Seksuelle problemer kan oppstå som følge av psykisk eller somatisk sykdom (Lewis et al., 2004). Eksempelvis fant Dunn, Croft og Hackett (1999) en klar sammenheng mellom depresjon og dyspareuni (smerter ved samleie) hos kvinner, mens man hos menn fant en sammenheng mellom angst og for tidlig sædavgang. En rekke somatiske sykdomstilstander, som for eksempel hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreftsykdommer, er vist å ha en negativ innvirkning på seksuell helse (DeSimone et al., 2014; Lewis et al., 2004; Maiorino, Bellastella & Esposito, 2014; Nascimento et al., 2013; Sørensen, 2008).
Mennersker som gjennomgår behandling i helsevesenet, opplever ofte at aspekter knyttet til deres seksuallivet blir berørt (Almås & Benestad, 2006; Svendsen, 2008). Dette kan blant annet skyldes fysiske skader etter kirurgiske inngrep eller medisinering (Aars, 2012; Graugaard et al., 2015). Sykdomstilstander og deres fysiske, psykologiske og sosiale ettervirkninger kan derfor påvirke seksuallivet og seksuell tilfredshet i en negativ retning. Samtidig kan et velfungerende seksualliv slå positivt ut hva angår generell helse og livskvalitet, og virker fremmende på mestringsevner (Graugaard et al., 2015). I en amerikansk studie ble det funnet en positiv sammenheng mellom seksuell aktivitet, tilfredshet med seksuallivet, seksuell interesse og allmenn helsetilstand hos voksne og eldre deltagere (Lindau & Gavrilova, 2010). For å kunne ta vare på menneskers helse fra et helhetlig perspektiv er det derfor avgjørende at seksuell helse integreres i behandlingen av mange sykdomstilstander (Helsedirektoratet, 2016; Sadovsky & Nusbaum, 2006).
En rekke internasjonale studier støtter antakelsen om at seksuelle problemer er utbredt blant befolkningen (DeRogatis & Burnett, 2008; Laumann et al., 1999; Lewis et al., 2004). I Danmark fant Christensen et al. (2011b) at 11 % av både menn og kvinner hadde opplevd minst et seksuelt funksjonsproblem i løpet av det forutgående året. Problemene som ble oppgitt hyppigst, var tørrhet i skjeden (7 %) og orgasmeproblemer (6 %) hos kvinner, og for tidlig utløsning (7 %) og ereksjonsproblemer (5 %) hos menn.
I en norsk studie rapporterte 37 % av kvinnene og 13 % av mennene at de hadde seksuelle lystproblemer i løpet av de siste 12 måneder (Træen & Stigum, 2010). Til tross for et behov for både sexologisk veiledning og behandling er det mange leger som unngår å tematisere seksuell helse (Almås & Benestad, 2006; Aschka, Himmel, Ittner & Kochen, 2001; Moreira et al., 2005; Platano, Margraf, Alder & Bitzer, 2008; Ribeiro et al., 2014). I en norsk studie av helsepersonell rapporterte bare 34 % av legene å ha introdusert temaet seksualitet for pasienten noen ganger eller ofte (Helland, Garratt, Kjeken, Kvien & Dagfinrud, 2013). En vanlig forklaring på hvorfor helsepersonell vegrer seg for å tematisere seksualitet, er redselen for å krenke pasienten eller å skape en flau og ubehagelig situasjon (Bartlik, Rosenfeld & Beaton, 2005; Helland et al., 2013). Dette står i sterk kontrast til pasientens ønske om sexologisk veiledning og behandling (Dunn, Croft & Hackett, 1998; Hartmann & Burkart, 2011). Flere studier har vist at mange pasienter ønsker og forventer at legen tar initiativ og inviterer til/gi rom for til å diskutere seksuelle spørsmål (Aschka et al., 2001; Wittenberg & Gerber, 2009).
En gjennomgang av forskningslitteraturen tyder på at det ikke foreligger noe forskning i hvilken grad Norges fremtidige leger er rustet til å ta opp seksuelle temaer i behandlingsrommet. Det overordnede formålet med den foreliggende studien er derfor å belyse medisinerstudenters intensjon om å tematisere seksualitet og seksuell helse i framtidige pasientkonsultasjoner. Mer spesifikt søker studien å undersøke sammenhengen mellom den nevnte intensjonen og forhold knyttet til medisinstudentenes sosiodemografiske bakgrunn, holdninger til å snakke med pasienter om seksualitet, mestringstro relatert til å ta opp seksuelle temaer i behandlingsrommet og studentenes egen vurdering av sin sexologiske kompetanse. Med tanke på å finne de faktorene som predikerer mest varians i intensjon, ble det derfor utformet en konseptuell modell (se figur 1).

Som illustrert i figur 1 antar vi at intensjon om å tematisere seksualitet overfor pasienter vil ha sammenheng med individets sosiodemografiske bakgrunn, holdninger til å tematisere seksuelle spørsmål i klinikken, mestringstro og egen opplevd kompetanse til å kunne snakke om seksualitet i behandlingsrommet.
På bakgrunn av tidligere forskning valgte vi å ha med sosiodemogafiske variabler som kjønn, utdanningsår, praksiserfaring og MSO-aktivitet. Variabelen kjønn har for eksempel vist seg å ha en innvirkning på legens tilbøyelighet til å tematisere seksualitet i pasientkonsultasjoner (Lewis & Freeman, 1987; Wimberly, Hogben, Moore-Ruffin, Moore & Fry-Johnson, 2006).
Utdanningsår er en annen sosiodemografisk variabel som er interessant å belyse når det gjelder medisinstudenters intensjon om å tematisere seksualitet. Studier har vist at det er en sammenheng mellom hvor langt i studieløpet medisinstudentene har kommet og deres opplevde ubehag ved å tematisere seksualitet, kunnskap om seksuell helse samt holdninger til det å snakke med pasienter om sex (Frank, Coughlin & Elon, 2008; McGarvey, Peterson, Pinkerton, Keller & Clayton, 2003; Wittenberg & Gerber, 2009).
