Den allsidige akademikeren er utdannet psykolog ved Universitetet i Oslo, har doktorgrad i økonomi og arbeider som forsker og førstelektor ved Institutt for rettsvitenskap på Handelshøyskolen BI i Oslo, hvor han også har ledet Senter for grønn vekst med Jørgen Randers. Han har blant annet startet konsulentfirmaene Stoknes Futures og Foresight Norge og miljøselskapet Gasplas.
Stoknes merker at stortingsvalget nærmer seg.
– Det er mye arbeid frem mot valget 11. september, jeg har akkurat skrevet ferdig en kronikk til Dagsavisen om grønn økonomi. Med min økonomibakgrunn kan jeg argumentere for at en grønn økonomi ikke er en illusorisk utopi, men et retningsskifte som er nødvendig, lønnsomt og fornuftig, sier han til Psykologisk.no.
Stoknes er altså psykolog, og nå politiker. Han forteller at rollen som politiker helt klart er en annen enn den som fagekspert.
– Det er en ny rolle som helt klart innebærer en endring for meg. Man scorer ikke poeng ved å være en passiv lytter i politiske debatter. Og alt jeg sier blir oppfattet som verdiladet, opplevd som styrt av min politiske farge. Det er litt problematisk, sier han.
Lykke kan måles
Stoknes slutter ikke å være psykolog selv om han nå er politiker. Han mener psykologien har mye å tilføre politikken, blant annet i form av temaer som livskvalitet eller lykkemåling.
– Mange er skeptiske til lykke, eller subjektive mål på well-being. Økonomstanden, norske politikere og Statistisk sentralbyrå har ikke tatt innover seg strømmingene som skjer i utlandet på dette feltet. Både EU, OECD og FN er blant annet svært opptatt av dette med «beyond GDP», altså å se på ting utover bruttonasjonalprodukt. De store politiske partier er skeptiske til å skulle definere lykke ideologisk, men vi psykologer har empirisk forsking på hva som faktisk påvirker livskvalitet, sier han.
Psykisk helse blir også viktig for Stoknes i valgkampen, og nøkkelord er relasjoner og nærvær.
– Enkelt sagt vil vi gå fra kjemi til kjærlighet som medisin. Miljøpartiet De Grønne ønsker å bidra til å redusere ventetiden på all behandling av psykiske lidelser. Vi vil gjøre lavterskel- og skolehelsetjenester til nærmeste kontaktpunkt med helsevesenet for barn og unge, sier han.
Trump-tider
Stoknes mener psykologien kan hjelpe oss å tenke mer klarere om politiske prosesser. Han at mener vi langt fra er rasjonelle «politiske dyr».
– Mange velgere tar for eksempel beslutninger om hvem de skal velge basert på emosjonelle impulser snarere enn rasjonelle overveininger. I disse Trump-tider er dette et så åpenbart poeng at det i grunn ikke skulle behøves å sies, sier Stoknes.
Så demokratiet og den offentlige samtalen er langt mindre rasjonelt enn vi liker å tro?
– Det ser ut som grunnlaget for velgeratferd er basert på emosjonelle responser, forskere som Drew Westen og George Lakoff har redegjort godt for dette. Kanskje kan vi i stedet snakke om at vi lever i et limbisk demokrati! Jeg er opptatt av at vi trenger politiske prosesser og institusjoner som jobber med menneskenaturen. Vi som psykologer vet jo at mennesker i realiteten langt fra er et rasjonelt vesen, dette må tas høyde for i politikken, sier Stoknes.
Klimapsykologi
Stoknes er også fagbokforfatter og hans bok om klimapsykologi, Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, har fått svært god respons. Han forteller at responsen nesten har vært overveldende, særlig i USA.
– Jeg har for eksempel blitt invitert til nasjonalmuseet Smitsonian, til Arnold Schwarzenegger Institute og sist nå til TED Global den 20. september i New York City. Den selger svært godt i Norge, i alle fall for fagbok å være. Interessen fra Sverige, Danmark og mye av EU er også upåklagelig, sier Stoknes.
I Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming skriver Stoknes om et bredt utvalg av psykologiske retninger som han mener kan si noe om folks respons på klimafakta. Den psykologiske spennvidden strekker seg fra evolusjonspsykologi til psykoanalysen.
– Jeg bruker ofte formen til bokstaven T som et bilde. Jeg er opptatt av å ha stor faglig bredde, og så bør man også gå dypere inn i på utvalgte ting. Som student var jeg veldig frustrert over det snevre utvalget av teorier og retninger vi ble forelagt, sier Stoknes.
Psykologisk reduksjonisme?
Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming ble godt mottatt i Norge, selv om noen anmeldere kritiserte bokas psykologiske vinkling på klimaspørsmålet. Kanskje må man spørre seg om psykologien griper for bredt om seg. Stoknes er imidlertid ikke enig i at psykologer kun bør holde seg til det intrapsykiske eller rent individuelle.
– Jeg er kritisk til enhver form for psykologisk reduksjonisme, hvor alt i psykologien føres tilbake til «nevro» eller «kultur». Som en mangfoldselsker og pluralist steiler når jeg ser noen komme med bare ett svar på ting, det være seg psykoanalytikere som motsetter seg empirisk forskning eller nevrobiologiske forskning som reduserer alt til nevrale korrelater, sier Stoknes.
Den tverrfaglige psykologen har en bakgrunn fra filosofi, og Stoknes forteller at samtaler med Arne Næss har gitt ham en iboende skeptisk holdning.
– En ryggsekk med litt vitenskapsteori og skeptisk grunnholdning kan vaksinere oss mot psykologiske reduksjonisme, og åpne opp for innflytelser også fra andre fag som sosiologi eller økonomi. Det som mediene kaller «klimaskepsis» er riktignok ikke denne formen for skepsis. Det er et misbruk av ordet «skepsis» på en tilstand av sterk tro på at klimavitenskapen tar feil, en klimafornektelse, sier Stoknes.
Aktivisme og vitenskap
Mot slutten av samtalen kommer vi igjen inn på hans rolle som politiker og fagperson. Det kan oppleves problematisk å ha to hatter på samtidig.
– Politikk handler gjerne om å ta verdibasert stilling til noe, mens i vitenskapen liker vi å tro at dataene taler sitt nøytrale, tydelige språk til oss. Er jeg stortingsrepresentant, vil nok mange lese politiske hensikter inn i også mine faglige argumenter, sier Stoknes.
Stoknes er opptatt av forholdet mellom aktivisme og vitenskap. Han merket etterhvert at han satt inne med mye kunnskap om grønn økonomi og grønn psykologi.
– For meg var det ikke nok å publisere i obskure journaler, jeg følte at kunnskapen krevde anvendelse og konsekvenser i samfunnet. Noen ganger kan det bli et etisk imperativ å gjøre faglig kunnskap om til handling. Slik kjennes det nå for meg.
Gode gamle Sigmund Freud ville kanskje hevde at mange akademikere driver med intellektualisering der de sitter i sine elfenbenstårn?
– Ja, det er riktig. Intellektualisering kan bli en erstatning for det etiske imperativet om handling. Goethe skrev en gang: «Å tenke er enkelt, å handle er vanskelig, og å sette tankene til handling er det vanskeligste i verden.» Nå er det på tide å prøve det for meg.
