«Jeg kan jo ikke stole på deg!». Ordene hadde sprutet ut av munnen hennes.
Han så spørrende tilbake. Det var tydelig at han var både oppgitt og sjokkert.
Det var ikke en stor ting han hadde gjort, eller ikke gjort, da, som stemte i dette tilfellet.
Ja, hun hadde nevnt det mange ganger, og han burde ha husket det. Men et alvorlig tillitsbrudd var det ikke.
Ikke greit
«Er det ikke lov å gjøre en liten feil engang?» sukket han tilbake.
Hun stirret inn i øynene hans, ville at han skulle kjenne smerten hennes. Samtidig visste hun at hun hadde overreagert.
Hun visste at han bare var menneskelig. At hun hadde latt følelsen det vekket i henne få blåse situasjonen helt ut av proporsjoner.
Han hadde bare glemt å sende melding. Alle kan gjøre feil.
Hun kjente skammen skylle inn over henne.
For reaksjonen hennes på hans lille feiltrinn var ikke berettiget. Det var ikke greit at hun sto og kjeftet på denne måten. Men hvorfor føltes det likevel helt uunngåelig? Og hva var det som hadde vekket disse sterke følelsene?
En normal reaksjon?
Hvorfor har vi sånne reaksjoner – reaksjoner som ikke stemmer overens med «normal oppførsel»?
Hvorfor kan små enkelthendelser vekke så mye i oss? Små bagateller som vi så godt vet at vi burde tåle, men som i stedet får fram det verste i oss. Øyeblikk der vi mister kontakten med oss selv, alt svartner, og en overveldende følelse fyller oss fullstendig.
Angst, sinne, ensomhet. Bølger av vonde, ubearbeidede følelser kommer som lyn fra klar himmel. Tar oss fullstendig på senga. Og lar oss sitte igjen med en sterkere skam enn den vi bar med oss fra før. Og frykten for å gjenoppleve et sånt øyeblikk kommer snikende.
Som mennesker har vi en rekke tanker om hva som er «normal» oppførsel. Vi har en forventning til hvordan folk skal reagere, hva som er en «normal» reaksjon.
Dette har vi lært gjennom oppveksten. Vi har vært omgitt av voksne som både viser og forklarer hva som er en forståelig reaksjon.
Ikke fri flyt
Det er ikke noe rart om vi blir litt sinte når noen ødelegger for oss, eller tar fra oss noe som er vårt. Og det er vanlig at vi kan føle oss triste når noe ikke blir sånn som vi hadde tenkt. Alle har vi en forståelse for hva som er naturlige emosjonelle reaksjoner.
Men hva skjer når noen har en reaksjon som er helt uforståelig – når noen uten forvarsel klikker fullstendig? Når et lite ord blir utløsende for et ukontrollert hav av tårer. Eller når noen plutselig trekker seg bort, som en spontan reaksjon på at en forventning ikke ble innfridd.
Vi har nok en tendens til å prøve å overse det. Det er det enkleste. Eller vi fordømmer det: «Sånn kan ikke et voksent menneske oppføre seg!».
Og den fordømmelsen er vel egentlig å regne som en forståelig reaksjon i seg selv, for noen grenser må man da ha?
Alle følelser kan da ikke bare flyte fritt til enhver tid? For ved fri flyt av følelser, er vi kanskje mange som vil kjenne på ting vi egentlig ikke vil erkjenne.
Uten grunn?
Det kan oppleves som ganske utfordrende å måtte forholde seg til andre menneskers voldsomme følelsesutbrudd.
Og kanskje er det ikke mer som skal til for at en selv kommer i kontakt med noe lignende i sitt eget indre. I så fall kan jo sånne situasjoner oppleves ganske konfronterende, og ikke minst truende.
Kan det hende at vi trekker litt raske slutninger i møte med følelser vi ikke forstår? Eller er det sånn at noen følelser kommer helt ut av intet – helt ut av det blå, uten noen som helst grunn?
Berettigelse
Jeg velger å stille spørsmålet: Finnes det egentlig noen følelser som ikke er berettiget? Tenk litt på det. Kjenn etter. Er det greit å mene noe om hva andre mennesker får lov til å føle?
Det er samtidig viktig at vi skiller mellom hva mennesker føler og hvordan de handler på følelsene sine. For selv om det kan være god grunn til å vise forståelse for andres følelser, kan det samtidig være nødvendig å fordømme enkelte handlinger.
Så kanskje er det nettopp slik at alle følelser kommer fra et sted? At alle emosjonelle reaksjoner, til tross for at de noen ganger kan virke svært uforståelige, har et forklarlig opphav?
Kanskje finnes det en grunn for alt det vi mennesker føler. Og kanskje kan forståelsen for andre mennesker vokse, hvis vi våger å se bak selve reaksjonen, i stedet for å fordømme den.