Også praksiserfaringene medisinstudentene gjør seg i utplasseringsperioden, kan tenkes å påvirke deres ferdigheter vedrørende det å snakke med pasienter om sex. En eksperimentell studie blant medisinstudenter viste at den praktiske erfaringen med å tematisere seksualitet overfor pasienter var assosiert med et høyere kunnskapsnivå om menneskelig seksualitet samt en økt mestringstro knyttet til det å snakke om seksualitet (Vollmer, Wells, Blacker & Ulrey, 1989).
Videre valgte vi å bruke variabelen MSO-aktivitet. MSO står for Medisinernes Seksualopplysning og er en studentorganisasjon som driver med samlivs- og seksualundervisning for ungdom. Medisinstudenter som var eller hadde vært aktive i MSO på undersøkelsestidspunktet, antas å ha fått internopplæring i fysiologi, anatomi og pedagogikk, i tillegg til kommunikasjonstrening i å snakke med ungdom om ulike aspekter ved seksualitet og kropp.
Etter en gjennomgang av tidligere teoretiske modeller valgte vi dessuten å ha med komponenter som holdninger, mestringstro og faglig kompetanse. Holdninger spiller en viktig rolle i prediksjon av atferdsintensjoner (McEachan, Conner, Taylor & Lawton, 2011). Tidligere studier har vist en klar sammenheng mellom legers holdninger til for eksempel å skrive ut medisiner, ta i bruk medisinske retningslinjer eller gi helseråd og intensjonen om å faktisk utføre disse handlingene (skrive ut medisiner, ta i bruk medisinske retningslinjer eller gi helseråd) (Gaither, Bagozzi, Ascione & Kirking, 1996; Limbert & Lamb, 2002; Walker, Grimshaw & Armstrong, 2001). På bakgrunn av slike funn er det rimelig å anta at legenes holdninger til å introdusere seksualitet i behandlingsrommet vil ha betydning for hvorvidt de har intensjon om å tematisere seksualitet overfor pasienter.
Også mestringstro ser ut til å være en viktig faktor for å predikere atferdsintensjon og atferd (Armitage & Conner, 2001). Mestringstro defineres som en persons tiltro til egen evne til å mestre utfordrende situasjoner (Bandura, 1977). Resultater fra en amerikansk studie viste en sterk sammenheng mellom fastlegenes mestringstro vedrørende det å gi ungdommer opplæring i seksuelt overførbare sykdommer og legenes intensjon om å undervise om dette temaet (Millstein, 1996). Den siste komponenten som ble inkludert i modellen, handler om medisinistudentenes faglige kompetanse når det gjelder å skulle tematisere, diagnostisere og behandle seksuelle funksjonsproblemer.
Metode
Deltakere
Deltagerne var profesjonsstudenter i medisin ved Universitet i Tromsø (UiT), Universitet i Trondheim (NTNU) og Universitet i Bergen (UiB). Til sammen svarte 411 medisinstudenter på spørreskjemaet. Halvparten av disse studerte ved NTNU (49 %), 26 % ved UiB og 25 % ved UiT. Gjennomsnittsalderen var 23,8 år (median 24 år, range 17–38 år). Deltagernes gjennomsnittlige studieforløp var 3,2 år.
Majoriteten av respondentene i utvalget var kvinner (71 %). I alt 31 % var eller hadde vært aktive i MSO. Med hensyn til praksiserfaring svarte 78 % at de ikke hadde vært i utplassering ennå og 22 % at de var/hadde vært i utplassering.
Prosedyre
Datainnsamlingen foregikk fra medio september 2015 og til medio oktober 2015. Rekrutteringen av medisinstudenter ved NTNU foregikk ved hjelp av universitetets liste over medisinstudenter med registrerte e-postkontoer. En forespørsel om deltagelse i forskningsprosjektet med link til spørreskjemaet ble sendt ut til 711 registrerte e-postkontoer. En uke etter utsendelsen ble det sendt ut en påminnelse om studien. Til sammen 196 NTNU-medisinstudenter fylte ut spørreskjemaet. Det gir en svarprosent på 28 %. Det er imidlertid ikke kjent om alle e-postadressene var korrekte eller hvorvidt alle studentene faktisk mottok e-posten med link til spørreskjemaet.
Det var ikke mulig å beregne svarprosent for hele utvalget ettersom medisinstudenter ved UiT og UiB ble rekruttert via universitetenes interne fellesplattformer1). Disse studentene fikk ikke tilsendt en personlig henvendelse angående spørreundersøkelsen. Det er dermed ikke kjent hvor mange medisinstudenter ved UiT og UiB som har besøkt universitetes fellesplattformer og sett lenken til spørreskjemaet. Utvalget er dermed å betrakte som selvselektert. Til sammen svarte 102 personer ved UiB og 101 personer ved UiT på spørreskjemaet.
Spørreskjemaet ble administrert av www.surveymonkey.no. I forespørselen ble alle deltagerne informert om studiens formål, at det tok 10 minutter å besvare spørreskjemaet og at deltagelsen var anonym. Ingen IP-adresser ble registrert.
Spørreskjemaet besto av 26 overordnede spørsmål med tilhørende underspørsmål. Noen spørsmål ble hentet fra undersøkelsen «Seksualitet som tema blant norske psykologer i klinisk praksis» (Træen & Schaller, 2013). Andre spørsmål ble utformet etter en gjennomgang av litteratur vedrørende forskning omkring det å tematisere seksualitet og seksuell helse innenfor helsevesenet (Burd, Nevadunsky & Bachmann, 2006; Maurice, 1999; Ribeiro et al., 2014).
Operasjonalisering av variabler
Intensjon om å tematisere seksualitet. Intensjonsvariabelen ble målt ved følgende spørsmål: «Når du begynner å praktisere som lege – hvor sannsynlig er det at du kommer til å spørre dine pasienter rutinemessig om hvert av de følgende forhold:» «Seksuell orientering/ Seksuell identitet?», «Seksuell funksjon?», «Seksuelle problemer?», «Seksuell tilfredsstillelse?», «Negative seksuelle opplevelser?», «Positive seksuelle opplevelser» og «Tilfredshet med sexlivet?». Svaralternativene ble vurdert på en skala fra 1 = svært sannsynlig til 7 = svært usannsynlig. En faktoranalyse viste at intensjon om å tematisere seksualitet var et unidimensjonalt konstrukt. Variablene ble reversert og summert til en gjennomsnittssumskåre (Cronbach’s alpha = 0,93). En høy skåre på skalaen indikerte høy intensjon om å tematisere seksualitet.
