«Jeg snakker ofte om at vi både har en fysisk og en psykisk helse. Vi har en seksuell helse også. Den er både fysisk og psykisk. God seksuell helse er med på å holde oss friske og i trivsel. Dårlig seksuell helse gjør oss mer utsatt for sykdommer og mistrivsel», skriver helse- og omsorgsminister Bent Høie i innledningen til «Snakk om det! – Strategi for seksuell helse (2017–2022)», som ble presentert 6. desember i fjor.

Mens tidligere planer særlig har handlet om forebygging av negative konsekvenser av seksuell adferd, fokuserer den nye planen på å tydeliggjøre betydningen av seksuell helse for helse generelt, gjennom en helhetlig innsats som forholder seg til seksuell utvikling fra barnealder til alderdom.

Styret i Norsk forening for klinisk sexologi håper at planen kan fungere som et grunnlag for handling. Vi vil derfor kort oppsummere noen av hovedpunktene – og fremheve tre spesielt viktige tiltak for at planen skal lykkes.

Planens overordnede mål er å sikre kunnskap og kompetanse som hjelper folk å ivareta sin egen seksuelle helse. Seksualitet beskrives da som en personlig ressurs som påvirker vår helse (s. 7). God seksuell helse vurderes som en beskyttelsesfaktor som fremmer livskvalitet og mestringsferdigheter. En forutsetning for god seksuell helse er en positiv og respektfull tilnærming til seksualitet og muligheten til å ha gode og trygge seksuelle relasjoner fri fra tvang, diskriminering og vold (s. 7–8). I planen vektlegges også utvikling av kunnskap, frihet fra diskriminering og andre faktorer som har betydning for seksuell helse. Det legges vekt på støtte til seksuelle minoriteter, innvandrere og personer med spesielle helseutfordringer.

I planen er fem arbeidsområder pekt ut som særlig betydningsfulle fremover:

1. Økt oppmerksomhet rundt seksuelle problemer og dysfunksjon som følge av sykdom, funksjonssvikt eller behandling.
2. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten bør styrkes.
3. Det trengs tilgjengelige lavterskeltilbud for gruppene med høyest smitterisiko for HIV.
4. Smittetall skal ned for andre seksuelt overførbare infeksjoner.
5. Sosial ulikhet i seksuell helse skal reduseres.

Det er i dag et begrenset utdanningstilbud for helsepersonell på dette området, og den nye planens intensjoner vil kreve et betydelig løft i innsatsen med å utdanne og dyktiggjøre personell i helse-, sosial- og utdanningssektoren.

Anbefalinger

I den nye planen anbefales det å styrke kunnskap om seksuell helse i grunnutdanningene. Dette vil kreve konkrete politiske tiltak. Vi mener det er betenkelig at leger, psykologer og sykepleiere fortsatt ikke har obligatorisk undervisning om seksuell funksjon og seksualitetens betydning for helse generelt i utdanningen sin.

Ved helsestasjonene har man gjort seg mange viktige erfaringer når det gjelder informasjon og rådgivning for spesielle grupper, da spesielt ungdom, men fremdeles gjenstår et betydelig arbeid før alle som trenger det, får nødvendig rådgivning, bistand og behandling. Mange mennesker har utviklet problemer og trenger rådgivning, og kanskje behandling av alvorligere problemer som er resultat av negative erfaringer, sykdom, funksjonshemning, vold og overgrep.

Når det gjelder seksualitet, er digital informasjon av stor verdi; den sikrer anonymitet, den er tilgjengelig overalt (i Norge) og den gir mulighet for minoritetsgrupper til å finne likesinnede. Det er likevel en del utfordringer knyttet til det å tilpasse informasjon til spesifikke målgrupper, for eksempel grupper som har lavere intellektuell kapasitet hva angår å oppfatte informasjonen som blir gitt på et generelt grunnlag.

Strategiplanen ser det som et mål å sikre at seksuell helse integreres i helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid på alle nivåer av helse- og omsorgstjenesten (s. 26). Mange i tjenesten unnlater å snakke om seksuell helse i møte med brukerne. Manglende bevissthet og oppmerksomhet kan føre til at individet opplever at deres seksualitet usynliggjøres og at seksuell helse som ressurs blir glemt (s. 26).

Flere nivåer av tiltak

PLISSIT-modellen er en modell som viser at man kan iverksette tiltak for å redusere seksuelle helseproblemer på ulike nivåer – fra å gi generell tillatelse til å snakke om seksualitet (Permission/Tillatelse), via å gi begrenset informasjon (Limited Information/Begrenset informasjon) og komme med forslag til tiltak (Specific Suggestions/Spesifikke forslag), til å tilby spesialisert behandling (Intensive Therapy/Behandling). De fleste problemene vil kunne løses på de første nivåene, men en liten gruppe vil ha behov for spesialistbehandling.

Strategiplanen peker på at helsepersonellets profesjonalitet vil være avgjørende for å sikre god kommunikasjon. Et bevisst og reflektert forhold til egne holdninger og erfaringer er nødvendig for å kunne være fordomsfri og imøtekommende i kommunikasjon om seksualitet og seksuell helse (s. 27).

