I 1998 skrev den amerikanske psykologen Jerome Kagan (1929–2021) et essay med tittelen «The allure of infant determinism» (Kagan, 1998).
Kagan fremholdt i essayet hvor utbredt det er i vestlig kultur å tro at omsorgserfaringer fra tidlige barneår er det som mer eller mindre alene bestemmer individets videre skjebne i livet.
Oppfatningen er at vaner, atferdsmønstre og karaktertrekk som dannes tidlig, og som foreldre innpoder i det lille barnet, fortsetter å prege og påvirke individet resten av livet.
I lys av slike oppfatninger har psykologer fremholdt hvor avgjørende det er at foreldre tar i bruk den beste oppdragerpraksisen så tidlig som mulig (Burman, 2016).
Tilknytningsteoretikerne hevder at en utrygt tilknyttet tre- åring har mer enn en tilfeldig sjanse for å bli en sjenert, tilbaketrukket syvåring. En desorganisert tilknyttet fireåring vil med stor grad av sannsynlighet bli en 13-åring med antisosial væremåte, atferdsproblemer og en diagnose innenfor kategorien personlighetsforstyrrelser.
I en slik fortelling forsvinner lett alt som skjer med barnet, i livet mellom 4 og 13 år.
Oppigjennom historien har det vært mange eksperter som har ment å vite hva den beste oppdragermåten er. Og heller ikke her har det skortet på dramatikk. Lenge mente mange eksperter at dersom kvinnen som nettopp hadde født, ikke maktet å etablere kroppslige og følelsesmessige bånd til babyen med en gang, kunne det få alvorlige konsekvenser for barnet mange år senere.
Et oppgjør med infantil determinisme
Kagan skriver om perspektivet han betegner «infantil determinisme», som handler om at «enhver erfaring gir opphav til en permanent endring et eller annet sted i nervesystemet, og at det er de tidligste erfaringene som utgjør støttestilaset for barnets senere tenkning og atferd».
Infantil determinisme bygger på tanken om ubrutt kontinuitet mellom fortid, nåtid og fremtid. Barns utvikling sammenliknes med byggingen av et hus. Hvis grunnmuren ikke er solid nok, risikerer hele byggverket på et eller annet tidspunkt å rase sammen.
Determinister fremholder at «ethvert kyss, enhver klem, vuggesang eller utskjelling endrer barnets hjerne på måter som vil påvirke dets fremtid». Ethvert smil og godord er å regne som et bankinnskudd som barnet kan ta ut senere i livet i form av god psykisk helse (Kagan, 1998, s. 87).
Kagan trekker frem flere langtidsstudier som ikke bekrefter denne fortellingen. Essayet gir mange eksempler på at utviklingen mellom fortid, nåtid og fremtid er svært sammensatt og kompleks, verken rettlinjet eller enkel. Sosiale, materielle og politiske forhold spiller inn. Når palestinske ungdommer kaster stein på det de mener er israelske okkupanter, er neppe handlingene deres en følge av utrygg tilknytning eller mangelfull morsomsorg i tidlige barneår.
I «The allure of infant determinism» skriver Kagan at tusener av babyer som blir født i dag, vil oppleve svært forskjellige livsmiljøer de to–tre første leveårene. Noen vil bli oppdratt av erstatningsomsorgspersoner i kibbutzer; noen vil bli ivaretatt av bestemødre eller eldre søsken; noen vil gå i barnehager; noen vil være hjemme med mødrene sine.
Noen vil ha tilgang til mange leker, andre vil kanskje ikke ha noen. Noen vil tilbringe sitt første år i et mørkt, stille skur inntullet i gamle filler; noen vil krabbe rundt i godt opplyste rom fulle av leker, billedbøker og TV-bilder.
Men til tross for denne ekstraordinære forskjelligheten i tidlige erfaringer, og om man unntar den lille andelen barn med alvorlige hjerneskader eller et genetisk avvik, vil de aller fleste snakke før de er to år gamle, bli selvbevisste når de når sin tredje bursdag, og bli i stand til å påta seg en eller annen ansvarsrolle i familien når de er syv.
De psykologiske forskjellene mellom disse barna er ubetydelige sammenliknet med likhetene. Forekomsten av alvorlige psykiske lidelser som schizofreni og depresjon, liksom de livshemmende angstlidelsene, er overraskende lik i hele verden, selv om barn oppdras i forskjellige miljøer.
