbeidet skal bygges, sier Lindeman til Psykologisk.no.
Sari Lindeman er klinisk sosionom med mastergrad i familieterapi og systemisk praksis. Sammen med forskerkollega Lennart Lorås har hun sett nærmere på hvordan fagfolk på rusfeltet opplever samarbeidet seg i mellom. Lindeman dybdeintervjuet fem fagpersoner: To av informantene hennes representerte kommunale helse- og sosialtjenester, en var fra en ideell organisasjon, en representerte NAV og en var fra spesialisthelsetjenesten.
Alle ønsker å få det til
Alle informantene Lindeman snakket med hadde opplevd skuffelser på grunn av dårlig samarbeid og et ufleksibelt system.
– De snakker alle om at rusfeltet er fragmentert, og at overganger fra den ene til den andre instansen er strevsomt.
På den positive siden var alle opptatt av å få til samarbeid. De var enige i at dette er helt nødvendig.
– Det et sterkt ønske fra alle instanser om å få det til. Et høyt mål er «sømløse» tjenester. En av informantene sa for eksempel at han heller ville samarbeide med en vanskelig part enn å ikke ha noen å samarbeide med i det hele tatt.
Informantene fortalte om hvor tungt det kunne være å stå alene og se at noen med nedgående helse ikke fikk hjelp. De så det som en styrke å ha noen å diskutere og planlegge sammen med. Likevel hadde alle opplevd konflikter og frustrasjon når de skulle samarbeide.
Når samarbeidet krasjer
Hvorfor oppstår det konflikter mellom instansene i rusomsorgen?
– Det har mye å gjøre med at man har ulik distanse til tjenestebrukeren.
En miljøterapeut i en bolig vet mye om den enkelte brukerens behov og står dem nært, mens personen som skal vurdere hvem som får behandlingstilbud i spesialisthelsetjenesten, ser hele bunken med henvisninger og må prioritere. Saksbehandleren kjenner ikke enkeltindividene, og miljøterapeuten ser ikke alle de andre som har søkt. Dette kan gjøre at man får konflikter.
– Alle de fem informantene hadde hatt ubehagelige opplevelser. De som har nærhet til personer med rusmiddelavhengighet, kan ha vanskelig for å forstå hvorfor de ikke blir hørt. De som sitter lenger borte fra brukerne, hadde opplevd å bli skjelt ut av sine samarbeidspartnere.
En av informantene sa at det er spesielt skadelig om brukeren får se samarbeidsproblemene. Det svekker tilliten til hele seksjonen.
Å jobbe med rusmiddelavhengige kan være uforutsigbart, de møter ofte ikke opp til avtaler og motivasjonen kan snu brått. Dette tar ikke alle høyde for.
– Tjenester som er rettet mot folk flest, slik som fastlege og NAV, er vant til at folk må kunne vente litt. Det er det ikke alle som kan. De som jobber mye med personer med problematisk rusmiddelbruk, vet at det er lurt å arbeide kjapt når muligheten byr seg.
Strukturerte verktøy for samarbeid
Mye av samarbeidet mellom instanser må skje på enkeltpersoners initiativ ved at man tar en telefon eller avtaler et møte. I perioder har fagpersonene behov for å snakke med hverandre daglig.
Samtidig finnes det flere statlige anbefalinger som skal sikre gode overganger og samarbeid mellom tjenester. En av de etablerte verktøyene er ansvarsgruppe-møter, eller samarbeidsmøter, hvor brukeren og representanter for tjenestene møtes og legger planer. Disse møtene er nyttige, ifølge informantene.
Personer som har behov for «langvarige og koordinerte hele- og omsorgstjenester» har rett til å få utarbeidet en individuell plan som skal følges opp. Informantene mente at dette verktøyet har potensial hvis brukeren føler eierskap til det – og hvis de som skal følge opp, er fleksible og ansvarsfulle. Flere av informantene opplevde at brukerne gjerne har et distansert forhold til sin individuelle plan. En sa at planen har en tendens til å være vag, og at den ikke blir brukt slik den skal.
Lindeman tror ikke at mer strukturerte samarbeidsformer, som pakkeforløp, nødvendigvis er løsningen.
– Mange brukere trenger de fleksible ordningene, der samarbeidet er tilpasset den enkelte.
Hun mener at det trengs mer bevissthet om hva som skaper et godt samarbeid – og ikke bare si at det er viktig. Det var tilsynelatende lite bevissthet i instansene om hvordan man skal jobbe for å få et godt samarbeid.
Man må være diplomat
Flere av informantene sa at det å lytte, fremstå diplomatisk og vise respekt var av stor betydning. En av informantene sa det slik: «Jeg har kanskje lært å holde stilt om ting jeg ikke vet noe om for å unngå konflikt, slik at andre som har peiling, kan bringe inn den viktige kunnskapen.»
Yrkesutøvere i rustjenestene må ha en god forståelse av samarbeidspartnernes situasjon for å få til en god dialog. Det handler om å kunne kommunisere.
– En av deltakerne sa det slik at man må bruke «fredstiden» godt og lære å kjenne hverandres arbeidskontekster. Flere av personene jeg intervjuet hadde historier der man lærte av hverandre: «sånn pleier vi å gjøre det her».
– Man har ulike perspektiver, og dette kan oppleves som truende og problematisk. Jeg tenker at man burde sette litt mer ord på de forskjellige perspektivene og se det som en rikdom og ikke en hindring. Jeg tror at dette kjennetegner gode og viktige samarbeid, sier Sari Lindeman.
Vil du vite mer? Les den nye artikkelen «Practitioners’ experiences of interprofessional collaboration in substance use services: A qualitative study» i Scandinavian Psychologist.
