Forakt har blitt den uoffisielle drivkraften bak splittelser i mange samfunn, en følelse av moralsk overlegenhet som trives i den moderne raseri-industrien.
I forskningen på sosial og personlighetspsykologi er det fortsatt uenighet om hva som typisk vekker forakt. Noen mener at moralske følelser som sinne, avsky og forakt er distinkte, mens andre betrakter dem som en del av en samlet emosjonell respons på moralske overtredelser.
Til tross for hvor utbredt og viktig forakt er, har forskningen på denne emosjonen vært begrenset og fragmentert. Det er fortsatt uenighet om hva forakt betyr, og dets ikke-verbale uttrykk gjenkjennes ofte feil. Disse utfordringene har gjort forakt vanskelig å studere.
Forskningen hittil har ikke grundig nok utforsket hvorfor enkelte er mer tilbøyelige til å føle og uttrykke mer forakt enn andre. Men i en studie der forskerne utviklet et spørreskjema som måler hvor lett en person føler forakt, fant de at noen personer har en gjennomgående tendens til å oppfatte andre som inkompetente, umoralske eller underlegne, en holdning som ikke er begrenset til spesifikke situasjoner, men som gjennomsyrer flere områder av livet.
Det disposisjonelle domenet kartlegger sentrale forskjeller for hvordan individer er disponert til å handle. Disposisjonell forakt handler om en vedvarende tendens til å se ned på, ta avstand fra og avvise folk som ikke lever opp til ens egne verdier og standarder.
Forskerne har forsøkt å integrere og utvikle forståelsen av forakt som en disposisjon som henger sammen med andre psykologiske faktorer. Studien viser at forakt henger sammen med personlighetstrekk som arroganse, lav grad av medmenneskelighet og narsissistiske tendenser.
Selv om forakt deler trekk med sinne og avsky, skiller den seg ut ved å vare lenger og fungere som en måte å regulere sosiale relasjoner på.
Mennesker med høy grad av disposisjonell forakt er ofte mindre empatiske, samarbeidsvillige og vennlige. De er gjerne kritiske og distanserte i møte med andre, noe som kan føre til mer konflikt og dårligere sosiale relasjoner.
Flere ting tyder på at forakt er en stabil del av personligheten hos enkelte. For det første viser forskning at foraktende atferd går igjen hos de samme personene over tid. For det andre er måten vi tenker og føler på om sosiale situasjoner ganske stabil gjennom livet. For det tredje har forakt en tendens til å vare lenger enn andre følelser, noe som gjør at den lettere preger hvordan vi ser på og behandler andre mennesker over tid.
I tillegg kan forakt fungere som en effektiv og energibesparende mekanisme for å skape avstand og beskytte seg selv, særlig hos personer med lav interesse for sosial tilpasning.
Folk som har en tendens til å føle forakt, ser ofte på andre gjennom et kritisk filter, spesielt hvis de har høye og rigide standarder. De som forventer perfeksjon fra andre, blir lett foraktfulle når disse forventningene ikke innfris.
Noen bruker forakt som en måte å styrke sin egen selvfølelse på ved å se ned på andre, mens andre kan slite med lav selvfølelse fordi de aldri føler seg gode nok selv, eller fordi de har blitt møtt med forakt tidligere.
Personer med unngående tilknytning viser ofte foraktfull atferd, undertrykker følelsene sine og holder andre på avstand. En studie undersøkte hvordan barndommens tilknytningserfaringer og foreldrenes oppdragelsesstil påvirker følelsene og hvordan voksne tolker emosjoner.
Resultatene viser tydelige mønstre: Trygg tilknytning hang sammen med mer glede og nysgjerrighet, mens unngående tilknytning ofte førte til forakt, avsky og vansker med å kjenne igjen glede.
Foreldre som resonnerte sammen med barna sine, hadde barn med en mer balansert følelsesprofil, mens de som brukte fysisk straff, oppdro oftere barn med mer fiendtlige følelsesmønstre. Funnene viser hvor sterkt tidlige relasjoner former hvordan vi føler og forstår andres følelser som voksne.
