Problemet med budskap og bilder som skaper frykt og skyld, er at de har en tendens til å slå tilbake. Spesielt når det er vanskelig å gjennomføre livsstils- eller atferdsendringer. For eksempel svarer mange positivt på spørsmålet om de ønsker å kjøpe grønnere produkter. Men veldig få er faktisk i stand til å handle ut fra den intensjonen, av mange grunner – fra få valgmuligheter, pengemangel og forvirrende økomerking til manglende sosial støtte, tid, og kunnskap. Og det er da frustrasjonen kommer snikende. Vi føler oss elendige, trengt inn mellom barken og veden. Måten vi tenker, føler og handler på er ikke konsistent. Det skurrer.

Vår kreativitet finner raskt løsningen på denne ubehagelige tilstanden: Snarere enn å forandre min faktiske atferd kan jeg modifisere min tenkning til å stemme overens med det jeg gjør. I sosialpsykologien har man et spesielt navn på denne måten å takle holdningene på: kognitiv dissonans. De siste tiårene har det vært mye forskning rundt dette fenomenet.

Kognitiv dissonans refererer til en situasjon hvor følelser, tanker og atferd står i et motstridende forhold til hverandre. Det er en ubehagelig indre spenning. Den løses bare opp når en av komponentene endres og harmonien gjenopprettes. Forskningen på kognitiv dissonans startet da psykologen Leon Festinger infiltrerte en religiøs sekt på 1950-tallet. Sekten forkynte at dommedag var nær. Festinger var nysgjerrig på hvordan sektmedlemmene psykologisk sett ville takle situasjonen om (eller når) dommedag likevel ikke kom på den gitte datoen. Ville de endre sine overbevisninger?

Leon Festingers utspekulerte eksperimenter

Den skjebnesvangre natten kom og gikk. Morgenen etter var de forvirret og følte seg sviktet, forfjamset, lettet og til og med sinte og flaue (dissonanstilstander). Men så kanaliserte sektlederen en ny åpenbaring: Verden hadde blitt reddet i siste øyeblikk nettopp på grunn av sektens standhaftige tro og sterke hengivenhet. Hvor mye sterkere bevis kunne de be om? Verden gikk ikke under, og det var takket være dem og deres handlinger. De hadde fått en ny mulighet!

Dette var en ny tanke for sektmedlemmene. Den oppløste den intense dissonansen mellom hva de hadde trodd (verden går under), deres følelser (skuffelse) og deres atferd (medlemmenes vake og deres felles handlinger for sekten). Nå var det harmoni mellom de tre igjen. Nå kunne de stolt fortsette å forkynne for verden og beskrive hvordan de hadde reddet planeten – og samtidig ønske nye medlemmer velkommen inn i dette fabelaktige fellesskapet. Sektmedlemmene slapp å endre sin tro. Det var nettopp de medlemmene som hadde vært mest lojale og som hadde investert mest i saken, som var mest overbevist om denne bemerkelsesverdige helomvendingen. Festinger la merke til at noen av de mer perifere medlemmene forlot fellesskapet.

Senere konstruerte Festinger noen utspekulerte, i ettertid klassiske, eksperimenter for å se om slik sosialpsykologisk justering av vår tenkning til å passe til våre handlinger ville gjelde generelt. For eksempel ba han et antall studenter om å gjennomføre noen kjedelige oppgaver, som å snu pinner i et pinnebrett i en time eller å sortere meningsløse poletter til kjedsommelighet. Siden oppgaven (handling) var virkelig, virkelig kjedelig, ville man forvente holdningen til å være en bedømmelse (tenkning) av at det faktisk var utrolig kjedelig (følelse). Men så, etter at deltagerne hadde fullført oppgaven, tilbød Festinger halvparten av deltagerne et lite pengebeløp for at de skulle fortelle en ventende deltager (en medsammensvoren) at oppgavene var utrolig morsomme og interessante. Den andre halvparten tilbød han mye mer penger for å gjøre det samme.

Vi finner kreative løsninger

Til slutt ble begge gruppene spurt om hvor kjedelig eller spennende de syntes oppgaven hadde vært. Ideen var å teste hvorvidt det å få en belønning for å fortelle noen andre at aktiviteten var gøy, hadde noen innvirkning på opplevelsen. Det viste seg at de som fikk mye penger, bekreftet at det faktisk var kjedelig. De løy til nestemann for pengenes skyld. Det var konsekvent – de hadde en «god grunn» for å lyve når de ble bedt om det.

