Psykologisk.no dekket i vinter et faglig seminar der psykologene Ida Brandtzæg og Stig Torsteinson omtalte forskningen til Harry F. Harlow.
I den resulterende artikkelen, «Apestudiene som rystet psykologien: Derfor er emosjonell tilstedeværelse avgjørende», skriver avisen at «ved å skille nyfødte rhesusaper fra mødrene sine, ønsket Harlow å undersøke hva som egentlig skaper tilknytning. Var det mat eller mykhet? Resultatet ble noen av de mest berømte – og mest kritiserte – studiene i psykologihistorien.»
– I dag brukes disse eksperimentene ofte som et tidlig bilde på hva som skjer når omsorgspersonen er fysisk til stede, men emosjonelt fraværende, sier Stig Torsteinson i artikkelen.
Psykologisk.no har også omtalt Harlows apestudier i artikkelen «Harlows apestudier: Psykologiens mest hjerteskjærende eksperiment?».
Tilknytningsrelevante studier
Det er riktig at disse studiene, både i sin samtid og senere, ble sterkt kritisert. Likevel fortjener Harlows bidrag til psykologien en mer nyansert omtale.
Harry Frederick Harlow (1905–1981), mest kjent for sine studier av morsdeprivasjon hos rhesusapeunger, gjorde mange epokegjørende dyreforsøk ved universitetet i Wisconsin-Madison. Der etablerte han Wisconsin Primate Laboratory og fungerte som dets direktør og hovedforsker i over fire tiår.
Eksperimentene med sosial isolasjon ble presentert på årsmøtet til den amerikanske psykologforeningen i 1958, og samme år publisert under tittelen «The nature of love» i American Psychologist (Harlow, 1958). Disse eksperimentene var sjokkerende og etisk kontroversielle, samtidig som de sannsynliggjorde betydningen av at barn tidlig utvikler trygg tilknytning til sine foreldre.
Harlow gikk imot den tids rådende teori innenfor behaviorisme og psykoanalyse, som gikk ut på at spedbarnet knytter seg til moren hovedsakelig fordi hun tilfredsstiller et biologisk sultbehov. Ved å vise at apeungene foretrakk modellen med pels fremfor den som gav melk, så det ut til at kontaktkomfort var et viktig element, noe som ble tolket dithen at fysisk nærhet og kroppskontakt er primære biologiske behov, ikke sekundærbehov bygget på mating.
Deprivasjonsforsøkene gav også empirisk støtte til John Bowlbys teori om tilknytning, og bidrog til endret praksis i barneoppdragelse og rutiner på sykehus og barnehjem. Eksperimentene med rhesusaper fant ingen evidens for sekundær driftsteori og støttet dermed opp under den moderne tilknytningsteorien og det empiriske arbeidet til Mary Ainsworths forskergruppe.
Det er mulig å forstå hvorfor Harlows forskning tok en så mørk vending mot slutten av karrieren. Livet var preget av profesjonell suksess og dyp personlig tragedie, noe som ser ut til å ha påvirket eksperimentene han gjorde. Harlows tilfelle kunne gi grunnlag for en psykologisk casestudie om hvordan personlig fremgang og krise kan innvirke på et menneskes vitenskapelige karriere. Særlig tydelig er samfallet mellom eksperimentene som så mange hadde betenkeligheter ved, og hendelser i Harlows personlige liv.
Harlow var kjent som en glimrende forsker, men også en som var sosialt klosset og sarkastisk i sin omgangsform. Han led trolig av prestasjonsangst og følte seg ofte som utenforstående i det akademiske miljøet; noe som kan være grunnen til at han (som forsvarsmekanisme) ofte førte et tøft og provoserende språk.
Harlow var gift tre ganger, andre gang med Margaret Kuenne som selv var en anerkjent psykolog. Hun døde i 1971 etter en kreftsykdom som også tok knekken på Harlow. Det var i tiden før og omkring Margarets sykdom han fremmet de mest hensynsløse deprivasjonseksperimentene, noe som førte til kraftige motreaksjoner fra det vitenskapelige miljøet og dyrevernsaktivister.