Forakt har også koblinger til mørkere personlighetstrekk som narsissisme, machiavellisme, psykopati og sadisme. Selv om forakt ofte forbindes med en oppblåst selvfølelse, kan den også være en forsvarsmekanisme for å dekke over usikkerhet og selvkritikk. På denne måten kan forakt både fungere som et skjold og som en strategi for å opprettholde sosial makt og kontroll.
Noen bruker forakt for å opprettholde en følelse av overlegenhet, både individuelt og på gruppenivå. Forskning viser at forakt ofte henger sammen med fordommer og en tro på at enkelte grupper er mindreverdige.
Fem studier undersøkte hvordan det å aktivere følelsen av trygg tilknytning påvirker fordommer mot utgrupper. Studien tyder på at man kan føle mindre forakt for folk utenfor ens egen gruppe hvis man først kjenner på trygghet og tilhørighet. Når en føler seg trygg, blir en mindre dømmende og ser ikke «de andre» som en trussel. Dette støtter tanken om at forakt ofte bunner i frykt, usikkerhet eller et behov for å forsvare egen identitet.
En studie undersøkte hvordan følelsen av å ha påvirkningskraft kan motivere både vanlige og mer ekstreme former for kollektiv handling. Tidligere forskning har vist at sinne over urettferdighet ofte fører til lovlige protester, mens troen på at man faktisk kan gjøre en forskjell øker engasjementet. Studien viser imidlertid at de mer ekstreme handlingene ofte springer ut av en følelse av maktesløshet og forakt.
I motsetning til sinne, som kan mobilisere folk til å kjempe for endring innenfor systemets rammer, innebærer forakt en grunnleggende avvisning av motparten. Forakt skaper psykologisk distanse og et fravær av ønske om forsoning, noe som kan gjøre voldelige eller ulovlige handlinger mer sannsynlige.
Resultatene viste at sinne var tett forbundet med lovlige protester, men hadde liten eller ingen sammenheng med ekstreme handlinger. Derimot var forakt ofte negativt knyttet til fredelige protester, samtidig som den viste seg å være en sterk drivkraft bak radikale handlinger.
Forakt er sterkt knyttet til følelser som misunnelse, sinne og hovmod, men overraskende nok ikke til avsky, slik man kanskje skulle tro. Mennesker som skårer høyt på forakt har ofte lav selvfølelse, perfeksjonistiske trekk og en utrygg tilknytningsstil. De er også mer tilbøyelige til mørke personlighetstrekk som narsissisme, psykopati og manipulerende adferd, noe som tyder på at forakt henger tett sammen med statusjag og kynisme.
Forakt er dessuten giftig i nære relasjoner. Det å ha en foraktfull partner er enda mer skadelig enn å være det selv. Det ødelegger både tilfredsheten og følelsen av forpliktelse. Forakt fungerer som en sosial avvisningsmekanisme, i direkte kontrast til følelser som respekt, beundring og medfølelse.
Forskningen viser også at mennesker som ofte føler forakt, reagerer kraftig på andres feil og har lite sympati. I stedet for å vise forståelse eller støtte, kan de oppleve en slags tilfredsstillelse når andre mislykkes.
Forakt har blitt den dominerende følelsen i media og politikk, og den bidrar mer til splittelse enn til dialog. Sosiale medier næres av forakt, der likesinnede finner fellesskap i å rakke ned på motstandere, og sementerer ekkokamre og styrker oss-mot-dem-mentaliteten.
I motsetning til sinne, som kan skape engasjement og endring, umenneskeliggjør forakt motstandere og kveler all mulighet for konstruktiv samtale. Denne onde sirkelen, drevet av profittjag og algoritmer som belønner konflikt, forsterker polarisering.
Når forakt tar over for saklig debatt, kan det få alvorlige konsekvenser for oss alle. Historien har mer enn nok eksempler på hvor farlig den veien kan være.
Derfor bør det forskes mer på hvordan forakt kommer til uttrykk i handlinger, og hvilken rolle den spiller i kriminalitet, radikalisering og sosial splittelse.