Sosiodemografiske variabler. Kjønn: Variabelen ble kodet som 1 = mann og 2 = kvinne. Utdanningsår: Utdanningsår ble målt i antall år som en kontinuerlig variabel (range 0–6 år). Praksiserfaring: Variabelen praksiserfaring ble målt på følgende måte: «Har du allerede utført utplasseringsperioden din?», og svarkategoriene ble kodet til 0 = ingen praksiserfaring og 1 = er eller har vært i utplasseringsperioden. MSO-aktivitet: Følgende spørsmål målte variabelen MSO-aktivitet: «Er eller har du vært aktiv i Medisinernes Seksualopplysning (MSO)?», og ble kodet som 0 = aldri vært aktiv og 1 = er eller har vært aktiv.
Holdninger til å snakke med pasienter om seksualitet. Holdninger ble målt ved hjelp av 11 holdningsspørsmål. Svaralternativene ble vurdert på en Likert-skala fra 1 = helt uenig til 7 = helt enig. Et selektert utvalg av holdningsspørsmål ble benyttet i analysene i denne studien. For å undersøke om det eksisterte ulike dimensjoner av holdninger til det å tematisere seksualitet i framtidige pasientkonsultasjoner, ble det gjennomført en eksplorerende faktoranalyse. Analysen avdekket 5 underliggende holdningsdimensjoner, som ble kalt «Viktighet av seksuell helse», «Kunnskapsnivå», «Ubehag», «Tillatenhet» og «Normalisering av seksualitet». De identifiserte faktorene ble lagret som nye variabler ved hjelp av vektede faktorskårer. Holdningsdimensjonen «Viktighet av seksuell helse» handlet om hvor viktig studentene mente at seksualitet og seksuell helse faktisk er for pasientens velvære. «Kunnskapsnivå» beskrev studentenes holdninger til hvorvidt legene bør ha kunnskap om ulike seksuelle temaer for å kunne tematisere disse i behandlingsrommet. Holdningsdimensjonen «Ubehag» handlet om hvorvidt legene bør unngå å snakke om seksualitet dersom de opplever ubehag eller usikkerhet. «Tillatenhet» beskrev hvor viktig studentene mente det er å gi pasienten tillatelse og muligheten til å snakke om sine seksuelle problemer. Den siste holdningsdimensjonen ble kalt «Normalisering av seksualitet» og gikk inn på holdninger til å normalisere pasientens seksualitet og seksuell helse i behandlingsrommet.
Mestringstro relatert til å tematisere seksualitet. Følgende spørsmål ble stilt: «På en skala fra 1 til 7, hvor sikker eller usikker kjenner du deg i forhold til å snakke om forhold knyttet til problemer med: … ». Svaralternativene ble målt på en skala fra 1 = svært sikker til 7 = svært usikker. For å utforske dimensjonaliteten av mestringstro angående egen evne til å tematisere seksualitet i pasientkonsultasjoner, ble det gjennomført en eksplorerende faktoranalyse. Faktoranalysen resulterte i to distinkte faktorer som ble kalt «Utradisjonelle medisinske temaområder» og «Tradisjonelle medisinske problemområder». Faktorene ble lagret som nye variabler basert på sine respektive faktorskårer.
Faglig kompetanse om seksuelle problemer. Kompetanse ble målt ved spørsmålet «Nedenfor følger ulike ICD-10 diagnoseinndelinger for seksuelle dysfunksjoner. I hvilken grad mener du at du selv har kompetanse, og på hvilket nivå ligger din kompetanse?» Underspørsmålene var: «Sviktende ereksjon/lubrikasjon», «Psykogen impotens», «Prematur ejakulasjon», «Mangel på seksuell lyst-hypoaktiv seksuell dysfunksjon», «Hemmet seksuell opphisselse», «Vaginisme», «Dyspareuni», «Smerter ved seksuell aktivitet». Responskategoriene var 1 = kan ingenting om det, 2 = kan kartlegge problemet, 3 = kan kartlegge og diagnostisere problemet, 4 = kan kartlegge, diagnostisere og behandle problemet og 5 = kan kartlegge, diagnostisere, behandle og henvise til behandling. Faktoranalyse viste at faglig kompetansevurdering var et unidimensjonalt konstrukt. Variablene ble summert til en gjennomsnittssumskåre for videre bruk i analysene. Den nye kompetansevariabelen hadde en meget god intern konsistens (Cronbach’s alpha = 0.94).
Statistiske analyser
Alle statistiske analyser ble gjennomført med IBM Statistical Package for Social Sciences (SPSS), versjon 22. Vi utførte deskriptive analyser for å finne middverdier i medisinstudenters mestringstro relatert til å tematisere seksualitet og studenters opplevde faglige kompetanse om seksuelle problemer. T-tester og ANOVA ble benyttet for å undersøke om det var signifikante gruppeforskjeller i deltagernes intensjon om å tematisere seksualitet. For å undersøke ulike sett av variablers dimensjonalitet, valgte vi faktoranalyse med varimax rotasjon (Tabachnick & Fidell, 2007).
Vi gjennomførte en hierarkisk multippel regresjonsanalyse for å predikere intensjon om atferd som vist i den konseptuelle modellen. I hierarkisk multippel regresjonsanalyse inkluderes variabler stegvis i analysen. Effekten av hvert steg kontrolleres for når det settes nye variabler inn i analysen. I steg 1 ble de sosiodemografiske variablene «Kjønn», «Utdanningsår», «Praksiserfaring» og «MSO-aktivitet» inkludert. I steg 2 ble holdningsvariablene «Viktighet av seksuell helse», «Kunnskapsnivå», «Ubehag», «Tillatenhet» og «Normalisering av seksualitet» lagt til analysen. Mestringstro relatert til å snakke om «Utradisjonelle medisinske temaområder» og «Tradisjonelle medisinske problemområder» ble inkludert i steg 3. I fjerde steg ble variabelen «Faglig kompetanse» tatt inn i analysen.
