Da jeg var 17 år, hadde jeg en samtale som har slått seg leir i tankene mine. Jeg satt i en svart, knirkende skinnstol på psykologens kontor. Vi hadde en samtale om perfeksjonisme. Psykologen min hadde akkurat beskylt meg for å være en perfeksjonist. Hun skulle ønske jeg kunne gi litt mer faen. Jeg så på henne med trass i øyne, og svarte med en overbevisning som bare hører tenårene til: «Selvfølgelig er jeg en perfeksjonist! Hva i all verden er vitsen med å gjøre noe som helst, hvis du skal gjøre det halvveis?»

Psykologens ord hadde ingen plass i mitt verdensbilde. «Å gi litt faen» var det samme som å gi opp – resignere, tape. På skolen skulle karakterene være høye. Hvert ytret ord skulle være gjennomtenkt, eller forgå i stillhet: typisk flink gutt-syndrom (en sammensetning av ord som høres merkelig ut i et samfunn som tror det bare finnes flinke piker).

«Har ikke du også alltid lyst til å gjøre ditt beste?» konfronterte jeg psykologen. Da sa hun noe som jeg har blitt mer og mer tilhenger av: «Jo, det tror jeg alle mennesker har, men jeg tror ikke det finnes noe som er perfekt her i livet – verken perfekte liv eller perfekte forhold. Jeg tror derimot det finnes perfekte øyeblikk, men disse øyeblikkene kan ikke tvinges fram.»

Et kontrollbehov som er ute av kontroll

Jeg har grunnet mye på perfeksjon etter denne samtalen hos psykologen. Jeg tror ønsket om perfeksjon handler om menneskets behov for trygghet og forutsigbarhet i en verden hvor vi er prisgitt tilfeldigheter og meningsløse katastrofer.

Det er så mye vi ikke kan kontrollere her i livet, verken hvor vi blir født, hvem som er foreldrene våre eller hvilke gener vi blir tildelt. Vi kontrollerer verken skyene på himmelen eller bilen i motsatt kjørefelt. Vi kan således dø om 30 år eller 30 sekunder.

Etter mitt skjønn er ønsket om perfeksjon en protest mot livets usikkerhet: Vi klamrer oss fast til de få variablene vi faktisk kan kontrollere for å oppleve en grad av mestring i et likegyldig univers som ikke bryr seg om menneskeslektens håp og drømmer.

Perfekte overflater

Jeg jogget nylig forbi en fantastisk statue av Damian Hirst, som kan fungere som en metafor for perfeksjonens natur. Statuen heter Anatomy of an Angel og står plassert på tyskertrappa i Ekebergparken. Statuen forestiller en engel. Engelens høyere profil er vakker og blankpolert: et nydelig kvinneansikt med et blikk som uttrykker harmoni og sinnsro – alt det vi forventer av gudenes sendebud.

Engelens venstre profil er langt mer interessant. Kunstneren har strippet kvinnen for sin perfekte overflate, slik at skapningens anatomi kommer til syne: Muskler, sener og tarmer skaper en slående kontrast til engelens blankpolerte høyere side. Jeg synes dette er et godt bilde på perfeksjonens natur: Det perfekte lever på overflaten, vi behøver ikke å kutte dypt før vi blottlegger livets kaos og selvmotsigelser. På samme måte trenger vi heller ikke å kutte dypt i perfekte fasader på Instagram og Facebook før vi treffer eksistensens marg og bein: usikkerhet, smerte, feilskjær og misnøye. Byrder vi alle må bære gjennom livet.

Mot til å være «feiltastisk»

Vi burde alle forsøke å omfavne det som er uperfekt ved oss selv, våre medmennesker og våre omgivelser. Vi må kultivere en personlig vilje til å feile og en kollektiv aksept for feilskjær. Å kunne si som Thomas Edison, «jeg har ikke feilet, jeg har bare funnet 10 000 måter som ikke fungerer».

Journalist og forfatter Kathrine Aspaas bruker ordet «feiltastisk» (en norsk oversettelse av det amerikanske uttrykket «flawsome») for å beskrive viljen til å feile: Denne evnen til å tolke livets tilbakegang som en mulighet for læring. Man må derimot være modig for å være feiltastisk i et samfunn som dyrker perfeksjon. Vi er omringet av blankpolerte overflater og feilfrie fasader. Vi blir bombardert av retusjerte kropper, heltemodige livshistorier og glamorøse levevilkår. Jeg er takknemlig overfor alle mennesker som makter å være en motvekt til blankpolerte overflater, selv om jeg ikke nødvendigvis alltid er en av dem.

Et av mine favorittøyeblikk på TV fant sted under utdelingen av Nobelprisen i litteratur i 2016. Tusenkunstneren Patti Smith får jernteppe på scenen og må avbryte sin sangopptreden midtveis. Hun er tydelig påvirket av situasjonen, vender seg mot publikum, og sier «Beklager. Kan vi starte den seksjonen på nytt, jeg er så nervøs».

Hele salen applauderer.

Sjeldent har en applaus vært mer fortjent. Det krever mot å vise sårbarhet i møte med feilskjær, spesielt når hele verden er tilskuere. Alle som mestrer dette vågestykket burde hylles for sin innsats. Jeg håper flere og flere mennesker vil våge å følge eksempelet til Patti Smith, og vise mot til å være «feiltastiske» i en verden som er rotete og kaotisk.

[Teksten fortsetter under videoen.]

*Jeg synes det var veldig dumt å forsøke å skrive en perfekt tekst om farene ved perfeksjonisme. Jeg har derfor valgt å skrive en kjapp skisse til en artikkel. Teksten er usammenhengende og har helt sikkert masse skrivefeil når jeg sender den fra meg til Psykologisk.no. Jeg har ikke slått opp i tunge bøker, ei heller søkt støtte i forskningslitteraturen. Sitater er gjengitt etter hukommelse og referanseliste uteblir. Hver og en får bestemme om resultatet er «feiltastisk» eller fullstendig bortkastet spalteplass. Jeg er selv usikker. Det får stå til.