Denne ytringen er et svar til kronikken «Pilleskam» i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem, skrevet av styret i Norsk psykiatrisk forening (NPF) og publisert i Aftenposten 10. august.
Dere er helt på jordet i kronikken «Pilleskam» i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem. Nå får dere se til å våkne og finne en farbar vei, så dere slipper å synke enda dypere ned i gjørma.
Jeg er dypt og grunnleggende uenig i premissene dere legger til grunn her.
Dere skriver at pilleskammen er et alvorlig samfunnsproblem. Jeg vil påstå at det er dere som er problemet her:
«Det er viktig for oss å formidle at psykiatrisk sykdom er nettopp det: sykdom som rammer mennesker urettferdig og tilfeldig. Og at ved de alvorligste formene for psykiatrisk sykdom er ofte medisiner essensielle for å lindre symptomene, bli helt frisk og hindre tilbakefall.»
Jeg ble tvangsinnlagt for ti år siden, og diagnostisert med bipolar lidelse. Alle mine medisinske rådgivere; psykiater, fastlege og akutteam, sa at jeg med all sannsynlighet ville bli tvangsinnlagt igjen dersom jeg ikke begynte på antipsykotiske medisiner.
Jeg valgte heller å gå min egen psyke i møte, blant annet ved å ta en pilegrimsvandring til Santiago de Compostela.
Jeg er ikke blitt tvangsinnlagt igjen, og jeg har kun brukt psykofarmaka i en kort periode, da mot depresjon. Den medisinen kan ha bidratt til at jeg smalt opp i en mani (med en påfølgende nesteninnleggelse), men siden dette aldri vil kunne bevises skal jeg ikke si dette med sikkerhet.
Sånn som dere gjør.
Medisiner er bra, vi hadde åpenbart ikke klart oss uten dem, men det er bakstreversk og ekstremt arrogant av dere å presentere psykofarmaka som den eneste farbare veien for et menneske som slåss med en smertefull psyke.
Psykisk lidelse handler om så uendelig mye mer enn tilfeldigheter og urettferdigheter, og det er skammelig at Norsk psykiatrisk forening, som en av de ledende representantene for nordmenns psykiske helse, reduserer oss psykisk syke til hjelpeløse krek som er nødt til å lytte til budskapet deres for å kunne fungere og leve verdige liv.
Jeg valgte å gå på tvers av frykten, og jeg har høstet mange frukter av den avgjørelsen. Jeg vil gå så langt som å si at den avgjørelsen reddet livet mitt. Ikke nødvendigvis fra døden, men fra et liv avhengig av psykofarmaka, med alle sine ubehagelige bivirkninger. Og ikke minst reddet den meg fra et liv avhengig av dere, og det antikvariske og menneskefiendtlige systemet dere representerer.
Avslutningsvis har jeg lyst til å stille dere et spørsmål:
Forskning fra hele verden, blant annet ved institusjoner som Johns Hopkins, Stanford, Harvard og Imperial College London, kan vise til oppsiktsvekkende gode resultater ved bruk av psykedelika til pasienter med tunge, psykiske lidelser som PTSD, spiseforstyrrelser, depresjon og avhengighetsrelaterte sykdommer som alkoholisme.
Hva er NPFs holdning her?