Etter Margarets død giftet han seg om igjen med sin første kone. Det hjalp lite at hans liv var preget av depresjon og alkoholisme. Etter Margarets død og fraværet av hennes forsøk på å skape struktur og refleksjon i arbeidet, fremstod han som en plaget mann frem til sin død (jf. Blums (2002) biografi, Love at Goon Park).
De etiske mest kontroversielle forsøkene kan inndeles i tre grupper: (1) Den avvisende surrogatmoren, (2) isolasjon versus deprivasjon og (3) mødre uten mødre (generasjonsoverføring). Paradoksalt er det disse eksperimentene som er mest kjent, for ved å studere neglekt og dens inngripende konsekvenser kastet Harlow nytt lys over betydningen av kjærlighet og tilknytning for våre følelser og tanker (for en generell oversikt, jf. Harlow & Harlow, 1962).
Den avvisende surrogatmoren omfattet studier der modellmoren slo tilbake når ungen søkte nærhet eller kontakt, for å se om ungen da ville trekke seg unna eller flykte. Den mishandlende surrogatmoren kunne riste kraftig, blåse kald luft på ungen eller til og med skyte ut pigger. Uventet fant forskerne at ungene klamret seg tettere til modellmoren jo mer ubehag eller smerte denne påførte dem.
Isolasjon versus deprivasjon. I disse studiene var hensikten å skille mellom effekten av total sosial isolasjon (ingen kontakt med levende vesener) og delvis isolasjon (ungen kunne se og høre andre apeunger, men ikke berøre). Spørsmålet var om det er fravær av stimulering eller mangel på tilknytning som er mest skadelig. Studiene viste at total isolasjon i 6–12 måneder førte til irreversibel emosjonell skade.
Morløse mødre. Her var spørsmålet om hvorvidt hunaper som hadde vokst opp i sosial isolasjon, senere kunne fungere som mødre. Det kom frem at de enten ignorerte sine egne unger eller oppførte seg spesielt aggressivt overfor dem. Det talte for at evnen til å vise omsorg bygger på tidligere erfaring, og at alvorlig omsorgssvikt kan overføres på tvers av generasjoner (Harlow mfl., 1966).
Disse studiene var epokegjørende idet de flyttet oppmerksomheten bort fra betydningen av fysiologiske behov og over på emosjonenes sentrale rolle for trygghet. De førte også til bedre betingelser for barn på institusjoner og i helsevesenet. Likevel ble metodene sterkt kritisert. Det førte til strengere etiske forskningsregler og bidrog til dannelsen av dyrevernsbevegelser.
Forbindelsen mellom psykologen Harry Harlow og psykiateren John Bowlby skulle vise seg å bli avgjørende i psykologiens historie. Nevnt er allerede at «matskap-teorien», det at et barn knytter seg til moren fordi hun gir det mat, ble torpedert av Harlow eksperimenter med tøy-og-ståltrådmødre. Det gjorde det mulig for Bowlby å hevde at tilknytning er en primær biologisk drift, og at spedbarnet er et individ som aktivt søker emosjonell trygghet.
Harlows dyremodell inspirerte også Bowlby til å legge vekt på at tilknytning er en evolusjonær overlevelsesmekanisme. Han så likhetspunkter mellom apeungenes medfødte atferdsmønstre og spedbarnets tilknytningsatferd.
Teorien om indre arbeidsmodeller, det at individets tidligere erfaringer danner forventninger om fremtidige relasjoner, kan også ha vært inspirert av apeforsøkene; disse viste at når apeunger som selv hadde manglet en trygg base ble mødre, visste de ikke hvordan de skulle gi omsorg.