Men de som løy til nestemann for veldig lite penger, syntes å oppleve dissonans. De begynte å spørre seg selv hvorfor de hadde løyet. Hvorfor hadde de sagt at det var gøy når det faktisk hadde vært utrolig kjedelig? De ville ikke innrømme at de hadde gått med på å lyve bare for noen få dollar. Deres kreative løsning for å redusere dissonansen var å tenke at oppgaven var ganske morsom likevel. Resultatene ble at de som fikk lite penger, viste seg å ha en mye mer positiv holdning til oppgaven. Siden det ikke var på grunn av småpengene, må det ha vært oppgaven selv som var ganske kul. Det de faktisk gjorde, overstyrte det de følte og tenkte.

Isolert sett har slike laboratorieeksperimenter begrenset gyldighet og validitet. Men de psykologiske dynamikkene de illustrerer, har siden blitt gjentatt og utvidet i hundrevis av forskjellige settinger.

Kunsten å fjerne dissonans

Kognitiv dissonans ble berømt gjennom forskning på røyking, som har mange paralleller med forskning på klima.

De som forsker på røyking, vet at de som røyker, har mer positive holdninger til røyking enn de som ikke røyker.

Det fungerer på denne måten: Jeg røyker. Jeg vet også at røyking fører til kreft. Disse to tankene (en fra atferd, en fra informasjon) passer ikke helt sammen. Spesielt hvis jeg også har som verdi å være sunn og leve et langt liv. Så handling og kunnskap er på kant med hverandre og skaper den type ubehag vi kaller dissonans. Jeg kunne slutte å røyke. Men det er vanskelig å bryte vanen og beholde mine røykende venner. Med andre ord, hvis jeg fortsetter å røyke, må jeg gjøre noe med denne dissonansen.

Det viste seg at røykere generelt sett bruker fire hovedstrategier for å bearbeide dissonans. Den første er å modifisere virkelighetsoppfattelsen: Jeg kan for eksempel overbevise meg selv om at jeg egentlig ikke røyker så mye. Sammenlignet med andre røyker jeg mye mindre. Den andre strategien er å svekke betydningen av bekymringen: Bevisene for at røyking forårsaker kreft, er ganske svake. Min tante røyker 40 om dagen og er frisk som en fisk. Men min andre tante, som aldri rørte en sigarett, døde av kreft! Tredje strategi: Legg til en tredje tanke, som Jeg trener så mye at det ikke har noe å si at jeg røyker. Dette er en slags moralsk tillatelse folk gir seg selv, som i: Jeg løp fire kilometer, nå fortjener jeg en dobbel sjokoladeis. Eller: Siden jeg har gitt til TV-aksjonen, kan jeg shoppe med god samvittighet i dag.

Til slutt, i den fjerde og mest radikale strategien, kan jeg benekte at det er en sammenheng mellom røyking og helse i det hele tatt. Jeg kan overbevise meg selv om at de såkalte bevisene for at røyking fører til kreft, bare er propaganda. Det er en unnskyldning for dem som liker å kontrollere andre, å ha makten over hvordan andre skal leve sine liv.

To oppfatninger som ikke går i hop

Kognitiv dissonans i holdninger til klimaendringene følger det samme mønsteret som med røyking. Vi har to tanker, eller kognisjoner: Jeg har et stort karbonfotavtrykk. Og jeg har hørt at CO2 fører til global oppvarming. Disse to oppfatningene går ikke så godt i hop. De kommer i konflikt med et positivt selvbilde og skaper et plagsomt ubehag. Jeg føler meg anklaget eller dobbeltmoralsk.

For å takle denne dissonansen virker det som om nøyaktig de samme fire strategiene brukes: For det første kan jeg si at mitt økologiske fotavtrykk i virkeligheten er minimalt. Alt etter hvor jeg bor, kan jeg si at det er utslipp fra et eller annet sted langt vekk – om det så er Kina, USA, EU eller Russland – eller fra oljeselskaper som er det egentlige problemet. Det er ikke meg, det er dem! Jeg er ikke innblandet! Mitt bidrag er betydningsløst.

For det andre kan jeg redusere hvor viktig en kognisjon er ved å tvile på den: Vel, det er ikke noen gode beviser for at CO2 virkelig skaper oppvarming. Det har ikke vært noen oppvarming siden 1998. Det virker mer som det er sola. Eller: Alarmistene overdriver. Jeg er fattet og fornuftig. På denne måten kan jeg si til andre, om de spør meg, at jeg kanskje er en smule bekymret, men at saken i bunn og grunn er uviktig. Dette er innstillingen til de tvilende.

For det tredje kan jeg legge til kognisjoner og tanker for å føle meg bedre: Jeg har installert varmepumpe og byttet til sparepærer hjemme, så nå kan jeg fly til Thailand med familien uten å få dårlig samvittighet. Dette er den behagelige siden av grønt forbruk, som en moralsk tillatelse: Jeg kjøper et par grønne produkter for å redusere min kognitive dissonans – og skjemmer meg bort med shopping etterpå.

