Professor Sigmund Karterud skriver i Aftenposten at filmen «Quislings siste dager» bør være en del av psykologiundervisningen.
Hva gjør det med psykologenes holdninger til pasientene, hvis de skal vurdere dem opp mot «narsissisten» Quisling? Quisling var som kjent en helt særegen person. Jeg mener at han umulig kan forstås uten kontekst – den historiske situasjonen han befant seg i.
Enkelt å selge inn
I 2023 var 213.000 voksne i kontakt med psykisk helsevern ifølge Helsedirektoratet. Mange av dem får en psykiatrisk diagnose. Diagnosen personlighetsforstyrrelse (PF), som innbefatter «narsissisme», er vanligere enn man skulle tro. Den er også kontroversiell – med rette.
Karteruds budskap er enkelt å selge inn, for «alle kjenner en narsissist». Men «ingen» er det selv. Vi oppfatter at det handler om noen andre. Noen som er helt annerledes enn oss. Slik er ikke virkeligheten. Det er også helt vanlige folk, med ulike utfordringer, som får PF-diagnosen. Av og til på syltynt grunnlag. Og det skjer oftere enn man skulle tro.
Karterud skriver om narsissistens uttrykk: «Ofte er det bare ord. Uten dekning. Bullshit». Jeg unner ingen å ha en lege eller psykolog som vurderer pasientene sine med et slikt blikk.
Det som faktisk er «bare ord, uten dekning» og «bullshit», er jo diagnosene. De har ingen biologiske kjennetegn. De kan ikke påvises i kroppens celler. De er menneskeskapte konstruksjoner.
Pasientperspektivet
Jeg mener generelt at det etisk sett er problematisk å sykeliggjøre menneskers personligheter. Og slik karakterisere sårbare, hjelpetrengende mennesker på stigmatiserende, nedlatende og dehumaniserende vis.
Å endre fra eksempelvis en traumetilnærming til en PF-tilnærming innebærer at symptomer, adferd og destruktivitet endres fra å oppfattes som normale reaksjoner på grenseoverskridende erfaringer, til symptomer på en «psyk» personlighet. Forskjellen er enorm.
En PF-diagnose kan forverre selvforståelsen, og skape problemer man i utgangspunktet ikke hadde. Jeg mistenker også at det kan være litt for enkelt å avvise pasienter som «behandlingsresistente» og slik gi et uforholdsmessig stort ansvar for (eventuell) manglende progresjon på pasienten.
Den nyeste romanen min handler om et psykoterapeutisk behandlingsløp sett fra pasientens perspektiv. Og dermed også om diagnoser. Den er inspirert av mine egne erfaringer.
Professor i litteraturvitenskap, Arild Linneberg, skriver på sin åpne FB-side, at romanen min bør være pensum på psykologistudiet. Jeg mener at den blant annet vil være en glimrende øvelse i mentalisering, for psykologistudenter: Å forstå pasienten innenfra.
Det var ydmykende da min tidligere behandler ved DPS indikerte en PF-diagnose, mot slutten av terapiløpet. Det opplevdes som en form for mobbing fra en behandler jeg hadde vært glad i over år, og som jeg hadde stolt på. Han avsluttet behandlingen, til tross for at jeg trengte hjelp, og selv om symptomene tiltok i styrke. Mine vurderinger av egen situasjon hadde ingen betydning.
Etter avsluttet behandling, ble symptomtrykket mitt verre enn noensinne. Terapiens siste fase hadde også gitt meg en ny og forsterket usikkerhet med tanke på egne sosiale evner, virkelighetsoppfattelse og selvforståelse.
Hadde jeg ikke fått et behandlingsløp til, ville jeg ikke vært i stand til å skrive denne teksten. Jeg merker forskjellen med en behandler som vurderer meg uten PF-briller. Denne behandlerens tilnærming, og samarbeidet vårt over tid, har gitt meg en indre ro som jeg aldri tidligere har kjent. Og symptomtrykket har avtatt betraktelig. Slik vet jeg at det er mulig å bli bedre, med en annen metodisk tilnærming.
Jeg håper at vi snart ser en mer ydmyk tilnærming til pasienter innenfor psykisk helsevern. At pasientenes historier høres. Og at deres meninger om egen tilstand og behandlingsønsker tillegges større reell verdi.