Resultater
Intensjon om å tematisere seksualitet
Studentene hadde høyest intensjon om å snakke om seksuelle problemer (M = 4.9, SD = 1.5), og lavest intensjon når det kom til det å snakke om positive seksuelle opplevelser (M = 3.5, SD = 1.6). Tabell 1 viser hvordan intensjon varierte i forhold til kjønn, MSO-aktivitet, praksiserfaring og utdanning.
Vi fant en forskjell på medisinstudenter med og uten praksiserfaring med hensyn til intensjon om å tematisere seksualitet og seksuell helse for framtidige pasienter, t(262) = 2,70, p = 0,007. De med praksiserfaring hadde mindre intensjon om å tematisere seksualitet enn de uten praksiserfaring. Videre fant vi en forskjell mellom medisinstudentenes utdanningslengde og deres intensjon om å tematisere seksualitet i pasientkonsultasjoner (F(5, 258) = 3.9, p = 0,002). Studentenes intensjon var høyest i 2. utdanningsår, og avtok deretter i takt med økende antall års utdanning.
Mestringstro vedrørende å tematisere seksualitet
Medisinstudentene rapporterte gjennomgående at de følte seg litt sikre på å skulle snakke med pasienter om ulike temaer knyttet til seksualitet (M = 3.3, SD = 1.3). Studentene hadde størst mestringstro relatert til å tematisere seksualitet når det gjaldt å snakke med pasienter om seksuelt overførbare infeksjoner, uønsket graviditet og abort (se tabell 2). Minst mestringstro hadde studentene når det gjaldt å tematisere seksuelle tenningsmønstre, seksuelle overgrep og pornografibruk.
Faglig kompetanse om seksuelle problemer. Medisinstudentene opplevde at faglig kompetanse om seksuelle problemer lå på et lavt nivå, der flertallet mente å ikke kunne diagnostisere, behandle eller henvise pasienter med seksuelle funksjonsproblemer (M = 2,0, SD = 0,87). Studentene rapporterte lavest faglig kompetanse vedrørende orgastisk dysfunksjon (M = 1,6, SD = 0,9), og høyest faglig kompetanse vedrørende sviktende ereksjon/lubrikasjon (M = 2,3, SD = 1,2).
Prediksjon av Intensjon i henhold til den konseptuelle modellen. Vi gjennomførte en multippel hierarkisk regresjonsanalyse for å undersøke sammenhengen mellom intensjon om å tematisere seksualitet og sosiodemografisk bakgrunn, holdninger til å snakke med pasienter om sex, mestringstro relatert til å snakke om seksualitet og vurdering av egen kompetanse om seksuelle problemer. Variablene ble inkludert i analysen i 4 blokker (se tabell 3). I tabellen er det beta-verdiene fra den fjerde og siste blokken som er vist.
De sosiodemografiske variablene kjønn, utdanningsår, praksiserfaring og MSO-aktivitet forklarte 5 % av variansen i intensjonen om å tematisere seksualitet i møte med pasienter. «Viktighet av seksuell helse», «Kunnskapsnivå», «Ubehag», «Tillatenhet» og «Normalisering av seksualitet» gav det største bidraget i forklaringen av den totale variansen (ΔR2 = 18 %). Mestringstro relatert til å snakke om «Utradisjonelle medisinske temaområder» og «Tradisjonelle medisinske problemområder» ga et signifikant bidrag på 4 % til den totale forklarte variansen i intensjon etter at de andre variablene ble holdt konstante.
«Faglig kompetanse» gav det minste bidraget på bare 2 % i forklart varians etter å ha kontrollert for de tidligere stegene i analysen. Til sammen forklarte de uavhengige variablene i modellen 30 % av den totale variansen av intensjon om å tematisere seksualitet og seksuell helse i framtidige pasientkonsultasjoner.
Av alle variablene i analysen var det bare 4 som hadde en statistisk signifikant sammenheng med intensjon. Den relative betydningen av prediktorvariablene var i fallende rekkefølge: «Normalisering av seksualitet» (β = 0,33, p < 0,001), «Utdanningsår» (β = –0,28, p < 0,01), «Faglig kompetanse» (β = 0,20, p < 0,01), «Utradisjonelle medisinske temaområder» (β = –0,18, p < 0,01) og «Tillatenhet» (β = 0,17, p < 0,01).
Diskusjon
Oppsummeringsvis var de beste intensjonsprediktorene holdningen «Normalisering av seksualitet», «Utdanningsår», «Faglig kompetanse», mestringstro vedrørende «Utradisjonelle medisinske temaområder» og holdningen «Tillatenhet». De resterende variablene som ble inkludert i modellen, hadde ikke statistisk signifikante sammenhenger med intensjon om å tematisere seksualitet, kontrollert for effekten av de andre variablene.
Holdningen «Normalisering av seksualitet» hadde størst betydning for medisinstudentenes intensjon om å tematisere seksualitet i klinikken. Hvor privat et individ opplever at seksualitet er, og hvilken posisjon seksualiteten har i den enkeltes liv, vil variere. Når en positiv holdning til normalisering av seksuelle tema har så sterk sammenheng med intensjon, reflekterer dette trolig at studenten i utgangspunktet har liberale holdninger til seksualitet, noe som igjen ofte vil være knyttet til vedkommenes kultur- og gruppespesifikke seksuelle sosialiseringsprosess, som starter allerede i barne- og ungdomsårene (Gagnon & Simon, 2005). Videre fant vi en positiv sammenheng mellom holdningen «Tillatenhet» og intensjon. Holdning «Tillatenhet» handlet om i hvor stor grad studentene var enig i at det er viktig å gjøre det mulig for pasienten å bringe seksuelle spørsmål på bane. En positiv holdning til å gi pasienten tillatelse til å tematisere seksualitet reflekterer trolig at medisinstudenten har et mer åpent forhold til seksualitet. Sammenhengen mellom holdningene og intensjonen kan imidertid også tolkes på bakgrunn av kognitiv dissonansteori (Festinger, 1962). Ifølge Festinger opplever individet kognitiv dissonans dersom kognisjoner (f.eks. tanker, kunnskap og holdninger) ikke samsvarer. Kognitiv dissonans er en ubehagelig tilstand som individet prøver å redusere. Medisinstudentene vil dermed prøve å unngå at det oppstår dissonans mellom egne holdninger, intensjoner og handlinger. Medisinstudenter som rapporterte at det er en selvfølge å spørre sine pasienter om deres seksualitet, vil derfor trolig ha en positiv intensjon om å tematisere seksualitet i behandlingssettinger. Dette innebærer at holdningsskapende arbeid, for eksempel i form av holdningskampanjer rettet mot normalisering, kan være en mulig vei å gå for å øke sannsynligheten for at medisinstudenter kommer til å tematisere seksualitet i fremtidig legepraksis.