Vi strever alle med intern konflikt

Og sist, men absolutt ikke minst, kan jeg avfeie hele greia: Det er ingen beviser som kobler CO2 med klimaendringer. Eller: FNs klimapanel er bare nok en dommedagssekt. Eller: Det er en eneste stor konspirasjon og svindel fra ende til annen. Eller: Jesus kommer tilbake før verden ender. Dette er fornektelsens tenkemåte, til dem som avviser hele begrepet om klimaendringer ved å tviholde på sin tro.

Hos de fleste av oss fremkaller budskapet om global oppvarming først problematiske følelser, som engstelse, redsel eller skyld. Jo mer vi setter vår lit til budskapet, jo verre føler vi oss så lenge vi ikke endrer vår atferd. Å ikke handle ut fra hva vi vet, øker bare dissonansen. Vi strever med denne interne konflikten og begynner å forhandle med oss selv.

Ut av denne ubehagelige dissonansen oppstår ønsket – et markedsbehov, kunne man si – om å finne måter å redusere den på. Dette ønsket gjør det lett å selge inn budskap om tvil, bortskjemming og avvisning. De dekker et indre behov. Å svekke klimabudskapet får oss til å føle oss bedre med oss selv og den høykarbonlivsstilen vi alle fører.

Denne tvilen blir dermed en viktig barriere mot allmenn aksept av klimabudskapet. Klimahelvetet selger ikke. Eller kanskje det gjorde det – i begynnelsen, da det var en nyhet. Men nå har klimabudskapet blitt møtt med en gradvis motreaksjon, siden vi henger fast i høyutslippslivsstilen fra forrige århundre. Dissonansen har, år for år, malt videre på den kognitive komponenten og svekket den så den er mer i samsvar med vår faktiske atferd og hjulpet oss til igjen å føle oss som gode mennesker.

En langsom, undergravende motreaksjon

For min egen del føler jeg dissonans hver gang jeg flyr. Men jeg flyr likevel. Jeg er langt fra noen klimahelgen. Det hjelper ikke så mye at jeg bruker elsykkelen min så mye som mulig når jeg er hjemme. Min løsning er å kjøpe fire ganger så store karbonkvoter som jeg flyr for fra kvotehandelen i EU. Hvis jeg vil delta i vårt nåværende samfunn, og bidra til den store omstillingen, må jeg holde ut en viss indre dissonans. Det finnes ikke noe sånt som 100 prosent konsekvens eller 100 prosent renhet. Vi er alle sammen i dette rotet. (Ser du?! Jeg jobber hardt for å redusere min egen dissonans ved å bortforklare den.)

Det denne velfunderte teorien sier oss, er dette: Så lenge det er få muligheter for enkel og lett klimavennlig atferd, og budskapet vekker følelser som frykt og skyld, så vil denne dissonansen generere en langsom, undergravende motreaksjon mot klimaholdningene.

Se hva som skjedde for mer enn et tiår siden. I 2006 ble Al Gores film An Inconvenient Truth (En ubehagelig sannhet) lansert. Året etter var det enorm mediedekning av FNs klimarapport, og Nobels fredspris gikk til nettopp FNs klimapanel og Al Gore. Andelen alarmerte og bekymrete steg til 63 prosent i 2008. Men så førte ikke København-forhandlingene til enighet om politiske tiltak, finanskrisen skylte over oss, og det ble igjen vanskeligere å handle, tenke og føle på samme måte. Alt dette økte den kognitive og sosiale dissonansen blant mange som hadde vært bekymret over klimaet. Og Climategate, spredningen av løgnaktig propaganda om innholdet i en e-postlekkasje fra Climatic Research Unit ved University of East Anglia, skapte tvil om klimaforskernes ærlighet. Dissonansen kunne dermed bli luket vekk ved å modifisere kognisjonene: Det er ikke så alvorlig. Kanskje vitenskapen ikke er avgjort en gang for alle. Kanskje modellene er feil. Jeg er ikke så bekymret over klimaet lenger. Jo lenger folk kunne vente og se, desto bedre følte de seg.

Å endre hvordan vi tenker om et problem, er vår foretrukne måte å rettferdiggjøre våre handlinger på. Bekymringene og dissonansen sprekker som troll i sola. Det indre problemet er løst. Figuren under viser at i april 2014 var bare 15 prosent av amerikanerne veldig bekymret over klimaendringene og 40 prosent var litt bekymret – en nedgang fra 2008. Trass i stadig sterkere klimafakta fra stadig flere studier siden 2008 og 2014 kan det virke som om den allmenne oppfatningen ikke har endret seg så mye.