Se for deg at du endelig har tatt steget. Du har oppsøkt behandling for en psykisk lidelse og møter endelig til din første time med psykolog.

I samtalen forteller du at livet har vært vanskelig den siste tiden, du har hatt økende angst, hjertet slår så fort, og så høyt, at du er sikker på at også andre kan høre de raske slagene. Du blir svimmel når du beveger deg utenfor døren til hjemmet ditt, og har ikke klart å være på jobb den siste tiden.

Psykologen spør etter hvert om rusvanene dine, og du innrømmer at du en gang iblant røyker cannabis. Du fyller ut et skjema hvor du rapporterer rusvanene dine. Det var kanskje ikke dette fokuset du ønsket, men det føles godt å endelig møte noen som kan hjelpe.

Time nummer to og tre

I time nummer to problematiserer psykologen at du røyker cannabis to ganger i uken. «Hvordan er det med kjøring?» spør hun. Du forsikrer henne om at du aldri ville funnet på å kjøre i ruspåvirket tilstand.

I time nummer tre får du beskjed om at saken er drøftet med lege. Det er vurdert at du ikke oppfyller helsekravene til førerkort. Du har fått muntlig kjøreforbud, og hvis du bruker bilen, vil psykologen melde det inn til statsforvalter slik at førerkortet blir inndratt. For å kunne bruke bil igjen må du avlevere rene urinprøver de neste seks månedene.

Dette blir kommende fokus i behandling, til tross for at du ikke har et rusproblem.

Helsepersonell – lovens forlengede arm

Kjøring i ruspåvirket tilstand er både uakseptabelt og uforsvarlig, og er en atferd som skal, avhengig av alvorlighetsgrad, straffes med bøter, fengsel og/eller inndragning av førerkort.

Dette er en risikosport som setter både fører og andre veitrafikanter i alvorlig fare, og vi er enig i at ruspåvirket kjøring må møtes med strenge reaksjoner. Derfor ønsker vi flere ruskontroller hjertelig velkommen, så lenge de skjer på norske veier og ikke i behandlingsrommet.

I dag kan behandlingsapparatet fungere som straffepolitikkens forlengede arm for mennesker som bruker ulovlige rusmidler. Helsepersonell har nemlig en pålagt plikt fra Helsedirektoratet om å hindre kjøring i ruspåvirket tilstand. Ved helseskadelig bruk som gir økt trafikkrisiko, eller ved avhengighetslidelser, defineres helsekravene til førerkort å ikke være oppfylt.

Store variasjoner

Problemet for behandlere er at det slettes ikke finnes klare, objektive mål som ligger til grunn for iverksettelse av et kjøreforbud. Retningslinjene er vage, og det er opp til den enkelte behandler å vurdere hvorvidt bruken medfører økt trafikkrisiko.

Erfaringene tilsier at det er store variasjoner mellom behandlere og klinikker i hvordan disse vurderingene gjøres. Noen tolker regelverket strengt, og gir kjøreforbud hvis pasienten bekrefter rekreasjonsbruk av ulovlige rusmidler. Andre vegrer seg for å i det hele tatt gjøre førerkortvurderinger, og enkelte overlater ansvaret for førerkortvurderingen til annet helsepersonell gjennom en påminnelse i henvisning eller epikrise

Store variasjoner i tolkning av helsekravet gir også grunn til bekymring for om helsetjenestens reaksjoner på rusmiddelbruk er mer avhengig av behandlers holdninger, fremfor rene, faglige vurderinger.

Ærlighet straffes

Særlig for cannabisbruk har vurdering av kjøreevne vist seg å være problematisk. Stoffet har lang halveringstid og vil kunne påvises i urin i en til to uker etter bruk. Samtidig akkumuleres THC (virkestoffet i cannabis) i kroppens vev ved gjentakende bruk, og en vil derfor kunne få positive urinprøver flere måneder etter avsluttet bruk

Konsentrasjon av cannabis i urin eller blod, egner seg ikke til å fortelle oss om en pasient er ruspåvirket eller ei. Disse prøvene kan heller ikke brukes til å indikere et tidsestimat for cannabisbruk i forkant av kjøring.

Så, til tross for at pasienten aldri har kjørt i ruspåvirket tilstand, og til tross for at vi ikke har grunnlag for å anta at pasienten er i risiko for gjøre det i fremtiden, står vedkommende i fare for å miste retten til å kjøre bil når hen innrømmer sporadisk cannabisbruk til sin behandler.

Innrømmelsen kan i sin tur medfølge krav om at pasienten skal avlegge rene urinprøver i minst seks måneder for å kunne få tilbake retten til å kjøre bil. Hvem ønsker å være ærlig i møte med sin behandler, når ærlighet fører til at behandler iverksetter tiltak som kan oppleves som straff?

Alliansen svekkes

Vi vet at vellykket behandling fordrer at alliansen mellom terapeut og pasient er trygg og taushetsbelagt. Når hjelpesøkende atferd blir sanksjonert og fortroligheten brytes, vil de fleste vegre seg for å oppsøke behandling.

Plikten om å melde etter subjektive vurderinger av pasienters rusmønsterinntak setter behandlingsalliansen i en krise, og kan svekke pasientens tillit til at det hjelper å kontakte helsevesenet med psykiske problemer. Verre er det at hele pasientpopulasjoner med rette kan bli redd for konsekvensene av å søke hjelp.

Enda mer alvorlig er det at rettssikkerheten til pasientene ikke er tilstrekkelig ivaretatt. Politiet må overlates til å ta seg av ruspåvirket kjøring, slik at behandlingsrommets fortrolighet kan være mer enn en illusjon. En prinsipiell standard i jussen er at ingen skal straffes for noe de ikke har gjort. Da kan ikke vi som jobber i helsevesenet straffe i blinde i forebyggingsøyemed.