Denne erfaringen er ikke forenlig med den betydningen man har tildelt de to–tre første leveårene, i det minste ikke med tanke på utviklingen av disse spesielle lidelsene (Kagan, 1998, s. 108–109).
Kagan påpeker også menneskers evne til å endre seg i en kompleks virkelighet:
Både vitenskap og selvbiografier bekrefter at evnen til å endre seg er like vesentlig for menneskets utvikling som den er for utviklingen av nye arter. Hva som skjer i de første leveårene, sender barnet ut langs en bestemt vei, men det er en vei med et usedvanlig stort antall kryss og sideveier (Kagan, 1998, s. 150).
Barna som bodde i konsentrasjonsleir
Forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid er uhyre komplekst, likeledes forholdet mellom risiko- og beskyttelsesfaktorer.
Da annen verdenskrig sluttet, ble seks barn mellom tre og fire år reddet ut av tyske konsentrasjonsleirer og sendt til et barnehjem i England, hvor de ble fulgt opp av Anna Freud (1895–1982) – Sigmunds datter.
Det var snakk om tre gutter og tre jenter.
Barna hadde mistet sine foreldre rett etter fødselen og var blitt ivaretatt av andre voksne fanger i leirene, inntil disse voksne ble drept en etter en. Barna hadde imidlertid klart å holde sammen som gruppe, noe som utgjorde deres eneste form for trygghet og stabilitet.
Da Anna Freud møtte dem i England, beskrev hun dem som ustyrlige og ville. De første dagene på barnehjemmet ødela de alt de kom over av leker og møbler. De betraktet personalet med fiendtlighet og total likegyldighet. De sparket, slo, bet og spyttet, skrek og brukte stygt språk.
Men det var slik de oppførte seg mot voksne – aldri mot hverandre.
Anne Freud beskrev hvordan de omsorgsfullt ivaretok hverandre, viste omsorg seg imellom, og at de ikke hadde noe annet ønske enn å holde sammen i gruppen. De tålte ingen atskillelse fra andre i gruppen, selv kortvarig.
Anna Freud la merke til fraværet av sjalusi, rivalisering og konkurranse blant barna. Særlig la hun merke til måltidene, hvor det var viktigere for barna å sørge for at de andre fikk mat, enn at de selv fikk. Utenfor institusjonen var de opptatt av hverandres trygghet i trafikken, og de passet årvåkent på hverandre.
I 1982, da disse seks barna måtte være rundt 40 år, skrev en amerikansk utviklingspsykolog til Sophie Dann, en av Anna Freuds samarbeidspartnere, fordi hun lurte på hvordan det var gått med barna. Svaret var at alle nå levde virksomme liv – «effective lives» (Harris, 2009, s. 143–144).
Erfaringene med barna fra Romania
Jeg har flere ganger omtalt barna fra «barnehjemmene» i Romania. Mange av disse barna er blitt fulgt opp over mange år. Den som har stått i spissen for denne forskningen, er Michael Rutter og hans medarbeidere (Rutter mfl., 2010).
Bildet Michael Rutter og hans gruppe gir av hvordan det gikk med de adopterte Romania-barna, er sammensatt, komplekst og nyansert, og det er grunn til å spandere litt plass på hva de har funnet. Jeg henviser interesserte lesere til monografien Deprivation-specific psychological patterns: Effects of institutional deprivation (Rutter mfl., 2010).
Innledningsvis i monografien skriver Rutter og medarbeidere om de faglige kontroversene blant forskere og klinikere knyttet til forventede langtidsvirkninger av slik ekstrem deprivasjon fra spedbarnsalderen av.
Noen fremhevet de sannsynlige varige langtidseffektene av ekstremt negative og skadelige erfaringer i livets første år, og hvor vanskelig, for ikke å si umulig, det ville være å bøte på slike opplevelser og erfaringer (Pilling & Pringle, 1978).
Andre tvilte på dette negative fremtidsperspektivet på grunn av det de mente var små barns begrensede evner til å ta innover seg slike opplevelser kognitivt (Kagan, 1984). Noen poengterte de store mulighetene for radikal endring til det bedre, selv etter de tre første leveårene (Clarke & Clarke, 1976, se Rutter mfl., 2010).
144 barn ble adoptert til Storbritannia, og gruppen til Rutter fikk anledning til å følge opp de fleste av disse. Monografien fra 2010 omtalte situasjonen til barn som var 15–16 år gamle. De ble undersøkt første gang ved fire års alder, andre gang ved 11 års alder.