Et annet viktig funn i studien var at intensjonen om å tematisere seksualitet ble lavere jo lenger medisinstudentene hadde kommet i utdanningsløpet. Vi hadde forventet at intensjon om å tematisere seksualitet i fremtidig legepraksis ville bli høyere jo lenger medisinstudentene hadde kommet i utdanningsløpet. Når dette ikke var tilfellet, kan en mulig forklaring være at medisinstudenter gradvis sosialiseres i en medisinsk fagkultur der seksuell helse ikke prioriteres. En gjennomgang av undervisningsplanene på profesjonsstudiene i medisin ved NTNU, UiB og UiT tyder på at det i liten grad satses på formell opplæring i seksuell helse. Et tema som tillegges liten vekt i curriculum, vil sannsynligvis implisitt formidle at temaet ikke er viktig sammenlignet med andre helse- og sykdomsrelaterte tema. Funn fra andre undersøkelser støtter antakelsen om at seksuell helse er et tema med lav prioritet og status blant leger (Album & Westin, 2008; Gott, Galena, Hinchliff & Elford, 2004; Helland et al., 2013; Humphery & Nazareth, 2001; Merrill, Laux & Thornby, 1990).
Ettersom medisinstudenter gradvis sosialiseres inn i en medisinsk fagkultur (Album & Engebretsen, 2013), vil nedprioriteringen av seksuell helse kunne påvirke studentenes oppfatning av viktigheten av seksuell helse i løpet av utdanningen. Det faktum at studentene opplever seksuell helse som mindre viktig utover i studiet, støttes også av amerikanske studier (Frank et al., 2008; McGarvey et al., 2003). For eksempel er det vist at medisinstudenter i tredje studieår vurderte det å snakke om sex med pasienter som mindre viktig enn studenter i andre studieår (McGarvey et al., 2003). En annen forklaring på hvorfor intensjonen blir lavere i løpet av utdanningen er at studentene får flere praktiske erfaringer jo lenger studiet varer. I løpet av utplasseringsperiodene gjør medisinstudentene seg nye erfaringer. Det kan tenkes at disse erfaringene kan være preget av en «hverdag» der seksuell helse ikke er en selvfølgelig del av behandlingen. Som tidligere nevnt dokumenterer en rekke studier at mange leger unngår å tematisere seksuell helse i sin kliniske hverdag (Aschka et al., 2001; Moreira et al., 2005; Platano et al., 2008; Ribeiro et al., 2014). I en norsk studie blant leger, sykepleiere, fysio- og ergoterapeuter sa 68 % at de aldri hadde tatt initiativ til å snakke med pasientene sine om sex (Haboubi & Lincoln, 2003). Slike funn kan gi en indikasjon på at dagens helsepersonell ikke fungerer som gode rollemodeller for leger under utdanning når det er snakk om hvordan man skal tematisere seksuelle spørsmål eller innhente seksuell sykehistorie.
I tråd med den konseptuelle modellen ble det videre funnet en positiv sammenheng mellom vurdering av egen sexologisk kompetanse og intensjon om å tematisere seksualitet i fremtidig legepraksis. Generelt sett lå medisinstudentenes opplevd sexologisk kompetanse på et nokså lavt nivå, der flertallet mente å ikke kunne diagnostisere, behandle eller henvise pasienter med seksuelle funksjonsproblemer. Funnet om et lavt sexologisk kompetansenivå blant medisinstudentene er ikke uventet i henhold til tidligere funn. En rekke studier viser for eksempel at mange medisinstudenter og leger i liten grad er trent i å snakke åpent om seksualitet (Brandenburg & Bitzer, 2009; Faulder, Riley, Stone & Glasier, 2004; Kingsberg, 2006; Merrill et al., 1990; Temple-Smith, Mulvey & Keogh, 1999; Tsimtsiou et al., 2006; Wittenberg & Gerber, 2009). I en norsk studie rapporterte to tredjedeler av helsepersonellet (inkludert leger, sykepleiere, fysio- og ergoterapeuter, psykologer og sosialarbeidere) at de ikke har fått utdanning i tema knyttet til seksualitet (Helland et al., 2013).
Vi fant en sammenheng mellom mestringstro vedrørende det å tematisere utradisjonelle seksuelle temaområder og intensjon om å snakke med pasienten om sex. Jo mer usikre studentene var når det gjaldt å ta opp utradisjonelle seksuelle temaområder, desto lavere ble intensjonen om å tematisere seksualitet. Sammenlignet med tradisjonelle medisinske problemområder (f.eks. seksuelt overførbare infeksjoner, uønsket graviditet og abort) kjente medisinstudentene seg mest usikre på å snakke om utradisjonelle medisinske temaer, som «Seksuelle tenningsmønstre», «Pornografibruk», «Kjønnsidentitet», «Sviktende ereksjon/lubrikasjon», «Orgasme og utløsning» eller «Seksuell lyst». En mulig forklaring på hvorfor medisinstudenter vil kjenne seg tryggere på å tematisere tradisjonelle seksuelle temaer kan ha sammenheng med at disse er mer konkrete og lar seg behandle medisinsk, sammenlignet med mer utradisjonelle medisinske temaområder hvor for eksempel psykologiske årsaker spiller en stor rolle og behandlingen er usikker eller komplisert.