Det kan være et omfattende arbeid å utvikle tilstrekkelig profesjonalitet hos helsepersonell for å arbeide med pasienters seksuelle utfordringer. Gjennom styrking av grunnutdanningene bør man kunne sikre tilstrekkelig profesjonalitet til å imøtekomme de to nederste nivåene av PLISSIT-modellen, men det vil også være nødvendig med et mer omfattende videreutdanningstilbud skal man ivareta behovet for profesjonell rådgivning og terapi når det gjelder mer alvorlige seksuelle utfordringer. Dette er også perspektiv som strategiplanen sikter til.

I tillegg til å styrke kompetansen til helsepersonell må helsetilbudet organiseres på en slik måte at det gis tid til og rom for å snakke med brukere og klienter om seksuelle spørsmål. Dette skjer i altfor liten grad i dag. Dette kan være et tiltak som på sikt reduserer unødvendig behandling av problemer som har fått utvikle seg som følge av at seksuelle utfordringer ikke blir tatt opp som tema.

Helsearbeideren må stille spørsmål

Mange helsearbeidere har den holdningen at seksualitet er et tema som må tas opp av pasientene selv. Pasienter ser ofte at det ikke er rom for eller at helsearbeideren ikke er komfortabel med å snakke om slike spørsmål, og lar derfor være å ta opp spørsmål om seksualitet. Ofte mangler helsearbeideren både et adekvat språk og nødvendig kunnskap for å kunne være til nytte for pasienten. I en travel hverdag blir spørsmål om seksuell helse derfor ikke prioritert. I den nye strategiplanen heter det imidlertid:

Til tross for den betydningen seksualiteten har for de fleste, er ofte seksualitet og seksuell helse temaer som forbigås ved sykdom og behandling … Mange pasienter ønsker at seksualitet skal tematiseres, men foretrekker at det er helsepersonellet som tar det opp (s. 43).

Undersøkelser viser tydelig at kreft også rammer seksuallivet. Mange rapporterer likevel at de ikke har fått informasjon om hvordan kreftbehandling eller senvirkning vil kunne påvirke seksualitet eller seksualliv (s. 47).

I forhold til psykisk funksjonshemmede har Nettverk for Funksjonshemmede, Seksualitet og Samliv (NFSS) flere eksempler på tilrettelagt undervisningsmateriell som kan fungere som ressurs for foreldre og lærere (s. 49).

Ifølge strategiplanen er det viktig at det offentlige Helse-Norge nå anerkjenner at seksuell helse er en del av den generelle helsetilstanden og at seksuell helse innebærer mer enn bare fravær av symptomer. Planen redegjør for at seksuelle problemer i seg selv utgjør et folkehelseproblem, og at dette må gripes fatt i på ulike nivåer. Videre er planen i overensstemmelse WAS’ og WHOs oppfatninger av seksuelle rettigheter, og den fremmer en forståelse for at seksualitet og seksuell helse er viktige faktorer og at det må iverksettes spesifikke tiltak for å sikre at disse blir tilstrekkelig ivaretatt i helsevesenet.

Må føre til handling

Vi har alle en seksualitet vi må forholde oss til, og det betyr at alle deler av det offentlige helsevesenet må skaffe seg nødvendig kompetanse for å imøtekomme befolkningens behov for rådgivning og behandling. Kommunehelsetjenesten må sørge for rådgivning i første linje. Spesialisthelsetjenesten skal sørge for diagnostikk, behandling og oppfølging av pasienter med akutte, alvorlige og kroniske sykdommer og helseplager. Dette ansvaret innebærer at helseforetaket skal sørge for at befolkningen får den sosiale, psykososiale og medisinske habilitering og rehabilitering de har behov for.

Vi vil avslutningsvis trekke frem følgende tre tiltak som særlig avgjørende for å lykkes med planen:

1. Vi trenger politiske føringer som pålegger kommuner og helseforetak å sette seksuell helse på dagsordenen.
2. Helse- og sosialarbeidere, lærere og relevante personer i administrative stillinger må pålegges å snakke om seksualitet og integrere seksuell helse i det daglige arbeidet.
3. Helse- og sosialarbeidere, lærere og relevante personer i administrative stillinger må gjennomgå nødvendig sexologisk utdanning for å kunne tilby nødvendig kunnskap og utøve en profesjonell og innta en trygg holdning til sine klienter/elever.

Hvis disse arbeidsområdene tas på alvor, vil det gi et enormt løft når det gjelder seksuell helse spesielt og psykisk og fysisk helse generelt! Dette vil være et langt steg i retning av at de som har en seksuell utfordring, vil kunne få den hjelpen de har behov for og krav på.

Følgene av ikke å følge denne planen, derimot, vil være en videreføring av dagens situasjon: økning i seksuelt overførbare infeksjoner, manglende hjelp til flere hundre tusen mennesker som har en eller annen form for seksuell utfordring, videre tabuisering av seksualitet hos utsatte grupper, mangelfull og tilfeldig seksualundervisning, for dårlig kompetanse hva angår forebygging og avdekking av seksuelle overgrep og behandling av konsekvensene av disse.

Vi lever i en tid der vi bombarderes av seksuelle inntrykk. Hvis vi fortsetter å overse konsekvensene av at seksualitet blir kommersialisert, kan det gi seg særs negative følger. Helse- og Omsorgsdepartementet vil gjøre klokt i å ta planens anbefalinger på alvor, og det krever iverksettelse av praktiske tiltak.

Vi håper planen «Snakk om det! – Strategi for seksuell helse» ikke bare blir fine ord som støver ned i en skuff, men at den kan fungere som et grunnlag for handling.