Norge er pålagt av FNs barnekonvensjon å beskytte barn og unge mot alle former for omsorgssvikt. Myndighetene skal iverksette tiltak for å forebygge, avdekke og følge opp slike forhold. Barnevernet og Psykisk helsevern for barn og unge har et særlig ansvar for å sikre barn og unges helse i Norge, men de to offentlige institusjonene samarbeider fortsatt ikke godt nok sammen – og det går på bekostning av barnevernsbarnas psykiske helse.
En rapport fra RKBU Midt i Trondheim konkluderte med at hele 76 % av unge i barnevernsinstitusjonene hadde en eller flere psykiske lidelser, men bare 38 % av disse oppga at de hadde fått hjelp fra psykisk helsevern. Disse funnene ble regnet som alvorlig systemsvikt og ble gjenstand for offentlig debatt i 2015.
FORSKERE: Camilla Lauritzen, Svein Vis og Sturla Fossum ved RKBU Nord har spurt ansatte om hvordan de vurderer samarbeidet mellom barnevernet og psykisk helsevern for barn og unge.
I en ny vitenskapelig artikkel i Scandinavian Psychologist trekker de ansatte selv frem seks forhold som gjør det utfordrende å samarbeide: Gjensidig skepsis, manglende tillit til hverandre kompetanse, ulik problemforståelse, mangel på ressurser, uklarhet om hvem som har det økonomiske ansvaret – og enkeltsakers kompleksitet.
Ulik problemforståelse
– De aller viktigste årsakene til samarbeidsvansker er ulik problemforståelse og ressursknapphet. Vi ser det spesielt når Barnevernet har omsorgen for barn med langvarige psykiske vansker, sier Svein Arild Vis, førsteamanuensis ved RKBU Nord.
Barnevernansatte synes det er vanskelig å nå gjennom i psykisk helsevern fordi det psykiske helsevernet vurderer barnets vansker som atskillig mindre alvorlige enn Barnevernet gjør. For psykisk helsevern er ressursknapphet den store utfordringen.
– Psykisk helsevern kan definere saker som ferdigbehandlet, selv om barnet fortsatt har betydelige vansker i Barnevernets øyne, sier Fossum.
– Her kan man ane en kime til konflikt?
– Ja, barnevernstjenesten opplever dette i noen tilfeller som ansvarsfraskrivelse fra psykisk helsevern, sier han.
Barns psykiske helse ser altså fortsatt ut til å bli skadelidende på grunn av systemsvikt, men Vis kommer med en viktig presisering:
– Tallene fra 2015 henviser til barn og unge som bor på barneverninstitusjon. De er altså ikke representative for alle barn som har kontakt med barnevernet.
Rundskrivet er godt mottatt
Helsedirektoratet og Barne, ungdoms- og familiedirektoretet gikk i 2015 sammen om å lage et rundskriv med en rekke anbefalinger for det videre arbeidet med helsehjelp til barn i barnevernet. Blant annet skal miljøene nå jobbe tettere sammen om å avdekke vansker tidligere, og man skal ha egne barnevernsansvarlige i psykisk helsevern.
– De ansatte som har lest rundskrivet, sier at det har hjulpet dem med å avklare spørsmål knyttet til lovverk og ansvarsfordeling, og de har blitt mer bevisst behovet for å jobbe sammen. Men ennå er det mange som ikke har lest rundskrivet, sier Svein Arild Vis.
Rundskrivet er uansett ikke nok for å styrke samarbeidet, fastslår forskergruppen. De mener at de to tjenestene nå bør få opplæring og ferdighetstrening i det å samarbeide med hverandre. De foreslår også at det opprettes en konsultasjonstjeneste eller rådgivningstjeneste, slik at tjenestene får et sted å henvende seg med konkrete saker der samarbeidet ikke kommer i gang.
Vil du vite mer? Les den nye artikkelen «Samhandling mellom barnevern og psykisk helsevern for barn og unge – utfordringer og muligheter» i Scandinavian Psychologist.