Oppsummeringsvis indikerer manglende mestringstro og sexologisk kompetanse blant medisinstudentene at de er lite rustet til møte befolkningens behov hva angår seksualitet og seksuell helse. Funnet er urovekkende med tanke på at dette kan føre til en rekke negative konsekvenser for pasientene. For det første kan det resultere i at mange problemer forblir udiagnostiserte og ubehandlede (Read et al., 1997). I tillegg kan det ha indirekte følger som blant annet redusert tilfredshet med livet, negativt selvbilde og dårligere relasjon til seksualpartneren (Basson & Schultz, 2007; Laumann et al., 1999; Rosen, Heiman, Long, Fisher & Sand, 2016). Dersom man ønsker å øke sannsynligheten for at medisinstudenter kommer til å innhente seksuelle sykehistorier i fremtidig praksis, vil det være viktig å øke medisinstudentenes mestringstro og sexoligiske kompetanse i løpet av legeutdanningen. Noen svakheter ved denne studien er viktig å nevne: Svarprosenten blant NTNU- medisinstudenter var 28 %. Den lave svarprosenten er i samsvar med en generell synkende tendens hva angår svarporsent på spørreskjemaundersøkelser (Amundsen, 2013). Det var ikke mulig å beregne svarprosent for hele utvalget ettersom medisinstudenter fra UiT og UiB ble rekruttert via universitetenes interne fellesplattformer. Hele utvalget ble dermed betraktet som selvselektert. Videre tenker vi at studentene som svarte på undersøkelsen kan være forskjellige fra de som ikke svarte (Merkle, 2008). Mange av medisinstudentene som oppdaget undersøkelsen på universitetets interne fellesplattform eller som mottok spørreskjemaet via e-post, vil muligens allerede ha fremtidsplaner hva angår ulike spesialiteter og derfor ikke vurdert undersøkelsen som relevant. Det faktum at det er forskjeller blant medisinstudentenes interesse for spesialiteter og deres opplevelse av hvor viktig seksuell helse er for deres kliniske virke, ble for eksempel funnet i en amerikansk studie (Frank et al., 2008). Vi vet altså ikke om funnene kan generaliseres til populasjonen av medisinstudenter i Norge.
Universiteter og høyskoler bør styrke legestudentenes formelle opplæring i sexologi.
En siste begrensning som kan ha svekket undersøkelsens validitet, er muligheten for at respondentene har svart på måter de selv tror er sosialt ønskverdig (Callegaro, 2008). Et spørreskjema som omhandler medisinstudenters holdninger og kompetanse til å tematisere seksualitet i behandlingsrommet, vil implisitt kommunisere at seksuell helse bør være et viktig tema, og dette kan muligens forsterke tendensen til å svare på en måte som gjør at man selv fremstår som positiv og mestrende.
Konklusjon
Fremtidige tiltak for seksuell helse bør bidra til at positive holdninger til seksualitet blir et tema i behandlingen. Medisinstudentene opplevde at de hadde liten faglig kompetanse om seksuelle problemer, i tillegg til liten opplevd mestring hva angår å tematisere utradisjonelle medisinske temaer, som seksuelle problemer. Manglende sexologisk kompetanse og mestringstro blant medisinstudentene indikerer at studentene er lite rustet til å møte befolkningens behov når det gjelder temaer knyttet til seksualitet og seksuell helse. På bakgrunn av studiens resultater bør universiteter og høyskoler ikke bare styrke studentenes formelle opplæring i sexologi, men også aktivt fremme studentenes opplevde mestring av det å kunne tematisere seksualitet.
Referanser
Aars, H. (2012). Menns seksualitet. Oslo: Cappelen Damm.
Album, D. & Engebretsen, E. (2013). Sykdomsprestisje. Praktiske Grunde: Nordisk tidsskrift for kultur- og samfundsvidenskab, 7, 85–92.
Album, D. & Westin, S. (2008). Do diseases have a prestige hierarchy? A survey among physicians and medical students. Social Science & Medicine, 66(1), 182–188. doi:10.1016/j.socscimed.2007.07.003
Almås, E. & Benestad, E. E. P. (2006). Sexologi i praksis. Oslo: Universitetsforlaget.
Amundsen, B. (2013, juni). Folk svarer ikke lenger. Bladet Forskning.
Armitage, C. J. & Conner, M. (2001). Efficacy of the theory of planned behaviour: A meta-analytic review. British Journal of Social Psychology, 40(4), 471–499. doi:10.1348/014466601164939
Aschka, C., Himmel, W., Ittner, E. & Kochen, M. M. (2001). Sexual problems of male patients in family practice. The Journal of Family Practice, 50(9), 773–778.
