Livet leves i relasjon til andre. På godt og vondt. Dette innebærer å være til stede i hverandres smerter og gleder. Ellers får vi ikke fortrolighet – som er noe av det mest dyrebare, og noe av det vanskeligste, som finnes.
Fortrolighet er oksygenet i gode relasjoner. Og det krever at vi orker å stå sammen – og være nære – i både det gode og det vonde. Dette gjør det nødvendig for oss å klare å gi, og å få, trøst.
Alle har behov for trøst en gang i blant. Det typiske er barnet som trøstes av den voksne, men behovet for trøst blir ikke mindre av å bli eldre. Denne teksten handler om hvordan de fleste av oss trøster feil, eller i alle fall ineffektivt.
Oppmuntring og beroligelse er ikke det samme som trøst
Trøst, i motsetning til hva de fleste kanskje tenker, handler trøst først og fremst om å bekrefte den andre. Å bekrefte er å anerkjenne andres opplevelse – det er å si: «Jeg forholder meg til at du er der du er, nå».
Vi trøster feil fordi vi automatisk forbinder trøst med oppmuntring eller beroligelse. Å forsøke å få noen til å tenke mer optimistisk (oppmuntring) eller å innse at ting ikke er så farlig (beroligelse) kan riktignok ofte oppleves som hjelpsomt, men det hjelpsomme og det trøstende er ikke nødvendigvis det samme. Å kjefte på noen som er lei seg kan også være hjelpsomt, men det er ikke trøstende av den grunn.
Oppmuntring og beroligelse er dessuten langt fra den mest virksomme måten å trøste på. Noen ganger gjør det også vondt verre. Å berolige og å oppmuntre er i praksis å forsøke å få noen til å slutte å føle det de føler. Mens å trøste, gjennom bekreftelse, er å anerkjenne den følelsen som føles.
Vond smak i munnen
Å trøste handler derfor om å stå sammen med den andre der den andre befinner seg, heller enn å få den andre til å bevege seg videre. Med andre ord er trøsten en anerkjennelse av den andres rett til å stå i ro, mens å berolige eller oppmuntre er en formaning om å komme seg videre.
Jeg tror vi alle har kjent dette på kroppen på en eller annen måte: Vi strever med en vond opplevelse, og så sier noen at «det er da ikke så ille». Eller så skal de ha oss til å se det fra en annen – gjerne mer optimistisk – vinkel.
Noen ganger kan dette oppleves som godt. Men andre ganger gir det også en litt vond smak i munnen. Det er som om den andre forsøker å presse oss bort fra der vi er.
Treåringen som mistet isen
Se for deg følgende: Du er i butikken sammen med en treåring som nettopp har fått is. Alt er fryd og gammen. Helt til isen mistes i bakken.
Alle som har kjent en treåring – eller selv har vært en treåring – vet hva som kommer: Verden går i oppløsning. Ingenting er greit. Den totale eksistensielle katastrofen er – i alle fall hvis man spør treåringen – et uomtvistelig faktum.
Hvordan håndterer du dette?
Hvis du tenker at det åpenbare svaret er å kjøpe en ny is, så tenker du akkurat sånn som 99,9 prosent av alle jeg deler dette scenarioet med. Men er det det første vi gjør?
Og er det nødvendigvis det mest effektive?
Ingen forskjell på treåringer og voksne
Noen har kanskje også erfart at den eventuelle nye isen ikke hjelper fordi det var nettopp den isen som nå ligger på bakken, ugjenkallelig tapt, treåringen ville ha.
La oss for diskusjonens del se for oss at det ikke finnes noe mer is. Hva gjør vi da? Jeg mener svaret er en bekreftende form for trøst der vi anerkjenner treåringens opplevelse av situasjonen. Uten å dytte på den. Uten å legge til eller trekke fra. Noe som er fullt mulig å gjøre selv om man i sitt stille sinn skulle tenke at en is i bakken kanskje ikke er ensbetydende med verdens undergang, tross alt.
Det er ikke noen relevant forskjell på den trøsten vi gir til treåringer som har mistet is og den trøsten vi gir til voksne som har mistet jobben, livsgnisten, kjæresten eller hunden. Og ofte er oppmuntring og beroligelse like lite hensiktsmessig. Forslag om å «bare skaffe ny hund» hjelper ikke.
Vi er mer til hjelp for hverandre når vi orker å følge hverandre inn i de vonde følelsene heller enn å holde på en annen, mer «optimistisk» eller «realistisk» posisjon. Å trøste er å si: «jeg respekterer både din rett til å være der du er og din rett til å være der så lenge du vil, punktum».
Når vi sier ting som: «Ja, det var jommen leit, men prøv heller å tenk på…» så trøster vi egentlig ikke. Å bare benevne den andres opplevelse før vi skynder oss videre er ikke nok.
Trøst er både mer respektfullt og mer effektivt
Ofte så tenker vi at poenget med trøst er å få den andre til å bli glad igjen. Eller i alle fall å få dem til å vende tilbake til der de var. Eller der vi mener de burde være.
Dette er egentlig en veldig selvsentrert måte å møte andre mennesker på. I verste tilfelle kan det til og med være ganske manipulativt og respektløst, i alle fall i møte med voksne, fordi det antyder at vi vet best hva den andre trenger.
Men la oss si at vi skal tenke oss at trøst handler om å få folk tilbake igjen – noe som er mer rimelig i møte med barn som tross alt er ganske avhengig av voksnes hjelp. Forskning på følelser antyder at det å forsøke å «dytte» på andres opplevelser gjør at det tar lengre tid før man kommer tilbake der man var. Så i tillegg til å være en ganske selvsentrert form for hjelp, er det heller ikke spesielt effektivt.