Bowlby var også kjent med Harlows studier som viste at apeunger som hadde en tøymor i nærheten, våget å utforske nye objekter før de sprang tilbake til moren. Uten tøymoren ble de paralysert av redsel. Det gir assosiasjoner til tanken om at tilknytningsfiguren fungerer som en trygg base og til Ainsworths «fremmedsituasjon».
Kognitivt aksentuerte studier
De kognitivt vektlagte studiene fra tidligere år står i kontrast til den senere og mørkere depresjonsforskningen. Her dreier det seg om banebrytende arbeider innenfor lærings- og motivasjonspsykologi, noe som fikk betydning for at psykologien tok en dreining vekk fra Skinners dogmer. Det er særlig tre områder som kan fremheves: (1) Læringsberedskap («learning to learn»), (2) utforsking og nysgjerrighet og (3) implikasjoner for selvbestemmelsesteorien.
Læringsberedskap. Eksperimentene gikk ut på at hvert forsøksdyr fikk en rekke problemer med diskriminasjonslæring, med valg mellom to objekter og belønning når de valgte det riktige. Etter hvert som de fikk hundrevis av slike oppgaver, forstod de regelen bak nye problemer. Harlow introduserte i denne forbindelse begrepet «learning set», som henviser til at læring er noe mer enn bare prøving og feiling, men også kan handle om holdning, innsikt og bygging av strategier (Harlow, 1949). Denne begrepsdannelsen utfordret selvsagt datidens dominerende læringspsykologi og banet vei for kognitiv psykologi.
Utforsking og nysgjerrighet. Det ble gjort observasjoner av aper som skulle løse komplekse mekaniske puslespill uten at de fikk belønning for å løse dem.. Dyrene kunne tilbringe timer med å løse problemene bare for gleden av å mestre dem, men hvis de etterpå fikk mat som belønning gjorde de det dårligere, ettersom de da fokuserte for mye på premien. Harlow kalte dette en manipulasjonsdrift. Han var den første som i faglig sammenheng brukte begrepet «intrinsic motivation» i denne sammenhengen, noe som senere ble et sentralt konsept i motivasjonspsykologien (Harlow, 1953).
Selvbestemmelse. Harlows studier av manipulasjonsdriften gav senere grunnlag for selvbestemmelsesteorien (Ryan & Deci, 2017). Denne gir en forklaring på hvorfor ytre belønning kan ødelegge nysgjerrigheten. Teorien forutsetter at mennesker har tre grunnleggende behov (autonomi, kompetanse og tilhørighet) som må innfris for at vi skal trives best. I den grad de dekkes, vil det fremme indre motivasjon; hvis de blir sperret, vil det føre til apati, angst eller atferd styrt av ytre belønning.
Sentral i teorien er antakelsen om at menneskets drivkraft ikke dreier seg om hvorvidt det enten er indre eller ytre motivasjon, men at det, betinget av gitte omstendigheter, er en linje fra total mangel på motivasjon til uforfalsket glede. Deci og Ryan (1985) gjorde omfattende forsøk med barn og studenter som bekreftet Harlows resultater. Overvåket belønning (penger, frister, ol.) reduserte autonomi og indre motivasjon, mens opplysende tilbakemelding økte indre motivasjon gjennom styrket følelse av kompetanse.
Harlows innsikt angående indre motivasjon står i motsetning til B. F. Skinners radikale behaviorisme. Selv om begge var behaviorister, har Harlows forskning endret moderne psykologi i langt større grad enn tilfellet er for Skinner.
Til spørsmålet om hva som driver atferd, svarte Skinner ytre forsterkning, mens Harlow pekte på mestringsfølelse.
Med hensyn til læringsprosessen var Skinner opptatt av at atferd formes gradvis gjennom belønning av riktige responser; Harlow understreket at individet bruker mentale kart og læringsberedskap for å løse problemer.
Synet på nysgjerrighet var også forskjellig: Skinner mente at individet er interessert bare i den grad det gir en biologisk fordel; Harlow hevdet at nysgjerrighet er en primær drivkraft. Effekten av belønning ble også forstått forskjellig.
