Hedda Abels artikkel i Psykologisk.no inspirerte meg til å skrive litt om min egen erfaring med diagnosen bipolar. Jeg leser at du, Hedda, har hatt det vanskelig over en lang periode. Du beskriver et stort spenn i tilbudet du har fått. Det er lett å sympatisere med deg. Jeg kan lett sette meg inn i frustrasjonen du føler overfor helsesystemet, og irritasjonen som bygger seg opp når du må fortelle livshistorien din for n’te gang til en forsamling av fremmede som du kanskje aldri treffer igjen.

Jeg har noen års erfaring som psykolog innenfor psykisk helsevern og kan si svært mye positivt om måten behandlingsapparatet er organisert og fungerer på. Det finnes rett og slett mange flinke folk i systemet. Samtidig er det visse utfordringer som er gjengangere. Psykisk helsevern har et stort potensial for å bli bedre.

Å sette en diagnose på mennesker har for meg alltid representert en utfordring. Jeg forstår diagnoser som et eget språk: begreper som brukes for å kategorisere, effektivisere, forenkle. En god venn av meg sa en gang at språk har lett for å bli virkelighet. Når vi bruker diagnoser, har vi lett for å overforenkle mennesker. De kan bidra til å tillegge pasientene egenskaper de ikke har. Da møter du ikke pasienten som den han er, men en som tolkes ut fra en hypotese – som du typisk vil bekrefte.

Diagnosen er et paradoks

Jeg kan kjenne meg igjen i det du beskriver: Jeg ønsker (heller) ikke å bli behandlet ut ifra diagnosen min, men som den jeg er, som person. Merkelappen min blir for generell. Og hva er poenget med merkelappen da? Jeg tror også at diagnosen lett kan ta for stor plass i ens identitet. Du er ikke diagnosen din. Jeg ser mange som tar til seg identiteten bipolar.

For meg representerer diagnosen et paradoks. Den bidrar i seg selv til stigmatisering og skam. Er det tilfeldig at selvmordsraten er høy blant bipolare? Jeg synes merkelappen bipolar har lite verdi. Den stenger en hel rekke dører som kunne vært åpne. For meg blir det mer meningsfylt å snakke om konkrete maniske episoder. En episode i fortida betyr ikke en ny i fremtida, selv om statistikken sier at sjansen er til stede. Når du beskriver diagnosen som kronisk, tar du også vekk håpet om endring.

Femti år med iherdig forskning kan ikke påvise noen biologisk årsak til bipolaritet, eller strukturelle avvik i hjernen hos bipolare, slik jeg har forstått det. Likevel traver fagmiljøene videre som om dette var tilfellet, ofte med medisinering som førstevalg. Er det rart man mister troen på helsevesenet? Jeg tror vi må se nøyere på den grunnleggende forståelsen av mani dersom vi skal kunne forvente endringer på behandlingssiden.

Jeg har gitt opp

Min beste beskrivelse av mani er som en «life-changing event» som preges av mye stress, ofte både selvpåført og utløst av uheldige omstendigheter. En overbelastet hjerne blir hypersensitiv, tenker for mye, konkluderer for fort og vil bruke lang tid på å roe seg ned. Fryktsenteret står i full beredskap: Hva er det neste som kan gå galt?

Selvfølgelig skjer noe i hjernen når en går gjennom betydelig stress, men jeg opplever at psykiatrien blander biologisk årsak med biologisk effekt. Det hjelper ikke å spørre seg hvordan man kan medisinere bort reelle bekymringer, hvordan man kan sløve ned pasienten til han sovner, osv. Spørsmålene vi heller bør stille oss, er: Hva roer ned en overaktiv hjerne? Hva kan redusere stress? Hva kan bidra til bedre beslutninger?

Manien har hatt enorm innvirkning på mitt liv, og dessverre på min tillit til dem rundt meg. Tilliten til både det norske helsevesenet og min nærmeste familie er svekket, i stor grad fordi de snakker til meg med det samme språket som helsevesenet fører – med utgangspunkt i den biologiske modellen. Endringer må skje på systemnivå før det er hensiktsmessig å komme med innspill. Jeg har gitt opp. Jeg tror ikke at én røst kan tippe et slikt lass. Hvor er røstene til fagfolk i denne diskusjonen? Unnlatelsessynden er noe av det som kanskje sårer mest. Kanskje er dette temaet for sensitivt i tverrfaglige team?

Bare en merkelapp

Det har blitt stadig mer vanlig å ansette erfarings­konsulenter i psykisk helsevern. En erfarings­konsulent er en tidligere pasient med erfaringer som kan være nyttige for både helsevesen og pasienter. De inviteres ofte til møter med distriktspsykiatriske senter for å drøfte forbedrings­potensial med helsetjenestene. Men tas erfarings­konsulenter virkelig på alvor? Ut ifra det jeg har lest og erfart, er svaret nei. Det å kritisere helsevesenet fremstår mer og mer som en symbolsk handling. Erfarings­konsulentene blir et alibi for virksomheten og en blindvei for brukerne. En skulle tro at tjenestene er til for pasientene, men det kan virke som om pasientene er til for tjenestene.

Diagnosen er ikke noe jeg skilter med. Den er ikke noe jeg vil opplyse om til hverken venner eller bekjente med mindre det er høyst nødvendig. Jeg vil ikke bidra til å stigmatisere meg selv. Du må gjerne være uenig. Jeg tror bare ikke på at åpenhet nødvendigvis fører til nysgjerrighet og forståelse hos dem rundt meg. Dessverre. Jeg tror på veloverveid åpenhet.

Jeg håper at alle som leser dette, klarer å tro på at diagnosen bare er en merkelapp. En forenkling av sammensatte problemer. Som ikke sier noe om hvem du er. Selv om det kan føles slik.