Jeg er ikke en diagnose

Jeg har lang erfaring som pasient i psykisk helsevern. I løpet av mine år med psykisk lidelse har jeg flere ganger hørt fagfolk si: «Dette er ikke bra for mennesker med din diagnose», «mennesker med din diagnose er / er ikke …» og «mennesker med din diagnose skal / skal ikke …».

Etter min mening har ansatte innenfor psykisk helsevern en tendens til å behandle alle pasienter som diagnoser, og man vil ikke, kan ikke eller ønsker ikke å se menneskene bak.

Uansett diagnose er vi alle ulike mennesker med både positive og negative sider, og med individuelle behov. Vi har forskjellige gener og erfaringer fra vår oppvekst og fra livet generelt. Da jeg var psykisk syk, var et av mine største ønsker å bli behandlet som et menneske; ikke som en diagnose.

Først ble jeg lettet

Første gang jeg fikk diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, type borderline, ble jeg egentlig ganske lettet. Jeg kjente meg igjen i symptomene på sykdommen, i hva som er den vanligste årsaken til at noen utvikler lidelsen, og i beskrivelsene av hvordan en person med denne diagnosen kan ha det.

Lite visste jeg den gangen om at jeg kort tid etter skulle bli betegnet med nedsettende begreper som manipulerende, oppmerksomhetssøkende, usamarbeidsvillig, vanskelig, krevende, barnslig og behandlingsresistent, av overleger, behandlere, sykepleiere og andre ansatte innenfor psykisk helsevern.

Lite visste jeg om hvor vanskelig det skulle bli å få den hjelpen jeg ønsket og trengte. Lite visste jeg om hvordan fagutøvere i psykisk helsevern, som jo skulle være til hjelp, kunne behandle «sånne som meg».

I mange år har dype depresjoner, sterk angst, spiseforstyrrelser, ekstrem overvekt og ikke minst ensomhet definert livet mitt. Alvorlig selvskading, konstante selvmordstanker og utallige selvmordsforsøk har preget hverdagen. Dette har gjort noe med den personen jeg er i dag, med mine tanker og følelser, og med hvordan jeg forholder meg til livet, til andre mennesker og til meg selv. Det har vært en unødvendig lang, smertefull og dramatisk reise fra å være alvorlig syk til å ha det ganske greit.

Jeg var ikke verdig behandling

Jeg har tilbrakt nesten ti år av mitt liv på psykiatriske institusjoner. Jeg har vært svingdørspasient i akuttpsykiatrien, med over hundre innleggelser, og innlagt sammenhengende over flere år i langtidspsykiatrien. Det jeg tenker tilbake på, er et system som sviktet da jeg trengte det som mest. I dette systemet har jeg møtt noen fantastiske mennesker, men også mange som jeg mener at aldri burde fått muligheten til å jobbe med mennesker i krise.

Av disse ble jeg møtt som en manipulerende, behandlingsresistent og kronisk suicidal pasient: Et håpløst tilfelle. Derfor var jeg gitt opp både av fagfolk og av meg selv. Jeg følte meg som en parasitt i systemet; en som de helst ville bli kvitt. Jeg var ikke verdig behandling, og jeg hadde ingen verdi som menneske.

Opplevelsen jeg satt igjen med, var at det rett og slett ikke er plass til en person som meg i samfunnet. Den måten jeg ble behandlet på bekreftet min følelse av at det ikke fantes noe håp. Jeg hadde allerede opplevd overgrep i livet, og var ekstremt sårbar for avvisning. Da blir det et paradoks at jeg som pasient skulle oppleve avvisning gang på gang, og at jeg nå vil beskrive deler av erfaringen derifra som nettopp overgrep.

Nå er jeg 80 % frisk

For omtrent to år siden fikk jeg også diagnosen bipolar affektiv lidelse, men jeg tror ikke selv at jeg var feildiagnostisert da jeg først fikk personlighetsforstyrrelsen. Jeg tror heller at jeg skulle hatt både personlighetsforstyrrelsen og den affektive lidelsen den gangen da jeg ble syk, og at jeg i dag har blitt frisk av personlighetsforstyrrelsen.

Jeg sliter fremdeles med depresjoner i perioder. Innimellom opplever jeg også hypomanier der jeg får økt energinivå og blir plagsomt rastløs. Men når jeg ikke er preget av disse tilstandene, fungerer jeg bra i hverdagen. I dag betegner jeg meg selv som 80 % frisk!

Innenfor psykisk helsevern er behandlingene jeg får for de to diagnosene, forskjellige som himmel og helvete. Bipolar lidelse er tydeligvis en diagnose med en relativt høy status i systemet, mens emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, type borderline, befinner seg nederst på «rangstigen». Jeg er så heldig at jeg nå har fått en diagnose som gjør det lettere å få hjelp, og som gjør at jeg blir møtt på en mer human måte i helsevesenet. Det er jeg selvfølgelig glad for, men jeg synes det er utrolig skremmende at man blir behandlet såpass forskjellig på bakgrunn av hvilken diagnose noen tilfeldigvis har satt på deg.

I dag bebreider jeg systemet fordi jeg ikke ble sett, hørt, tatt på alvor eller tilbudt den hjelpen jeg ønsket og trengte da jeg ble syk for 20 år siden. Min mening er at hvis jeg hadde blitt møtt med aksept, rettferdighet, trygghet, forståelse, empati og, viktigst av alt, medmenneskelighet, så hadde både min historie og mitt liv i dag vært helt annerledes.