70–90 % av barna fra Romania hadde tegn og symptomer på globalt nedsatt funksjon da de ble adoptert av engelske og amerikanske foreldre. Etter fire år med normalt kosthold og normalt familieliv var denne andelen redusert til 14–36 %.
Mange av barna klarte seg forbausende bra og kunne senere som unge voksne ikke skilles ut fra sine engelske og amerikanske jevnaldrende. Andre satt igjen med betydelige og varige vansker. Disse funnene tyder uansett på at påstander om at løpet mer eller mindre er kjørt ved tre års alder, er feil, selv der hvor det er snakk om virkelig ekstrem institusjonell omsorgssvikt.
I monografien skriver Rutter med kolleger om de generelle funnene da barna ble fulgt opp ved elleve års alder:
The developmental catch-up for the children from Romania following U.K. entry was spectacular. (…) Most of the catch-up was already apparent by the age 6 years, but in those who were most impaired at 6, there were significant, albeit slight, further gains between 6 and 11. (2010, s. 13.)
I en artikkel fra 2007 om langtidseffektene av ekstrem institusjonsdeprivasjon for de adopterte barna fra Romania oppsummerer Rutter og kolleger:
The most obvious and important theoretical findings are, first, that following profound institutional deprivation lasting up to 3 1⁄2 years of age there can be, and usually is, a huge improvement in functioning following removal to a generally well-functioning family home. Second, although there is often quite rapid initial improvement, continuing gains continue for up to two years and, sometimes, even much longer than that. (Rutter mfl., 2007, s. 346.)
Kumulative erfaringer med negative omstendigheter
I monografien skriver Rutter og kolleger at en betydelig minoritet av barna hadde kognitive vansker og andre følgetilstander ved fire, seks og elleve års oppfølging, selv om altså mange oppnådde normal psykologisk fungering (s. 13).
Følgetilstandene dreide seg om autismeliknende væremåte, udiskriminerende tilknytning, uoppmerksomhet/hyperaktivitet og kognitive svekkelser. Rutter med kolleger understreker at disse fire problemkategoriene kan knyttes til institusjonsdeprivasjon, og ikke til deprivasjon i sin alminnelighet (s. 14).
Selv om altså mange av disse adopterte barna hadde en «bemerkelsesverdig fremgang», var det også et faktum at mange av Romania-barna strevde i lang tid etter at de ble adoptert til England og USA. Noen av disse barna har vokst opp til å bli politikere og offentlige personer i hjemlandet. Rutter og hans forskerkolleger fremholder derfor i langtidsstudien av adopterte barn fra Romania den store variabiliteten med tanke på hvordan det er gått med de adopterte barna.
Kagan skriver at de vedvarende negative konsekvensene av institusjonell omsorgssvikt som man fant hos mange av barna i Romania, mer sannsynlig kan knyttes til kumulative erfaringer med negative omstendigheter enn til deres tidlige hjerneutvikling.
Han tenker særlig på forhold som fravær av utdannings- og helsetilbud, sosial marginalisering og fattigdom. De negative langtidskonsekvensene er derfor ikke et argument for «infantil determinisme», men et argument for hele tiden å arbeide for å forbedre barns omstendigheter og levevilkår (Hughes, 2016; Kagan, 1998).
Kilder
Burman, E. (2016). Deconstructing developmental psychology. London: Routledge.
Clarke, A. M. & Clarke, A. D. B. (red.) (1976). Early experience. Myth and evidence. London: Open Books. New York: Free Press.
Harris, J. R. (2009). The nurture assumption. Why children turn out the way
they do. New York: Free Press.
Hughes, N. (2016). The burgeoning influence of developmental neuroscience on policy-making: contrasted tales of pitfalls and potentials. University of Melbourne (Australia).
Kagan, J. (1984). The nature of the child. New York: Basic Books.
Kagan, J. (1998). Three seductive ideas. Cambridge & London: Harvard University Press.
Rutter, M., Sonuga-Barke, E., Beckett, C., Castle, J., Kreppner, J., Kumsta, R.,
Schlotz, W., Stevens, S. & Bell, C. A. (2010). Deprivation-specific psychological patterns: Effects of institutional deprivation. Monographs of the Society for Research in Child Development, Serial No. 295, Vol. 75, No. 1. Boston: Wiley Blackwell.