Bandura, A. (1977). Self-efficacy: Toward a unifying theory of behavioral change. Psychological Review, 84(2), 191–215. doi:10.1037/0033-295X.84.2.191
Bartlik, B. D., Rosenfeld, S. & Beaton, C. (2005). Assessment of sexual functioning: Sexual history taking for health care practitioners. Epilepsy and Behavior, 7(2), 15–21. doi:10.1016/j.yebeh.2005.08.027
Basson, R. & Schultz, W. W. (2007). Sexual sequelae of general medical disorders. The Lancet, 369(9559), 409-424. doi:10.1016/S0140-6736(07)60197-4
Brandenburg, U. & Bitzer, J. (2009). The challenge of talking about sex: The importance of patient–physician interaction. Maturitas, 63(2), 124–127. doi:10.1016/j.maturitas.2009.03.019
Burd, I. D., Nevadunsky, N. & Bachmann, G. (2006). Original research—education: Impact of physician gender on sexual history taking in a multispecialty practice. Journal of Sexual Medicine, 3(2), 194–200. doi:10.1111/j.1743-6109.2005.00168.x
Callegaro, M. (2008). Social desirability. I P. J. Lavrakas (red.), Encyclopedia of survey research methods (s. 826–27). doi:10.4135/9781412963947.n537
Christensen, B. S., Grønbæk, M., Osler, M., Pedersen, B. V., Graugaard, C. & Frisch, M. (2011a). Associations between physical and mental health problems and sexual dysfunctions in sexually active danes. Journal of Sexual Medicine, 8(7), 1890–1902. doi:10.1111/j.1743-6109.2010.02145.x
Christensen, B. S., Grønbæk, M., Osler, M., Pedersen, B. V., Graugaard, C. & Frisch, M. (2011b). Sexual dysfunctions and difficulties in Denmark: Prevalence and associated sociodemographic factors. Archives of Sexual Behavior, 40(1), 121–132. doi:10.1007/s10508-010-9599-y
DeRogatis, L. R. & Burnett, A.L. (2008). The epidemiology of sexual dysfunctions. Journal of Sexual Medicine, 5(2), 289–300. doi:10.1111/j.1743-6109.2007.00668.x
DeSimone, M., Spriggs, E., Gass, J. S., Carson, S. A., Krychman, M.L. & Dizon, D. S. (2014). Sexual dysfunction in female cancer survivors. American Journal of Clinical Oncology, 37(1), 101–106. doi:10.1097/COC.0b013e318248d89d
Dunn, K. M., Croft, P. R. & Hackett, G. I. (1998). Sexual problems: A study of the prevalence and need for health care in the general population. Family Practice, 15(6), 519–524. doi:10.1093/fampra/15.6.519
Dunn, K. M., Croft, P. R. & Hackett, G. I. (1999). Association of sexual problems with social, psychological, and physical problems in men and women: A cross sectional population survey. Journal of Epidemiology and Community Health, 53(3), 144–148. doi:10.1136/jech.53.3.144
Faulder, G. S., Riley, S. C., Stone, N. & Glasier, A. (2004). Teaching sex education improves medical students’ confidence in dealing with sexual health issues. Contraception, 70(2),135–139. doi:10.1016/j.contraception.2004.03.010
Festinger, L. (1962). A theory of cognitive dissonance. Stanford, California: Stanford University Press.
Field, N., Mercer, C. H., Sonnenberg, P., Tanton, C., Clifton, S., Mitchell, K. R., . . . Johnson, A. M. (2013). Associations between health and sexual lifestyles in Britain: Findings from the third national survey of sexual attitudes and lifestyles (natsal-3). The Lancet, 382(30), 1830–1844. doi:10.1016/S0140-6736(13)62222-9
Frank, E., Coughlin, S. S. & Elon, L. (2008). Sex-related knowledge, attitudes, and behaviors of U.S. medical students. Obstetrics & Gynecology, 112(2), 311–319. doi:10.1097/AOG.0b013e3181809645
Gagnon, J. H. & Simon, W. (2005). Sexual conduct: The social sources of human sexuality. New Brunswick: AldineTransaction
Gaither, C. A., Bagozzi, R. P., Ascione, F. J. & Kirking, D. M. (1996). A reasoned action approach to physicians’ utilization of drug information sources. Pharmaceutical Research, 13(9), 1291–1298. doi:10.1023/A:1016049311673
Gott, M., Galena, E., Hinchliff, S. & Elford, H. (2004). «Opening a can of worms»: GP and practice nurse barriers to talking about sexual health in primary care. Family Practice, 21(5), 528–536. doi:10.1093/fampra/cmh509
Graugaard, C., Pedersen, B. K. & Frisch, M. (2015). Seksualitet og sundhed. København: Vidensråd for Forebyggelse.
Haboubi, N. H. J. & Lincoln, N. (2003). Views of health professionals on discussing sexual issues with patients. Disability and Rehabilitation, 25(6), 291–296. doi:10.1080/0963828021000031188
Hartmann, U. & Burkart, M. (2011). Erectile dysfunctions in patient–physician communication: Optimized strategies for addressing sexual issues and the benefit of using a patient questionnaire. Journal of Sexual Medicine, 4(1), 38–46. doi:10.1111/j.1743-6109.2006.00385.x
Helland, Y., Garratt, A., Kjeken, I., Kvien, T. K. & Dagfinrud, H. (2013). Current practice and barriers to the management of sexual issues in rheumatology: Results of a survey of health professionals. Scandinavian Journal of Rheumatology, 42(1), 20–26. doi:10.3109/03009742.2012.709274
Helsedirektoratet (2016). Seksualitet: En ressurs for helse og velvære – Utkast til nasjonal strategi for seksuell helse (2016–2021). Oslo: upublisert rapport.
Humphery, S. & Nazareth, I. (2001). GPs’ views on their management of sexual dysfunction. Family Practice, 18(5), 516–518. doi:10.1093/fampra/18.5.516
Kingsberg, S. A. (2006). Taking a sexual history. Obstetrics and Gynecology Clinics of North America, 33(4), 535–547. doi:10.1016/j.ogc.2006.09.002
Laumann, E. O., Paik, A. & Rosen, R. C. (1999). Sexual dysfunction in the United States: Prevalence and predictors. The Journal of the American Medical Association, 281(6), 537–544. doi:10.1001/jama.281.6.537
Lewis, C. E. & Freeman, H. E. (1987). The sexual history-taking and counseling practices of primary care physicians. Western Journal of Medicine, 147(2), 165–167.
