I Disney-filmen Den lille havfruen (1989) møter vi Ariel, datter av Kong Triton, som bor i et vakkert palass på havets bunn. Livet ved hoffet er godt, men det er ikke nok. Ariel ønsker å utforske verden, spesielt de mystiske skapningene som bor på landjorda.

Men Kong Triton, Ariels far, hater menneskene!

Triton blir rasende da han oppdager at Ariel har tatt i bruk en hemmelig grotte for å samle på menneskeskapte gjenstander. Ariel forsøker å forklare seg for sin far, men kongen nekter å lytte. I stedet hever han sin mektige trefork og tilintetgjør Ariel sin samling av uvurderlige artefakter.

Sint og såret rømmer Ariel fra palasset for å søke råd hos den onde sjøheksa Ursula. Ursula lytter til Ariel og tilbyr henne bein å gå på, slik at hun kan utforske livet på landjorda. Men svart magi er ikke gratis. Ariel må gi fra seg stemme sin for å fullbyrde den faustiske byttehandel – en fryktelig pris å betale.

Din egen stemme i verden

Første gang jeg så Den lille havfruen på VHS, ble jeg dypt grepet av Ariels overveldende offer. «Hvordan i all verden kan hun gi fra seg stemmen sin?», tenkte jeg. «Hva skal hun gjøre hvis hun aldri får stemmen tilbake?». Jeg hoppet i sofaen, gjemte meg mellom putene, og ropte mot TV-skjermen: «Ikke gjør det Ariel, ikke gjør det!»

Allerede som barn hadde jeg en intuitiv forståelse for stemmens viktighet. Alle barn jeg har snakket med siden, har vist en tilsvarende forståelse for hva som står på spill for verdens mest populære havfrue. Det er nemlig livsviktig å ha en stemme¹ her i verden!

Det er derimot ikke tilstrekkelig å ha en stemme alene for å eksistere som et fullverdig medlem av samfunnet. Det er også nødvendig at vår stemme blir hørt.

Å fortie sin egen stemme

Stemmen vår fødes i møtet med andre mennesker – i det øyeblikket et annet menneske er villig til å lytte til det vi har å si. Ved å nekte å låne sitt øre til et annet menneske, nekter vi også dette mennesket en stemme i verden.

På mange måter lever vi et samfunn som har inngått en pakt med Ursula. Det er fryktelig mange grupper i samfunnet som ikke har en stemme, og det er fryktelig mange enkeltpersoner som ikke blir hørt. Deres fortelling forties, og deres kunnskap går tapt.

Da jeg var i min spede ungdom, inngikk jeg selv en pakt med Ursula, som innebar at jeg måtte fortie min egen stemme. Som skeiv tenåring, trodde jeg at taushet var prisen jeg måtte betale for å være en av gutta, slik at jeg også kunne gå på landjorda sammen med de andre menneskene. Heldigvis har verdenen, i alle fall vesten, tatt en vending til det bedre (Kuyper, Ledema & Keuzenkamp, 2013; Loftus, 2001).

Elsk mennesker og bruk ting, ikke omvendt

Jeg tror de aller fleste av oss, på et eller annet tidspunkt i livet, har hatt en lignende erfaring med å være stemmeløs. Dette får meg til å undres. Hvorfor er det allikevel så mange av oss som nekter å lytte? Hvorfor er det så mange av oss som ikke blir hørt?

Den franske filosofen Simone de Beauvoir (2011) hevder at mennesket har en evolusjonær tendens til å hevde dominans over naturen, og over hverandre, en tendens hun sporer tilbake til menneskets behov for å manipulere sine omgivelsen for å overleve i en verden som er ugjestmild.

Hvis vi skal være i stand til å lytte til et annet menneske – slik at dette mennesket virkelig opplever å bli hørt – må vi også være i stand til å overvinne denne tendensen til å bruke hverandre som redskaper for egen vinning.

Den jødiske filosofen Martin Buber hevder at et genuint møte mellom mennesker bare kan oppstå mellom to subjekter, altså mellom et «Jeg» og et «Du», aldri mellom et «Jeg» og et «Det» (Buber & Wergeland, 2018). Et slikt forhold mellom to subjekter krever en gjensidighet som er preget av dyp respekt og en inderlig tilstedeværelse. Buber skriver: «Forholdet til Du’et er umiddelbart. (…) Mellom Jeg og Du står ingen hensikt, intet begjær og ingen antesipasjon (…). Bare hvor ethvert middel er falt bort, skjer møtet» (Buber & Wegeland, 2018, s. 13).

Det lyttende samfunn

For å virkelig lytte til et annet menneske må vi altså være i stand til å ta et steg til siden, slik at samtalen ikke lenger handler om «Meg», men om «Oss». Hvis vi ønsker et helt samfunn hvor alle mennesker blir sett og hørt, er vi nødt til å øremerke tid og ressurser. Dette krever en enorm dugnad, men jeg er overbevist om at resultatet vil smake mer enn det koster.

Kun ved å lytte til hverandre kan vi bryte Ursulas svarte magi, og gi stemmen tilbake til de stemmeløse. På denne måten kan vi skape et samfunn som er i stand til å romme mange forskjellige perspektiver på en og samme tid, akkurat som et kubistisk maleri av Pablo Picasso eller Georges Braque.

Jeg synes at bygningsarbeidet som skal til for å konstruere et slikt lyttende samfunn burde være en egen post på statsbudsjettet!

Kilder

Beauvoir, S., Borde, C. & Malovany-Chevallier, S. (2011). The second sex. London: Vintage.

Buber, M. & Wergeland, H. (2018). Jeg og du (8. utg.). Oslo: Cappelen Damm.

Clements, R. & Musker, J. (regissør). (1989). The little mermaid. Los Angeles, CA: Walt Disney Pictures.

Kuyper, L., Ledema, J. & Keuzenkamp, S. (2013). Towards tolerance. Exploring changes and explaining differences in attitudes towards homosexuality in Europe. New Brunswick, NJ: Transaction Publisher.

Loftus, J. (2001). America’s liberalization in attitudes towards homosexuality, 1973 to 1998.American Sociological Review, 66(5), 762–782.

1. Når jeg skriver ordet «stemme», mener jeg stemme i en bred forstand, altså i betydningen en primær kommunikasjonskanal. Det hadde sannsynligvis vært like dramatisk for en person som benytter tegnspråk å bli bakbundet, som for Ariel å gi fra seg stemmen sin. [↩]