Slemt
Å trøste gjennom å bekrefte er et uttrykk for respekt. Det er en anerkjennelse av den andres rett og mulighet til å være i verden på sin måte, selv om vi ikke skulle være enige med den, eller en gang forstå den. Fordi å respektere noen krever ikke at vi forstår dem.
På den måten er trøsten også mindre invaderende. Å si til noen som har flyskrekk at det ikke er så sannsynlig at man detter ned, eller å si til noen som har blitt dumpet at det finnes «flere fisk i havet» er i bunn og grunn å si at denne personens opplevelser er urimelige, overdrevne eller regelrett feil.
Det er også å si at min måte å forstå situasjonen på er mer objektiv, hensiktsmessig og bedre enn din. I praksis er det et forsøk på å tre sin virkelighet nedover hodet på en annen person. Noe som i grunnen er ganske slemt. Spesielt hvis det ikke bare er gjort av omtanke for den andre.
Å trøste er vanskelig
Men å trøste gjennom å bekrefte er vanskelig. Vi blir naturlig nok stresset av å se noen vi bryr oss om ha det vondt. Det er derfor ikke merkelig at vi ofte vil hjelpe dem videre!
Men noen ganger handler det da mer om oss selv enn om den som har det vondt. Det kan rett og slett være ganske egoistiske grunner til at vi vil ha den andre videre. For eksempel fordi vi ikke tåler å se den andre ha det vondt, eller fordi vi selv ønsker å bevise at vi er «gode trøstere».
Sistnevnte kan vi kalle for en form for «omsorgsnarsissisme» og er dessverre ganske utbredt blant oss som jobber i helsevesenet. En god huskeregel kan være at god og effektiv trøst sjelden fører til at den som trøster føler seg bedre. Fordi å trøste er å nærme seg den andres smerte og kjenne noe av den på kroppen selv.
Noen ganger er det riktig å ikke trøste
Det er også viktig å tenke på at det ikke alltid er riktig å tilby trøst. Dette gjelder noen ganger når trøsten kommer som et krav fra den som har det vondt. Da vil det respektfulle kanskje heller være å ikke akseptere å bli pålagt ansvaret for en annens følelse.
Men det gjelder enda oftere når den som har det vondt ikke ønsker trøst. Vi har aldri rett til å påtvinge noen trøst. Selv om vi «vet» at de «innerst inne» trenger det. Det er en menneskerett å velge å ikke ivareta sine psykologiske behov.
Dessuten kan vi umulig vite med sikkerhet hva noen andre trenger. Det er generelt sett en dårlig ide å forsøke å hjelpe noen som ikke ber om hjelp. Og det skal være veldig tungtveiende grunner til å overprøve den andres valg om å ikke ta imot trøst.
Ikke undervurder kraften i å se og høre den andre
Oppmuntring og beroligelse kan være helt riktig og veldig fint. Både når vi gir det og når vi får det. Det er ikke noe problem å tenke seg til mange eksempler der disse to strategiene kan oppleves som veldig trøstende. Det er derfor fort gjort å tenke at dette er det trøst går ut på.
Men da risikerer vi – i beste tilfelle – å bli mindre effektive trøstere. I verste tilfelle gjør vi vondt verre.
Mange kjenner nok på at det å bare tilby bekreftelse føles utilstrekkelig. Noen ganger kan det som sagt handle om at vi kanskje ikke helt har skjønt hvilken rolle man skal eller bør ha overfor den som har det vanskelig. Men oftere så er det nok at vi undervurderer både oss selv og andre.
Å vise at man ser og hører noen er et enormt kraftfullt verktøy! Med andre ord: Ikke undervurder din egen evne til å være til hjelp for noen. Du trenger ikke å si noe lurt eller fint. Du trenger ikke å «få noen videre» for å være til hjelp. Ofte er et sørgmodig nikk eller en tåre i øyekroken tilstrekkelig. Andre ganger er alt som skal til en medfølende stillhet. Vi skal også være forsiktige med å undervurdere andres evne til å trøste seg selv.
Hvem trenger trøsten mest?
Ved å tilby «en annen vinkling» på situasjonen så tar vi også fra folk muligheten til å selv komme til erkjennelsene av at det «kanskje ikke var så farlig» eller at det «også finnes andre muligheter».
Da risikerer vi også å ta fra dem opplevelsen av autonomi og handlekraft. I verste tilfelle risikerer vi å gjøre dem mer avhengige av oss. Noen ganger er dessverre forsøk på å trøste motivert av akkurat dette.
Å kunne tilby og ta i mot riktig type og riktig timet trøst er helt nødvendig for å ha det bra med seg selv og andre. Det største hinderet for å få til dette er, som jeg har forsøkt å belyse i denne teksten, ikke egenskaper ved den som har det vondt, men heller egenskaper med oss som forsøker å trøste. Disse skyldes delvis misoppfatninger om hva virksom trøst egentlig er, og delvis egoistiske motiver i oss selv.
Men kanskje aller mest skyldes det en frykt for å ikke ha gitt nok hjelp. Før vi trøster må vi alltid spørre oss hvem som trenger trøsten mest? Hvis svaret er oss selv, så skal vi kanskje la være.
Vi må tåle ubehaget
Hvis vi først skal trøste bør vi prøve å tåle ubehaget ved å sette punktum ved bekreftelsen. Selv om vi da kan føle oss maktesløse. Vi må anerkjenne at oppmuntringer, faktaopplysninger, nyanseringer, beroligelser og optimistiske vinklinger, kan være nyttige og omsorgsfulle handlinger, men at det ikke er det samme som – eller en erstatning for – det å trøste.
Å være en god trøster handler om å starte med seg selv og slutte hos den andre.