Lewis, R. W., Fugl-Meyer, K. S., Bosch, R., Fugl-Meyer, A. R., Laumann, E. O., Lizza, E. & Martin-Morales, A. (2004). Epidemiology/risk factors of sexual dysfunction. Journal of Sexual Medicine, 1(1), 35–39. doi:10.1111/j.1743-6109.2004.10106.x
Limbert, C. & Lamb, R. (2002). Doctors’ use of clinical guidelines: Two applications of the theory of planned behavior. Psychology, Health & Medicine, 7(3), 301–310. doi:10.1080/13548500220139377
Lindau, S. T. & Gavrilova, N. (2010). Sex, health, and years of sexually active life gained due to good health: Evidence from two US population based cross sectional surveys of ageing. British Medical Journal, 340(c810), 1–11. doi:10.1136/bmj.c810
Maiorino, M. I., Bellastella, G. & Esposito, K. (2014). Diabetes and sexual dysfunction: Current perspectives. Diabetes, Metabolic Syndrome and Obesity: Targets and Therapy, 7, 95–105. doi:10.2147/DMSO.S36455
Maurice, W. L. (1999). Sexual medicine in primary care. St. Louis: Mosby
McEachan, R. R. C., Conner, M., Taylor, J. & Lawton, R. J. (2011). Prospective prediction of health-related behaviours with the theory of planned behaviour: A meta-analysis. Health Psychology Review, 5(2), 97–144. doi:10.1080/17437199.2010.521684
McGarvey, E., Peterson, C., Pinkerton R., Keller, A. & Clayton, A. (2003). Medical students’ perceptions of sexual health issues prior to a curriculum enhancement. International Journal of Impotence Research, 15(5), 58–66. doi:10.1038/sj.ijir.3901074
Merkle, D. M. (2008). Nonresponse bias. I P. J. Lavrakas (red.), Encyclopedia of survey research methods (s. 532-534). doi:10.4135/9781412963947.n340
Merrill, J. M., Laux, L. F. & Thornby, J. I. (1990). Why doctors have difficulty with sex histories. Southern Medical Journal, 83(6), 613–617. doi:10.1097/00007611-199006000-00004
Millstein, S. G. (1996). Utility of the theories of reasoned action and planned behavior for predicting physician behavior: A prospective analysis. Health Psychology, 15(5), 398–402. doi:10.1037/0278-6133.15.5.398
Moreira, E. D., Brock, G., Glasser, D. B., Nicolosi, A., Laumann, E. O., Paik, A., . . . For the GSSAB Investigators’ Group (2005). Help-seeking behaviour for sexual problems: The global study of sexual attitudes and behaviors. International Journal of Clinical Practice, 59(1), 6–16. doi:10.1111/j.1742-1241.2005.00382.x
Nascimento, E. R., Maia, A. C. O., Pereira, V., Soares-Filho, G., Nardi, A. E. & Silva, A. C. (2013). Sexual dysfunction and cardiovascular diseases: A systematic review of prevalence. Clinics, 68(11), 1462–1468. doi:10.6061/clinics/2013(11)13
Platano, G., Margraf, J., Alder, J. & Bitzer, J. (2008). Original research-education: Frequency and focus of sexual history taking in male patients – A pilot study conducted among Swiss general practitioners and urologists. Journal of Sexual Medicine, 5(1), 47–59. doi:10.1111/j.1743-6109.2007.00628.x
Read, S., King, M. & Watson, J. (1997). Sexual dysfunction in primary medical care: Prevalence, characteristics and detection by the general practitioner. Journal of Public Health, 19(4), 387–391. doi:10.1093/oxfordjournals.pubmed.a024665
Ribeiro, S., Alarcão, V., Simões, R., Miranda, F. L., Carreira, M. & Galvão-Teles, A. (2014). General practitioners’ procedures for sexual history taking and treating sexual dysfunction in primary care. Journal of Sexual Medicine, 11(2), 386–393. doi:10.1111/jsm.12395
Rosen, R. C., Heiman, J. R., Long, J. S., Fisher, W. A. & Sand, M. S. (2016). Men with sexual problems and their partners: Findings from the international survey of relationships. Archives of Sexual Behavior, 45(1), 159–173. doi:10.1007/s10508-015-0568-3
Sadovsky, R. & Nusbaum, M. (2006). Sexual health inquiry and support is a primary care priority. Journal of Sexual Medicine, 3(1), 3–11. doi:10.1111/j.1743-6109.2005.00193.x
Svendsen, K.-O. (2008). Seksualmedisin i allmennpraksis – eller allmenn sexologi i praksis. Tidsskrift for Norsk Psykologforening, 45(6), 766–770.
Sørensen, D. (2008). Sexuality; diseases, disorders and disabilities. I B. Træen & B. Lewin (red.), Sexology in contexst (s. 280–289). Oslo: Universitetsforlaget.
Tabachnick, B. G. & Fidell, L. S. (2007). Using multivariate statistics. Bosten: Pearson/Allyn and Bacon.
Temple-Smith, M., Mulvey, G. & Keogh, L. (1999). Attitudes to taking a sexual history in general practice in Victoria, Australia. Sexually Transmitted Infections, 75(1), 41–44. doi:10.1136/sti.75.1.41
Thorkildsen, T. A. (2010). Validity of measurement. I N. J. Salkind (red.), Encyclopedia of research design (s. 1592-1597). doi:10.4135/9781412961288.n487
Træen, B. & Schaller, S. (2013). Talking to patients about sexual issues: Experiences of Norwegian psychologists. Sexual and Relationship Therapy, 28(3), 283–293. doi:10.1080/14681994.2013.768338
Træen, B. & Stigum, H. (2010). Sexual problems in 18–67-year-old Norwegians. Scandinavian Journal of Public Health, 38(5), 445–456. doi:10.1177/1403494810371245
Tsimtsiou, Z., Hatzimouratidis, K., Nakopoulou, E., Kyrana, E., Salpigidis, G. & Hatzichristou, D. (2006). Original research—education: Predictors of physicians’ involvement in addressing sexual health issues. Journal of Sexual Medicine, 3(4), 583–588. doi:10.1111/j.1743-6109.2006.00271.x
Vollmer, S., Wells, K., Blacker, K. H. & Ulrey, G. (1989). Improving the preparation of preclinical students for taking sexual histories. Academic Medicine, 64(8). 474–479. doi:10.1097/00001888-198908000-00012
Walker, A. E., Grimshaw, J. M. & Armstrong, E. M. (2001). Salient beliefs and intentions to prescribe antibiotics for patients with a sore throat. British Journal of Health Psychology, 6(4), 347-360. doi:10.1348/135910701169250
Wimberly, Y. H., Hogben, M., Moore-Ruffin, J., Moore, S. E. & Fry-Johnson, Y. (2006). Sexual history-taking among primary care physicians. Journal of the National Medical Association, 98(12), 1924–1929.
Wittenberg, A. & Gerber, J. (2009). Recommendations for improving sexual health curricula in medical schools: Results from a two-arm study collecting data from patients and medical students. The Journal of Sexual Medicine, 6(2), 362368. doi:10.1111/j.1743-6109.2008.01046.x
- UiT: https://fronter.com/uit/login/ldap og UiB: intranett ved UiB [↩]