Skinner mente at mer belønning fører til sterkere atferd. Harlows posisjon var mer i overensstemmelse med moderne tanker som går ut på at ytre belønning er uheldig for oppgaver som krever kreativitet eller refleksjon.
Selvbestemmelsesteorien, som har røtter i Harlows forskning, har hatt betydelig innvirkning i skolen (formativ elevvurdering), helsevesenet (motiverende intervju) og arbeidslivet (tillitsbasert ledelse).
Arven etter Harlow
Det er ironisk at det er Harlows eksperimenter som handlet om rhesusapers kjærlighet, som er blitt stående som hans mest betydningsfulle bidrag til psykologien, selv om det nettopp er disse forsøkene som har vakt så mye kritikk og avsky.
Men Harlows forskning må selvsagt forstås i en historisk kontekst. Helt frem til på 1920-tallet var barneprofesjonene besatt av ideen om medisinsk sterilitet og isolasjon fra pårørende i alt arbeid med de minste.
John B. Watsons behaviorisme, med sitt krav om å være vitenskapelig etterrettelig, gjorde ikke saken bedre ved å hevde at foreldre og andre omsorgspersoner ikke skulle klemme eller kysse barna eller vise andre former for intimitet.
Psykoanalytiske tenkere erkjente riktignok at brystmoren spiller en viktig rolle, men kun fordi hun er et objekt som gir barnet mat.
Da John Bowlby i årene etter andre verdenskrig forsøkte å få det Britiske Psykoanalytiske Selskapet med på at det er kjærlighet, tilknytning og glede som er det avgjørende element i foreldre–barn-relasjonen, var det til ingen nytte. Bowlby ble totalt avvist og latterliggjort i psykoanalytiske kretser og av hele det akademiske etablissementet. Det var Harlows studier som gav ham legitimitet da de etter hvert ble allment kjent.
Da Harlow kom fra Stanford til Universitetet i Wisconsin, ble han også møtt med mye skepsis og motstand. Det var hos de nye kollegaene ingen styrke i tanken om å vise medfølelse med små barn. Harlow måtte bevise at hans ideer hadde noe for seg, og han måtte gjøre det på sin egen måte, selv om resultatet på ingen måte var gitt på forhånd.
Det medførte at han etablerte et dyrelaboratorium, ble besatt av apenes atferd og innså at han ble nødt til å krangle med sine fagfeller. Det kan man si var en uvanlig kamp for kjærlighet og affeksjon, men det var aldri noe alminnelig med Harry Harlow.
Kilder
Blum, D. (2002). Love at Goon Park: Harry Harlow and the science of affection. New York: Perseus Publishing.
Deci, E. L. & Ryan, R. M. (1985). Intrinsic motivation and self-determination in human behavior. New York: Plenum Press. doi:10.1007/978-1-4899-2271-7
Harlow, H. F. (1949). The formation of learning sets. Psychological Review, 56, 51–65. doi:10.1037/h0062474
Harlow, H. F. (1953). Mice, monkeys, men, and motives. Psychological Review, 60, 23–32. doi:10.1037/h0056040
Harlow, H. F. (1958). The nature of love. American Psychologist, 13, 673–685. doi:10.1037/h0047884
Harlow, H. F. & Harlow, M. K. (1962). Social deprivation in monkeys. Scientific American, 207, 136–146. doi:10.1038/scientificamerican1162-136
Harlow, H. F., Harlow, M. K., Dodsworth, R. O. & Arling, G. L. (1966). Maternal behavior of rhesus monkeys deprived of mothering and peer associations in infancy. Proceedings of the American Philosophical Society, 110, 58–66.
Ryan, R. M. & Deci, E. L. (2017). Self-determination theory: Basic psychological needs in motivation, development, and wellness. New York: Guilford. doi:10.1521/978.14625/28806